Forbilder
De fleste vitnesbyrd kommer ikke ved et blendende lysglimt. Man tilegner seg kunnskap om evangeliet over tid, og man lærer seg å stole på gode følelser som kommer fra Den hellige ånd. På veien er det mange mennesker som kan være forbilder – mennesker som inspirerer oss til å leve slik vi burde. Du vil styrke ditt vitnesbyrd og lære å være lydig ved å følge deres eksempel.
Misjonærer
De første forbildene som presenterte evangeliet for meg, var misjonærene som underviste min familie på Filippinene. Deres eksempel fikk stor innflytelse på vår beslutning om å slutte oss til Kirken. De var tålmodige med oss, og de hadde alltid med seg en god ånd.
Mens vi fremdeles var nye medlemmer, møtte vi en mann som hadde forlatt Kirken. Han ga oss en masse negativ litteratur om Kirken, og jeg ble sjokkert. Det var mitt første møte med motstand mot Kirken, og mitt vitnesbyrd var fremdeles skjørt. Mens han konfronterte oss og angrep alt misjonærene hadde lært oss, ble jeg veldig redd. Men da misjonærene var sammen med oss, følte vi fred. På grunn av misjonærene lærte familien vår å skjelne mellom tro og frykt, og vi valgte tro.
Misjonspresidenter
Min far og jeg ble snart hjemmelærerledsagere. Et av våre første oppdrag var å besøke misjonspresidenten og hans hustru. De var svært vennlige. Min far hadde lært mange tradisjoner i vårt tidligere trossamfunn. Men de var snille, ikke kritiske, og forklarte hvorfor ting ble gjort på en annen måte i den sanne kirke. Vi var hjemmelærerne, men vi lærte mye av misjonspresidentens eksempel.
Senere, da jeg ble heltidsmisjonær, fortsatte jeg å lære av misjonspresidenter. Min første president hadde alltid en fast overbevisning om at alt ville ordne seg til slutt, selv når vi opplevde vanskeligheter. Han lærte meg å være positiv.
Min andre misjonspresident var tidligere jagerpilot, men som leder i Kirken var han ømhjertet og følsom, full av Kristi kjærlighet til sine medtjenere. Mens jeg var hans assistent følte jeg at noen misjonærer misbrukte visse privilegier og utnyttet hans snillhet. Jeg foreslo at vi skulle innføre strengere regler og bli bedre til å håndheve dem. Han sa at han mente det var bedre å stole på at misjonærene ville velge det rette enn å tvile på deres intensjoner. Av dette forbildet lærte jeg å følge Joseph Smiths råd om å undervise i korrekte prinsipper og la folket styre seg selv.
Andre ledere i Kirken
Jeg husker at jeg så eldste Dallin H. Oaks da han, som medlem av De tolv apostlers quorum, virket som områdepresident på Filippinene. Jeg så ham rådføre seg med andre om de utfordringene Kirken hadde i vårt land. Jeg så den store kjærlighet og det store ønske han har om å bygge opp Kirken og skape muligheter til å velsigne medlemmene. Av hans eksempel lærte jeg at apostler ikke bare bryr seg om Kirken som helhet, men også om enkeltpersoner.
Vår nåværende områdepresident, eldste Keith R. Edwards i De sytti, sier at selv om Kirkens arbeid har en administrativ side, ønsker Herren at vi skal fokusere på hjertet. Han minner oss om kong Benjamins tale fra tårnet og hvordan folket reagerte med en mektig forandring i hjertet. De hadde ikke «lyst til å gjøre ondt mer, men til stadig å gjøre godt» (Mosiah 5:2). Av eldste Edwards har jeg lært å se på mitt eget hjerte og sørge for at jeg har ærlige hensikter.
Kaptein Moroni
Skriftene er fulle av store forbilder. Kaptein Moroni er en av mine personlige helter. Mormon beundret Moroni i den grad at han oppkalte sin sønn etter ham. Mormon skrev om kaptein Moroni: «Hvis alle mennesker hadde vært og var og alltid ville være som Moroni, se, da ville helvetes krefter ha blitt rystet for evig, ja, djevelen ville aldri ha makt over menneskenes barns hjerter» (Alma 48:17). Mormon sa også at han beundret Mosiahs sønner og Alma og hans sønner fordi «de var alle Guds menn» (Alma 48:18). La dine forbilder være Guds menn og kvinner!
