En lærdom fra min far
Av eldste David A. Bednar
i De tolv apostlers quorum
Jeg lærte noe viktig av min far om prestedømmets myndighet og kraft.
Jeg vokste opp i et hjem med en trofast mor og en fantastisk far. Far var ikke medlem av vår kirke, men ble likevel med familien til Kirkens møter. Han trente menighetens softball-lag og hjalp til med speideraktiviteter.
Som gutt spurte jeg pappa mange ganger hver uke om når han skulle bli døpt. Hver gang svarte pappa: “David, jeg vil slutte meg til Kirken når jeg vet at det er det rette å gjøre.”
En søndag jeg igjen spurte pappa om når han skulle bli døpt, bare smilte han og stilte meg et spørsmål: “David, din kirke underviser at prestedømmet ble tatt bort fra jorden i oldtiden, og har blitt gjengitt av himmelske sendebud. Hvis din kirke virkelig har Guds gjengitte prestedømme, hvorfor er så mange av mennene i din kirke ikke det grann annerledes med hensyn til å gjøre sin prestedømsplikt, enn mennene i min kirke?”
Jeg fikk fullstendig jernteppe. Jeg hadde ikke noe svar til pappa.
Jeg visste at menn med prestedømmet burde oppføre seg annerledes enn andre menn. Prestedømsbærere skulle ikke bare motta prestedømsmyndighet, men også være trofaste og verdige til å utøve Guds kraft.
Jeg bestemte meg for at jeg aldri skulle være et dårlig eksempel for min far. Jeg ønsket ganske enkelt å være en flink gutt. Herren trenger at alle vi som bærer hans prestedømme, er hederlige, dydige og flinke gutter til alle tider og på alle steder.
Mange år senere ble far døpt. Jeg fikk anledning til å overdra Det aronske og Det melkisedekske prestedømme til ham. En av de store opplevelsene i mitt liv var å se pappa motta prestedømmets myndighet og kraft.