Vuggevise for Timothy
Mitt hjerte verket for mitt kjempende lille barn inntil jeg mintes de gaver som et annet barn bragte for 2000 år siden.
Jeg minnes de fryktelige ordene jordmoren uttalte: «Jeg tror det er noe unormalt her.» Samtidig strømmet det flere personer inn i fødestuen for bidra til å redde min nyfødte som hadde alvorlige problemer.
Jeg hadde opplevd lignende situasjoner mange ganger tidligere, men da som sykepleier. Jeg skulle være den som gjenopplivet den nyfødte. Nå var jeg moren som strakte hånden inn i en kuvøse for å røre ved min sønns hånd, mens portører ventet på å overføre ham til et annet sykehus.
Neste morgen fikk jeg en telefon fra intensivavdelingen for nyfødte, der min mann, Andrew, satt omringet av leger som forklarte inngrepet som Timothy trengte straks for å fjerne store svulster i maven.
Jeg klynget meg til håpet om at operasjonen ville helbrede barnet vårt og at han kunne få et normalt, lykkelig liv. Jeg så ham for meg som en lubben smårolling med et søtt arr, en påminnelse om den kortvarige skrekken han hadde gitt sine foreldre.
I det samme konferanserommet på sykehuset tre uker senere forsøkte en nevrolog å forklare hjerneskadene som ville gjøre at vårt barn ville bli sen til å lære, få språkvansker og til slutt kramper.
I det samme rommet sa fødselslegen noen dager etterpå: «Jeg kan ikke tenke meg at Timothy kan reise hjem uten slange til å mate ham gjennom.» Barnet vårt var utmagret og veide 1,4 kg mindre enn ved fødselen, han var anemisk og reagerte praktisk talt ikke på stimulering. Når han fikk flaske, er det sterkt å si at han suget svakt, og han holdt på å bli kvalt av innholdet.
Våre forhåpninger for vårt barn syntes å bli helt knust. Min verden raste sammen. Jeg tvilte på Herrens løfte om at han aldri vil la oss prøves utover vår evne til å tåle prøvelsen. Jeg følte at denne byrden knuste meg fysisk, mentalt og åndelig. Gjennom de lange dagene og timene på sykehuset lengtet jeg etter å være sammen med mine to eldre barn og gjenoppta vårt fredelige liv. Hjemme var jeg helt opptatt av barnets ve og vel, og, ærlig talt, av det jeg trodde var vårt nylig ødelagte liv.
Da jeg var aller mest nedfor, tryglet jeg Herren og lot ham få høre alle de fine måtene jeg ville tjene ham på hvis han bare ville ta Timothy tilbake, la meg sørge over ham og la meg gå videre med livet. Alt annet var helt klart mer enn jeg kunne takle.
Mens alt dette foregikk, begynte mitt eget personlige mirakel. Mange medlemmer i menigheten, sammen med en del familiemedlemmer og venner, fastet og ba for familien vår. Da jeg våknet en søndag morgen, følte jeg sterkt at noe stort ville skje den dagen på grunn av alle som fastet og ba. Jeg håpet naturligvis at Timothy plutselig ville livne til og på mirakuløst begynne å ta til seg næring. Da jeg kom til intensivavdelingen, reagerte Timothy like lite som alltid, og fremdeles var han ikke interessert i flasken. Jeg var naturligvis skuffet, men da jeg holdt ham, følte jeg sterkt at han kom til å bli OK. Jeg visste ikke hva «OK» betydde, men jeg tvilte ikke på at Herren styrte og var klar over vår familie.
Noen uker senere gikk min mor og jeg innom sykehuset. I det stille, svakt opplyste rommet holdt min mor min svake, lille baby inntil brystet og vugget ham mens hun sang en julevuggesang:
Å, hør nå, min lille, min edleste skatt,
fortelle jeg vil om den herlige natt.
Det var i Judea i kong Davids by
at mor med sin lille i stall søkte ly.
Sov nå, min lille, du er meg kjær,
sov og vær trygg, intet ondt når deg her.
Sov nå, min lille, du er meg kjær.
Jesus vil verne om sine små her.1
Jeg visste at fred ville finne sted gjennom min Frelser, som kom til denne jord for å bringe fred og evig lykke til oss alle. Ganske visst ville han ta seg av denne kjære lille og oppløfte de av oss som var valgt til å ta oss av ham.
Noen uker senere ble Timothy overført til den spesielle barneavdelingen der jeg for tiden arbeider. Der lærte han på mirakuløst vis å spise. Og igjen følte jeg igjen at han utrolig nok ville bli OK. Og selv om han har kommet seg på så mange måter, vet jeg fremdeles ikke nøyaktig hva det betyr. Men jeg har følt slik ro og trøst siden den gangen. Hver gang jeg oppdager noe jeg sannsynligvis skulle bekymre meg for, kommer denne følelsen over meg, og budskapet er det samme: «Ikke bekymre deg. Alt vil bli bra. Bare gled deg over ham.»
I denne julehøytiden går mine tanker til de vakre gavene Frelseren har gitt oss. På så mange måter lar han oss ha fred her på jorden. En av de mest strålende gaver i form av fred er anledningen til ydmykt å gjøre alt vi kan og deretter overlate våre sorger til Ham.
Ved å sette vår lit til Herren kan vi overlate våre bekymringer til ham, og i sin tur vil han oppløfte oss ved å gi oss spesielle gaver som vil oppholde oss – ofte gjennom andre personer. Jeg mottok disse gavene i form av barnepiker for mine to eldre barn, måltider fra medlemmer av menigheten, fantastiske sykepleiere og leger, og kjærlig støtte fra familie og venner. Men den største gaven har vært den fred min himmelske Fader ga meg ved at hans Sønn har båret mine sorger og bekymringer. På grunn av ham er jeg fri til å elske og glede meg over baby Timothy og fryde meg over alle de personer og velsignelser som har kommet til meg på grunn av hans spesielle liv.
Illustrert av Scott Snow