Dra til misjonshjemmet!
Felicien Dogbo Mobio, Ghana
Morgenen etter at jeg kom hjem til Ghana fra min misjon i Elfenbenskysten, våknet jeg klokken seks. Jeg hadde avtale først om ettermiddagen med stavspresidenten, som skulle avløse meg, så jeg bestemte meg for å sove mer. Da jeg holdt på å sovne, fikk jeg plutselig en innskytelse: «Dra til Cape Coast misjonshjem.» Jeg kjente til Ghana Cape Coast misjonshjem, men jeg ante ikke hvorfor jeg skulle dra dit den morgenen.
Disse tankene gjorde at jeg begynte å bli urolig på grunn av denne innskytelsen, så jeg tok fatt på veien til misjonshjemmet. Underveis var jeg bekymret for hva jeg skulle si til misjonspresidenten. Jeg visste at han ville spørre meg hvilket ærend jeg kom i, så jeg prøvde å tenke ut et passende svar.
Da jeg kom frem, visste jeg fremdeles ikke hva jeg skulle si. Misjonspresidenten, Melvin B. Sabey, inviterte meg inn på sitt kontor og trodde at jeg kom dit for at han skulle avløse meg. Etter å ha stilt meg noen spørsmål ba president Sabey meg dra til stavspresidenten for å bli avløst.
«Jeg vet det, president,» svarte jeg.
Han tidde noen sekunder og stilte meg så nettopp det spørsmålet jeg hadde strevd med å besvare: «Hvorfor kommer du hit denne formiddagen, eldste Mobio?»
«President Sabey, jeg har ikke noe passende svar på det spørsmålet,» sa jeg. «Jeg fikk bare en sterk innskytelse i morges om å dra hit.»
Han tidde igjen et øyeblikk og fortalte meg stille: «Eldste Mobio, du er den hjelpen jeg ba om i går.» Han forklarte at hans assistenter nettopp hadde kommet med nye misjonærer. Blant dem var en fra Elfenbenskysten, den første fransktalende misjonær han noen gang hadde mottatt, og han visste ikke hvordan han skulle kommunisere med ham. Så erklærte han: «Jeg er sikker på at min himmelske Fader hørte min bekymring i går kveld.»
Endelig forsto jeg grunnen til innskytelsen jeg hadde fått om morgenen. Vi sluttet oss straks til de nye misjonærene, og jeg tolket for eldsten fra Elfenbenskysten da han påbegynte sin misjon.
Syv måneder senere reiste jeg tilbake til Elfenbenskysten for å fornye passet mitt og fortelle min misjonspresident om den fine opplevelsen. Han sa: «Vi er redskaper i Herrens hender. Han vet hvordan og når han skal bruke oss i sitt verk.»
Jeg vet at hvis vi går fullt og helt inn for vår himmelske Faders store verk, trenger vi ikke bekymre oss. Vi må bare gi akt på tilskyndelsene fra den stille, lave røsten og la Herren lede oss.