Jasons rømning
«Våk og be, for at dere ikke skal komme i fristelse» (Markus 14:38).
«ZZZZZ …» Åtte år gamle Jason lot som han snorket, men så begynte han å le. Han lå i sengen og dro dynen over øynene og lot som han sov. På den andre siden av det mørke rommet begravde hans seks år gamle bror hodet i puten sin og slapp ut et langt, drømmende sukk, før han også begynte å le. «Shh!» hvisket Jason idet han dro dynen bort fra ansiktet. «Vi skal liksom sove!»
«Jeg sover. Jeg sover!» hvisket broren tilbake. Begge guttene fniste igjen, og så dro de dynen opp under haken, presset igjen øynene og lå så stille de kunne mens de ventet.
I naborommet ventet søsteren deres også, og lot som hun sov. Nede i gangen ventet broren deres, og lot som han sov. Til og med mamma, visste de, lå i sitt mørke soverom, sammenkrøket under dynen og lot som hun sov.
Et gulvbord knirket i den mørke gangen. Pappa var et sted i nærheten. Når som helst nå ville signalet komme. Jason lyttet spent, og det var så vidt han fikk puste mens han prøvde å gjette hvor pappa sto akkurat nå. Det var ingen tvil om at han kom nærmere. Når som helst nå …
«PIP!» En pipelyd ljomet gjennom huset. Jason la seg ned på gulvet og krabbet mot døren på alle fire.
«Fort!» ropte broren idet han dyttet Jason i siden. «Vi må komme oss ut!»
«Brann!» ropte Jason idet han krabbet ut i gangen. «Alle ut!»
«Alle ut!» ropte mamma. «Ligg lavt!»
Pappa sluttet seg til dem på gulvet idet de krabbet gjennom gangen, inn på kjøkkenet og ut gjennom bakdøren. Så snart de kom ut, reiste de seg og løp til lønnetreet.
«Er vi uskadd?» spurte pappa. «Er alle her?»
«Alle klarte seg,» sa mamma etter å ha talt opp.
Pappa så på stoppeklokken sin. «Det var vår beste tid hittil,» sa han. «Nå må alle komme seg i seng igjen – på alvor denne gangen.»
Neste morgen, da familien samlet seg til frokost, tenkte Jason på øvelsen. «Jeg er glad vi har en rømningsplan,» sa han. «Jeg føler meg tryggere med en brannalarm i huset.»
«Jeg også,» sa mamma. «Alarmen hjelper oss å holde oss i sikkerhet – så lenge vi reagerer kjapt når vi hører den.»
Jason spiste opp frokosten sin. «Kan jeg gå til Brett nå?» spurte han. Brett var Jasons nærmeste nabo og en av hans beste venner.
«Ja,» sa mamma. «Pass på deg selv, og kos deg.»
Guttene lekte med Bretts hund, løp gjennom vannsprederen og bygget festninger av pinner i sølen. Så foreslo Brett at de skulle gå inn. «Jeg er varm,» sa han. «La oss spille TV-spill.»
«Ok,» sa Jason. «Kanskje jeg kan slå deg denne gangen.»
«Vi kan prøve et nytt spill,» sa Brett idet de gikk inn. «Har du spilt dette før?» Han holdt opp omslaget til et spill Jason ikke kjente igjen.
«Jeg tror ikke det. Hva går det ut på?»
«Det får du se,» sa Brett, idet han satte platen i spillkonsollen.
Brett ga Jason en spillkontroll og satte seg foran TV-en. Jason satte seg ved siden av ham. Idet spillet begynte, gikk en skrikende alarm i Jasons samvittighet. Figurene i spillet så ut som virkelige mennesker, og klærne de hadde på seg – spesielt kvinnenes klær – dekket ikke særlig mye av huden deres. Jason følte seg utilpass. Han visste at han måtte rømme.
«Vi må spille et annet spill, ellers må jeg gå hjem,» sa Jason. «Jeg liker ikke måten de folkene er kledd på.» Jason visste at vennen hans kanskje ville synes han var rar som sa det, men han visste også at han måtte ta hensyn til sine følelser.
«Det gjør ikke noe,» sa Brett. «Vi kan spille et annet spill.» Brett fant frem et bilspill. Alarmen i Jasons bevissthet stilnet da han hørte brølet fra bilmotorene i spillet. For Jason kunne ingenting låte bedre. ●
Illustrert av Brandon Dorman
Brann!