Du vet tilstrekkelig
Fra en tale som ble holdt under generalkonferansen i oktober 2008.
Vår omvendelse skjer trinn for trinn, linje på linje. Vi bygger først en grunnvoll av tro på den Herre Jesus Kristus.
For mer enn 40 år siden, da jeg overveiet utfordringen å reise på misjon, følte jeg meg svært utilstrekkelig og uforberedt. Jeg husker jeg ba: «Himmelske Fader, hvordan kan jeg dra på misjon når jeg vet så lite?» Jeg trodde på Kirken, men jeg følte at min åndelige kunnskap var svært begrenset. Mens jeg ba, kom følelsen: «Du vet ikke alt, men du vet nok!» Den forsikringen ga meg mot til å ta neste skritt ut på misjonsmarken.
Vår åndelige reise er en prosess gjennom hele livet. Vi vet ikke alt i begynnelsen, og heller ikke langs veien. Vår omvendelse skjer trinn for trinn, linje på linje. Vi bygger først en grunnvoll av tro på den Herre Jesus Kristus. Vi verdsetter prinsippene og ordinansene omvendelse, dåp og å motta Den hellige ånds gave, i tillegg til en vedvarende beslutning når det gjelder bønn, vilje til å være lydig og et varig vitnesbyrd om Mormons bok.
Da holder vi oss støe og tålmodige på veien gjennom jordelivet. Noen ganger vil Herrens svar være: «Du vet ikke alt, men du vet nok» – nok til å holde budene og gjøre det som er riktig. Husk Nephis ord: «Jeg vet at han elsker sine barn, men jeg forstår ikke hva alle ting betyr» (1 Nephi 11:17).
Vi opplever alle stunder med åndelig kraft, øyeblikk med inspirasjon og åpenbaring. Vi må la dem trenge dypt inn i vår sjels kammere. Gjør vi det, forbereder vi vårt åndelige hjemmelager for stunder med personlige vanskeligheter. Jesus sa: «Legg dere på hjertet at dere vil gjøre det jeg skal lære og befale dere» (Joseph Smiths oversettelse, Lukas 14:28 [i Lukas 14:27, fotnote b]).
For mange år siden mistet en venn av meg en datter i en tragisk ulykke. Håp og drømmer ble knust. Min venns sorg var ikke til å bære. Han begynte å tvile på sin tro og det han hadde forkynt som misjonær. Min venns mor skrev til meg og spurte om jeg kunne gi ham en velsignelse. Da jeg la hendene på hodet hans, følte jeg at jeg skulle fortelle ham noe som tidligere ikke hadde falt meg inn på akkurat samme måte. Tanken som kom til meg, var dette: Tro er ikke bare en følelse, det er en beslutning. Han ville måtte velge tro.
Min venn visste ikke alle ting, men han visste nok. Han valgte troens og lydighetens vei. Han gikk ned på sine knær. Hans åndelige fotfeste kom tilbake.
Noen år etter at jeg ga min venn denne velsignelsen fikk jeg brev fra hans sønn, som var på misjon. Det fortalte om overbevisning og vitnesbyrd. Mens jeg leste det fine brevet, så jeg hvor dypt en fars valg i tro i en svært vanskelig situasjon hadde velsignet den neste generasjon.
Utfordringer, vanskeligheter, spørsmål, tvil – det hører alt sammen jordelivet til. Men vi er ikke alene. Som vår Herre Jesu Kristi disipler har vi enorme åndelige reservoarer av lys og sannhet tilgjengelig. Frykt og tro kan ikke eksistere sammen. I våre vanskelige stunder velger vi troens vei. Jesus sa: «Frykt ikke, bare tro» (Markus 5:36).
I årenes løp tar vi disse viktige åndelige skrittene om og om igjen. Vi begynner å se at «den som mottar lys og blir i Gud, mottar mer lys, og dette lys blir klarere og klarere inntil som ved høylys dag» (L&p 50:24). Våre spørsmål og tvil løses, eller blir mindre påtrengende. Vår tro blir enkel og ren. Vi får visshet om noe vi allerede vet.
Illustrasjon: Annie Henrie