Nephi
Et annet stort eksempel fra Skriftene er Nephi. Av ham har jeg lært å stole på Herren istedenfor å klage. La meg forklare. Da jeg reiste fra Filippinene for å ta en mastergrad ved Brigham Young University, lovet jeg at jeg ville komme tilbake. Da tiden var inne for at min familie og jeg skulle reise tilbake, var det ingen lett beslutning fordi jeg ikke trodde at mulighetene i mitt hjemland var like lovende eller givende som de som fantes i USA. Men fordi jeg hadde gitt mitt løfte, bestemte min hustru og jeg oss for å utøve tro som Nephi og gjøre det Herren ønsket at vi skulle gjøre.
Selv om jeg hadde jobbet tidligere, måtte jeg begynne på nytt økonomisk. Det var smått med penger, og det tok tid før mulighetene begynte å bære frukt. Så ble alle våre tre barn syke, og sparepengene våre forsvant. Det var en av de tøffeste periodene i vårt liv.
En av våre yngste sønner fikk en form for tuberkulose. Han trengte dyre medisiner, og han måtte ta dem i ni måneder. Jeg husker at jeg så i lommeboken min, men den var tom. Min hustru spurte meg hvordan vi skulle kunne forsørge barna.
I slike tider stiller man spørsmål. Og er man ikke forsiktig, kan man bli som Laman og Lemuel og begynne å klage og bli bitter. Man føler at livet er urettferdig. Jeg kunne lett ha tenkt: «Jeg er en hjemvendt misjonær. Jeg har tjent Herren. Vi betaler tiende. Vi utfører våre kall i Kirken. Hvor er velsignelsene?» Men vi holdt oss aktive, vi utførte våre kall, og vi klarte oss. Min bror og hans kone hjalp oss økonomisk, og til slutt fant jeg en jobb. Den kunne så vidt dekke våre behov, og den var dårligere betalt enn den jobben jeg hadde hatt før mine studier. Jeg følte meg mislykket.
Til slutt, etter mange år, skjønte min hustru og jeg at det ikke hjalp å undre og bekymre seg. Vi sa: «La oss slutte å knurre, stole på Herren og være tilfreds med det vi har.» Og kort tid senere kom vendepunktet. Jeg fikk flere jobbtilbud og kunne velge den beste. Jeg ble kalt som biskop i menigheten vår. Det virket som om velsignelsene bare strømmet på.
Som biskop oppdaget jeg hvordan den vanskelige tiden jeg hadde gjennomgått, var til hjelp for både meg selv og andre. Ikke minst husker jeg at jeg lyttet til et medlem som var i en vanskelig periode økonomisk, og jeg følte medlidenhet. Jeg kunne ikke ha følt denne medlidenheten om jeg ikke hadde gjennomgått noe lignende selv. Og jeg husket det Nephi sa: «Så sant Herren lever, og så sant vi lever, vil vi ikke gå tilbake til vår far i villmarken før vi har utført det som Herren har befalt oss» (1. Nephi 3:15).
Jeg husket at Nephi, mens de var om bord på skipet på vei til det lovede land, selv om han hadde vært bundet i mange dager og hadde hovne håndledd og ankler, sa: «Likevel så jeg hen til min Gud og priste ham hele dagen lang, og jeg knurret ikke mot Herren på grunn av mine lidelser» (1. Nephi 18:16). Jeg fortalte medlemmet at de fleste av oss har langt igjen før vi blir som Nephi, men at han er et godt forbilde. Jeg fikk dette medlemmet til å innse at svaret ikke er å knurre, men å gjøre det Herren har befalt oss, for han vil utvilsomt berede en vei for oss (se 1. Nephi 3:7).
Foreldre
I likhet med Nephi var jeg heldig som ble født av gode foreldre. Min mor var en dydig og sterk kvinne. Jeg er den jeg er i dag på grunn av det solide grunnlag i evangeliet som hun skapte i vårt hjem. Min far var også et godt forbilde for meg, selv om han ikke var fullkommen. Han sørget for at vi holdt oss på rett spor, men han spurte også alltid: «Hva syns du?» Og han lyttet.
Han ble interessert i Kirken fordi han så et skilt hvor det sto: «Ingen annen suksess kan oppveie at man svikter i hjemmet.» Han trodde virkelig på dette. Han elsket sin familie og arbeidet hardt for å dekke våre behov.
I en periode fikk han stadig flere ansvarsoppgaver i det store farmasiselskapet han jobbet for, og dette innebar stadig flere reiser. Det gikk så langt at han bare var hjemme tre dager i måneden. Så fikk vi plutselig vite at han hadde sluttet i den jobben han hadde hatt så lenge og sagt fra seg lovende karrieremuligheter.
Jeg husker at han på vårt neste familierådsmøte sa at vi måtte stramme inn beltet de kommende månedene mens han prøvde å finne seg en ny jobb. Vi spurte ham hvorfor han hadde sluttet, og svaret hans er noe vi aldri kommer til å glemme: «Dere har allerede blitt tenåringer, og det er en svært viktig tid i livet. Jeg vil ikke at det skal komme en tid da dere sier til meg: ”Hvor var du da vi trengte deg?”» Han satte familien først.
