Budskap fra Det første presidentskap
Finn tid til Frelseren
Av president Thomas S. Monson
Fotoillustrasjon: David Stoker
Nok en julehøytid er over oss, og med den følger et nytt år. Det virker som om det var i går at vi sist feiret Frelserens fødsel og satte oss forsetter.
Var ett av våre forsetter i år å finne tid i vårt liv og plass i vårt hjerte til Frelseren? Uansett hvor godt vi har lyktes med dette forsettet til nå, er jeg sikker på at vil alle skulle ønske vi kunne gjøre det bedre. Julen er den perfekte tid til å fornye vår innsats.
I vårt travle liv, hvor det er så mange andre ting som konkurrerer om vår oppmerksomhet, er det avgjørende at vi gjør en bevisst, målrettet innsats for å bringe Kristus inn i vårt liv og vårt hjem. Og det er viktig at vi, i likhet med vismennene fra Østen, holder blikket festet på hans stjerne og kommer “for å tilbe ham”.1
Gjennom alle tider har Jesu budskap vært det samme. Ved den vakre Galileasjøens bredder sa han til Peter og Andreas: “Følg meg!”2 Til Filip i fordums tid kom kallet: “Følg meg!”3 Til levitten som satt og tok imot skatt, kom instruksjonen: “Følg meg!”4 Og om vi bare lytter, vil den samme oppfordring komme til oss: “Følg meg!”5
Når vi følger i hans fotspor i dag, og når vi prøver å følge hans eksempel, vil også vi få anledning til å være til velsignelse for andre. Jesus oppfordrer oss til å gi av oss selv: “Se, Herren krever hjertet og et villig sinn.”6
Er det noen dere kan gjøre noe for denne julen? Er det noen som venter på deres besøk?
For mange år siden gjorde jeg et julebesøk til en eldre enke. Mens jeg var der, ringte det på døren. Der sto en svært travel og anerkjent lege. Han hadde ikke blitt tilkalt, men hadde bare følt seg tilskyndet til å besøke en pasient som var ensom.
På denne tiden av året lengter de som er bundet til hjemmet, etter et julebesøk. En jul, mens jeg besøkte et pleiesenter, satt jeg og snakket med fem eldre damer. Den eldste av disse var 101 år gammel. Hun var blind, men hun gjenkjente stemmen min.
“Biskop, du er litt sent ute i år!” sa hun. “Jeg trodde aldri du skulle komme.”
Vi hadde en herlig stund sammen. Én pasient så imidlertid lengselsfullt ut av vinduet og gjentok om og om igjen: “Jeg vet at gutten min vil besøke meg i dag.” Jeg lurte på om han ville det, for tidligere julehøytider hadde han aldri kommet.
Det er fremdeles tid i år til å gi en hjelpende hånd, et kjærlig hjerte og en villig innstilling – med andre ord å følge det eksempel som vår Frelser satte, og å yte tjeneste slik han vil at vi skal tjene. Når vi tjener ham, vil vi ikke forspille vår mulighet, slik den fordums vertshusholderen gjorde,7 til å sette av tid til ham i vårt liv og rom til ham i vårt hjerte.
Kan vi fatte det storslagne løftet som ligger i engelens budskap til hyrdene på marken: “Jeg forkynner dere en stor glede… I dag er det født dere en frelser, som er Messias, Herren”?8
Mens vi utveksler gaver i julen, må vi huske, verdsette og motta den største av alle gaver – vår Frelser og Forløser, så vi kan få evig liv.
“For hva gavner det et menneske om det blir gitt ham en gave, og han ikke mottar gaven? Se, han fryder seg ikke over det som blir gitt ham, heller ikke fryder han seg over ham som er gavens giver.”9
Måtte vi følge ham, tjene ham, hedre ham og motta hans gaver til oss, så vi, slik far Lehi uttrykte det, kan bli “evig omfavnet i hans kjærlighets armer”.10