Møt de hellige i Italia
Hvis du noen gang besøker Italia, får du kanskje anledning til å delta på et nadverdsmøte sammen med de italienske hellige. Landet har rundt hundre menigheter og grener. I Genova vil kanskje din gåtur til kirken føre deg gjennom labyrinten av gater i sentrum av byen, forbi Piazza De Ferrari, til andre etasje i et kontorbygg. Du vil ikke ha problemer med å finne et møte i Roma, hvor Kirken har møtehus i tre forskjellige deler av byen. Hvis du befinner deg i nærheten av L’Aquila, kommer du til et vakkert nytt møtehus i Via Avezzano, ettersom det gamle møtehuset ble ødelagt av et jordskjelv i 2009.
Uansett hvilken gren eller menighet du besøker, når du setter deg ned i kirkesalen og synger åpningssalmen sammen med de italienske hellige, vil du føle deres tro. Disse medlemmene bor i et område hvor nesten ingen har hørt om mormoner, et land gjennomsyret av en annen religions tradisjoner. Av de 25 000 medlemmene i Italia i dag er mer enn halvparten døpt etter 1986 – så den som sitter ved siden av deg, er sannsynligvis konvertitt. Hvis du spør vedkommende hva som bragte ham eller henne inn i Jesu Kristi Kirke av Siste Dagers Hellige, vil du kanskje høre en historie som en av de følgende. Dette er tre trofaste italienske medlemmers erfaringer og vitnesbyrd.
Paola Fava fra Genova
Paola Fava har vært medlem av Kirken i 10 år. Hun bor i Genova, en vakker havneby på den nordvestlige kysten av Italia som er kjent for å være fødestedet til Christopher Columbus og en tradisjonsrik italiensk mat kalt pesto. Hennes mann døde i 2009. Hun har en liten hund som heter Bak, og hun holder seg opptatt med tjeneste i Kirken og slektshistorie. Her er hennes omvendelsesberetning.
For noen år siden kjente jeg en jente som arbeidet i London-avdelingen i samme selskap som jeg jobbet for. Hun var dyktig i jobben og herlig som venn. Jeg visste ikke at hun var mormon. I mange år holdt vi kontakten pr brev, og hver gang hun sa at hun hadde mye arbeid å gjøre for kirken sin, skjønte jeg aldri hva slags arbeid det kunne være snakk om. Så en dag skrev hun at hun utførte “dåp for de døde”, og dette gjorde meg nysgjerrig.
Det gikk noen år, og jeg dro for å besøke henne i England. En dag under mitt besøk satt vi på gresset, og hun spurte meg om vi kunne snakke litt om Gud. “Så merkelig,” tenkte jeg, men jeg sa ja. Hun sa: “Visste du at en gutt i Amerika fant gullplater som fortalte historien om innbyggere i oldtidens Amerika som Jesus Kristus viste seg for?” Hun fortalte meg at gutten også fikk beskjed om å gjenopprette oldtidens Jesu Kristi Kirke, og han gjorde dette til tross for mange vanskeligheter.
Dette gjorde sterkt inntrykk på meg. Jeg følte at det var sant, og den kvelden fant jeg en Mormons bok på nattbordet hjemme hos henne. Men jeg ønsket ikke å engasjere meg i en annen kirke den gangen, selv om jeg ikke følte meg vel åndelig sett.
I et annet brev fortalte hun meg at hennes mann hadde blitt medlem av kirken hennes, og at hun aldri hadde hatt det bedre. “Ja vel, jeg må virkelig bli kjent med denne kirken!” sa jeg til meg selv. Jeg ringte misjonskontoret og avtalte å møte søstermisjonærene.
Etter at jeg mottok leksjonene, gikk jeg ned i dåpens vann. Jeg felte mange tårer og følte enorm glede, og jeg opplevde utallige velsignelser som fortsetter den dag i dag. Min omvendelse var frukten av en spesiell venns tålmodighet og utholdenhet. Hun hadde tro på at budskapet hennes ville gjøre dypt inntrykk på meg. Jeg opplevde en stor forandring i livet, og jeg er endelig lykkelig i troen ved virkelig å vite hvem jeg er, hvor jeg kommer fra og ikke minst hvor jeg ønsker å komme.
Valentina Aranda fra Roma
33 år gamle Valentina Aranda føler seg velsignet ved å ha bodd i samme nabolag i Roma hele sitt liv, en by som er elsket over hele verden for sin historie og kunst. Familien hennes kommer fra mange forskjellige deler av Italia, noe som beriker livet hennes med varierte tradisjoner. Hun hadde en lovende karriere innen markedsføring som hun satte til side for å være mor til sine to døtre på heltid. Nedenfor forteller hun historien om sin omvendelse til evangeliet i en alder av 21 år.
Det hele begynte med Mormons bok, som jeg så i min venninnes bibliotek. Boken gjorde meg veldig nysgjerrig, og jeg følte meg tiltrukket av den. En dag tok jeg den frem og begynte å lese i den – men jeg skjønte ingen ting. Jeg sa dette til min venninnes mor, som sa at jeg skulle be før jeg leste den.