Jeg følger min fars eksempel
På grunn av min fars eksempel kunne jeg mange år senere ta en lignende avgjørelse. Jeg hadde nettopp blitt ansatt av et konsulentfirma, og de sendte seks av oss ansatte fra Filippinene til Sydney i Australia for å få opplæring sammen med 400 ledere fra hele verden. Vi fløy på første klasse. En limousin hentet oss på flyplassen og kjørte oss til et 5-stjerners hotell, hvor hvert rom hadde en stor kurv med godsaker. Firmaet ville vise oss at dette var et godt firma å jobbe for, og det ønsket at de nyansatte skulle bli i firmaet.
Etter den første dagen med møter hadde vi en gallamiddag, en formell sådan. Det var ca. 12 personer rundt hvert bord, med 10 ledere og 2 ledende partnere som skulle være våre forbilder i firmaet. De fortalte historier om hvordan de begynte i firmaet og utviklet sin karriere i det. De fortalte om avtaler verdt mange millioner dollar som de hadde skaffet, viktige forretningsfolk de hadde jobbet sammen med og store prosjekter de hadde ledet. Jeg hørte navnene på direktører fra noen av de 500 største selskapene i verden nevnt ofte, og jeg beundret disse menneskene for det arbeidet de hadde gjort.
Vi følte alle godt for våre muligheter helt til en av personene rundt bordet spurte: «Hvordan takler din hustru all reisingen din? Du er alltid bortreist.» En av partnerne svarte: «Jeg ble skilt for to år siden.» Den andre partneren ved bordet vårt sa: «Jeg har vært skilt i fem år.»
Jeg husker jeg tenkte: «Det er ikke slik jeg ønsker å bli. Jeg tror ikke jeg vil jobbe for dette firmaet, for jeg bryr meg ikke om verdslige oppnåelser hvis det går ut over familien.» Min fars eksempel gjorde det lett for meg å bestemme meg for å sette familien først, og jeg fant meg en annen jobb som lot meg gjøre det.
Frelseren
Det største forbilde for oss i jordelivet er naturligvis Herren Jesus Kristus, Guds Sønn, som var fullkommen på alle måter og som ga seg selv som et offer for våre synder. All vår rettferdige adferd og alle våre rettferdige handlinger kommer av vår tro på vår Forløser, og vår tro kommer av vårt vitnesbyrd om hvem han er og hva han har gjort for oss. Jeg er virkelig takknemlig for hans offer. Jeg vitner om at han lever og ønsker at vi alle skal leve et verdig liv slik at vi kan vende tilbake og bo hos vår himmelske Fader. Hvis vi følger Frelseren og blir mer lik vår Fader i himmelen, vil vi i sannhet bli velsignet.
Hvorfor forbilder?
Det å følge et godt forbilde er en nøkkel til din fremtid. Du vil bli som de du ser opp til, så finn deg gode helter, og prøv å leve slik de ville ha gjort. Bruk evige ting som målestokk for hvem dine forbilder skulle være. Se på de gode eksemplene i din egen familie, og prøv å følge deres eksempel. Se på andre som prøver å følge Frelserens eksempel, og prøv å leve som dem.
Velg dine forbilder klokt, for de vil bli dine helter. Du vil huske hva de ville ha gjort, og dette blir ditt mønster som vil hjelpe deg å ta kloke beslutninger. Og før du vet ordet av det vil andre se opp til deg og basere sin gode adferd på et forbilde de beundrer – deg. ◼
Fotoillustrasjon: Craig Dimond; Kong Benjamin forkynner for nephittene, av Gary Kapp; innfelt: Kong Benjamin taler, av Jerry Thompson
Kaptein Moroni og frihetens banner, av Arnold Friberg; Nephi jakter med Liahona, av Gary Smith
T.v.: Kaptein Moroni var en så sterk leder at Mormon senere skrev: «Hvis alle mennesker hadde vært og var og alltid ville være som Moroni, se, da ville helvetes krefter ha blitt rystet for evig.» Under: Nephis eksempel lærer oss å stole på Herren istedenfor å klage.
O, min Fader, av Simon Dewey
T.v.: Misjonærer kan være store eksempler for dem de underviser. Over: Kong Benjamin var et forbilde for sitt folk. Etter at han hadde talt til dem, gjennomgikk folket en mektig forandring i hjertet.
Det største forbilde for oss i jordelivet er Herren Jesus Kristus, som ga seg selv som et offer for våre synder. All vår rettferdige adferd og alle våre rettferdige handlinger kommer av vår tro på vår Forløser.