Profeten besvarte min bønn
Derrick Fields, Missouri, USA
På slutten av mitt andre år søkte jeg på universitetets studium i grafisk design. Jeg kom ikke inn, men jeg var kvalifisert til å søke på nytt året etter. Jeg var ikke begeistret over å måtte vente et år med å fullføre studiet.
Det nærmeste mitt valgte hovedfag var fotografering. Så jeg ba om å få endre hovedfag, og følte godt ved det. Jeg ville bare fullføre studiene!
Ved starten av høstsemesteret hadde jeg undervisning i film og fotograferingens sosiale historie. Jeg gledet meg til begge deler. Men da jeg så over pensum for filmklassen, la jeg merke til at elevene ville måtte se mange filmer med 18-årsgrense. I fotoklassen sa læreren at bildene vi skulle studere, ville være voldelige, opprørende og seksuelle. Hun sa det var det fotografering for det meste handlet om nå til dags.
Jeg ble motløs da jeg vurderte hva jeg skulle gjøre. Jeg visste at evangeliet lærer oss at slike ting er galt, men disse fagene var obligatoriske. Jeg tenkte på skriftstedet om å være i verden, men ikke av verden (se Johannes 15:19). Kunne jeg være i disse klassene, men ikke av dem?
Jeg ba angående hva jeg skulle gjøre og om tro til å gjøre det som var rett. Jeg snakket også med min hustru, mine foreldre og min bror. Da jeg snakket med min bror, minnet han meg på følgende vers: “For hva gagner det et menneske om han vinner hele verden, men tar skade på sin sjel? Eller hva kan et menneske gi til vederlag for sin sjel?” (Matteus 16:26).
Jeg visste at utdannelse er viktig, men var det feil felt? Hvordan kunne jeg ta pause i studiene når lyset i enden av tunnelen var så nært?
Sent en kveld mens jeg var oppe med vår syke baby, slo det meg at jeg skulle slå opp president Thomas S. Monson på Internett. Snart så jeg på en generalkonferansetale president Monson hadde holdt i oktober 2011. Jeg lyttet oppmerksomt da han snakket om forverringen av samfunnets moralkompass, og sa at upassende og umoralsk oppførsel hadde blitt akseptabelt for mange.
Så sa han nettopp det jeg trengte å høre: “Vi må være årvåkne i en verden som har beveget seg så langt bort fra det åndelige. Det er nødvendig at vi forkaster alt som ikke er i samsvar med våre normer, og derved nekter å oppgi det vi ønsker aller mest – evig liv i Guds rike.”1
Disse ordene gjorde sterkt inntrykk. Mens tårene trillet nedover kinnet, visste jeg at en levende profet hadde besvart min bønn.
Selv om jeg har utsatt min utdannelse, vet jeg at Herren vil velsigne familien min og meg hvis vi følger profeten, avviser verdslige synspunkter, adlyder budene og støtter evangeliets normer.