Neste kveld ba jeg, og begynte å lese på begynnelsen av boken. Det syntes å være en annen bok enn den jeg hadde lest dagen før, og jeg følte noe jeg aldri hadde følt før. Jeg snakket om den med venninnen min og fortalte henne at jeg ønsket å bli med familien hennes til kirken neste søndag.
Da jeg kom til kirken, følte jeg meg umiddelbart hjemme. Det var faste- og vitnesbyrdssøndag, og en meget sterk ånd kom over meg. Jeg kommer aldri til å glemme den søndagen. Den formiddagen møtte jeg misjonærene, som begynte å hjelpe meg å bli kjent med sannheten. Disse to englene var en flott gave, og de er fortsatt gode venner av meg i dag.
Men min tro på Joseph Smith som profet var det største, sterkeste og mest urokkelige vitnesbyrd jeg hadde. Jeg visste med en gang at han var en Guds profet og at en stor oppgave ble betrodd ham, og etter leksjonen med misjonærene der jeg lærte om gjenopprettelsen, bestemte jeg meg for å bli døpt. Fem uker etter min første gang i kirken, gikk jeg ned i dåpens vann. Det var så spennende!
Kirken ga meg et nytt liv. Jeg er lykkelig og trygg på min avgjørelse, jeg er beseglet til min mann og mine døtre, jeg har nye venner, sannheten, Skriftene, templet og knær som nå vet hvordan man kneler for å be.
Jeg ser med forventning frem til å få templet her i Roma. Jeg vet at det vil bli til stor velsignelse for meg og for mange, mange brødre og søstre som venter på det.
Angelo Melone fra L’Aquila
Angelo Melone bor sammen med familien sin i L’Aquila, en liten by som ble grunnlagt i middelalderen, og ligger omtrent midt i Italia. Han er leder for svindelavsnittet ved tollkontoret i L’Aquila, en jobb han trives veldig godt i. Det mest dyrebare i livet hans, sier han, er familien. Hans hustru Elizabete er fra Brasil, og de har to døtre – Naomi, 11, og Michela Alessandra, 19. Han ble døpt da han var 18 år gammel.
Hver gang jeg minnes min omvendelse, takker jeg Herren for at han hjalp meg å møte misjonærene fra Jesu Kristi Kirke av Siste Dagers Hellige.
Jeg er født og oppvokst i Ortona dei Marsi, en liten landsby i nærheten av nasjonalparken Abruzzo i provinsen L’Aquila. Da jeg var 18, kontaktet misjonærene min søster. Den gangen studerte hun medisin ved Universitetet i Chieti, og bodde i Pescara, hvor det var en gren av Kirken. Hun mottok misjonærleksjonene og bestemte seg for å bli døpt.
Jeg ble kjent med misjonærene fordi jeg av og til besøkte min søster. Jeg var en gjenstridig type, og jeg forsøkte å bruke Bibelen til å bevise at Kirkens lære var feil. Jeg leste nesten alle Kirkens publikasjoner – men lyktes ikke med å avdekke noen motsetninger. I stedet lærte jeg historien om gjenopprettelsen og den fantastiske opplevelsen som det første syn var. Jeg lærte om begrepet vitnesbyrd og fikk et ønske om å få et.
En søndag sa jeg til grenspresidenten i Pescara at jeg aldri ville bli døpt inn i Kirken, men innvendig visste jeg at noe var i ferd med å forandre seg. Den uken åpnet jeg mitt eksemplar av Mormons bok, og fikk øye på en liste med spørsmål limt til innsiden av omslaget. Jeg stoppet ved dette spørsmålet: “Hvordan kan jeg utvikle tro?” Listen sa jeg kunne finne svaret i Alma 32, hvor Guds ord blir sammenlignet med et frø.
Da jeg studerte skriftstedet, innså jeg at hvis jeg ønsket å få et vitnesbyrd, måtte jeg endre min innstilling. Hjertet mitt var en hageflekk som måtte lukes. Jeg måtte gi avkall på alle mine fordommer og misoppfatninger om Kirken, og så kunne jeg foreta prøven. Jeg forsøkte å plante frøet i mitt hjerte – jeg knelte ned og ba om å få vite om Kirken hadde blitt gjenopprettet og om Mormons bok virkelig var et resultat av denne gjenopprettelsen. Ånden jeg følte, hjalp meg å vite at Jesu Kristi Kirke fantes på jorden igjen. Jeg ble døpt 10. august 1978.
De neste årene var spennende. Jeg måtte reise – 10 kilometer til fots og ca tre timer med tog – for å komme til kirken. Det var imidlertid vel verdt innsatsen! Disse små ofrene ga meg mye glede og mange velsignelser: Jeg ble viet til Elizabete i São Paulo tempel i 1990, og fikk to fantastiske døtre, Michela og Naomi.