Hvordan takle fødselsdepresjon – i lys av evangeliet

Av Lynn Clark Callister

Professor ved Brigham Young University, fakultet for sykepleie

Når en kvinne sliter med fødselsdepresjon, er det viktig at hun får støtte fra sin mann, familiemedlemmer og andre.

Etter å ha prøvd i fire år å få et barn til, var Anna (navnene er forandret) og hennes mann takknemlige da deres datter ble født. Anna oppdaget imidlertid at det å tilpasse seg en nyfødts behov i tillegg til å ta seg av sine sønner, var overveldende. Hun oppdaget at hun sank ned i depresjon til tross for sine beste forsøk på å takle det hele og bevare en følelse av normalitet. Anna hadde fått fødselsdepresjon.

Alle mødre, også Anna, vet at det å få et barn «skal» være en gledelig hendelse, og nybakte mødre «skal» være takknemlige for denne fantastiske velsignelsen. For noen kvinner legger imidlertid humørforstyrrelser etter fødselen en betydelig demper på denne gleden. Fødselsdepresjon arter seg på mange forskjellige måter og kan få fysiske, følelsesmessige og til og med åndelige følger for kvinnene som rammes av den. Disse kvinnene kan for eksempel ha urealistiske forventninger til seg selv midt i en stor overgang. De føler at de øyeblikkelig burde kunne gjøre alt for seg selv og sin nyfødte fordi de burde være «supermamma» og «superhustru».

Det er viktig at disse kvinnene – og deres familier – forstår hva fødselsdepresjon er (og hva det ikke er), gjenkjenner symptomene, finner effektive måter å takle dem på og, ikke minst, at de vet at det finnes håp om å kunne fungere normalt selv om de må takle en depresjon.

Det at en kvinne opplever fødselsdepresjon betyr ikke at hun er svak, at hun har gjort noe galt eller at hun kan klandres på noen måte for sine overveldende følelser. I de fleste tilfeller er tilstanden kortvarig. Det å lide av fødselsdepresjon kan, i likhet med andre prøvelser, bringe oss nærmere Frelseren hvis vi prøver å finne måter å få åndelig styrke på. Som Unge kvinners tidligere generalpresident Ardeth G. Kapp forklarte: «Vi vet om vår Frelser, men det er ofte i vår motgang at vi virkelig finner ham og lærer å kjenne og elske ham. … Jeg kan av egen erfaring vitne om at noen av våre tyngste byrder og skuffelser og vår største hjertesorg med tiden kan erstattes av ”Guds fred, som overgår all forstand” (Filipperne 4:7) mens vi ”venter på Herren” (Jesaja 40:31).»¹

Mer enn bare «barseltårer»

For noen kvinner forårsaker det å føde en midlertidig tristhet som ofte kalles «barseltårer». Symptomene – som vanligvis viser seg i løpet av den første uken etter fødselen og kan vare i opptil 10 dager – kan blant annet være at man lett tar til tårene, irritasjon, tretthet, angst og store følelsesmessige opp- og nedturer. Barseltårer skyldes som oftest fysiske endringer moren gjennomgår, men disse symptomene kan forsterkes av søvnmangel, mangelfull ernæring, en krevende nyfødt og mangel på støtte. Barseltårer er vanlig i alle kulturer over hele verden og kan ramme opptil 80 prosent av alle kvinner som føder.

Fødselsdepresjon, derimot, er en sykdomstilstand med biokjemiske årsaker. Selv om ingen vet nøyaktig hva årsaken er, mener forskerne at hormonforandringene som skjer under svangerskapet og etter fødselen, kan bidra til kjemiske forandringer i hjernen. Dette, i tillegg til påkjenningene og trettheten som følger med det å ha et nytt barn, kan føre til depresjon. Rundt 10 prosent av alle kvinner som føder barn, vil oppleve en form for fødselsdepresjon. Den kommer vanligvis i løpet av fire uker etter fødselen, men kan komme når som helst i løpet av påfølgende år. Mange kvinner som opplever fødselsdepresjon, har vært deprimert tidligere. Nybakte mødre i denne kategorien skulle være svært oppmerksomme på sine følelser slik at de kan få hjelp om symptomer dukker opp og forverres.

Noen kvinner som har fødselsdepresjon, begynner å føle seg bedre i løpet av noen få uker, mens andre ikke blir «seg selv» igjen på mange måneder. Men det er mulig å få hjelp. Første trinn på veien til å føle seg bedre igjen er å identifisere symptomene.

Symptomer

Ofte antar en nybakt mor at det å være deprimert viser svakhet. Hun kan til og med engste seg for at andre vil synes mindre godt om henne om de får vite hvordan hun føler seg. Av disse og andre grunner vil hun kanskje ikke snakke om symptomene sine, og dermed blir fødselsdepresjonen hverken diagnostisert eller behandlet.

John sier følgende om sin families erfaring med fødselsdepresjon: «Min kone Carolyn skjulte sine symptomer for alle, til og med meg. Det var vanskelig for meg å vite hvor mye hun egentlig led. Jeg tror hun tenkte at som biskopens hustru, kunne hun ikke la noen – ikke meg, ikke hennes venner, ikke hennes mor – få vite hva som foregikk.»

Dr. Cheryl Tatano Beck, en kjent sykepleieforsker, kaller fødselsdepresjon «en tyv som stjeler morsfølelsen».² Familiemedlemmer og nære venner kan imidlertid bidra til å begrense dette «tyveriet» ved å se etter symptomene. De vil kanskje legge merke til adferdsendringer hos den nybakte moren, som for eksempel følgende:

En nedtrykt sinnsstemning som varer mesteparten av dagen.
Mangel på latter eller lek sammen med den nyfødte.
Et nedslått eller tomt ansiktsuttrykk.
Vedvarende tristhet.
Kommentarer om feil hun ser i seg selv eller den nyfødte.
Tegn på skyldfølelse eller en følelse av utilstrekkelighet.
Ubesluttsomhet i forhold til helt dagligdagse ting.
Merkbar irritasjon, spesielt over den nyfødtes mas eller gråt. (Se «Symptomer på fødselsdepresjon» i ytterspalten på side 30 for flere indre tegn som kanskje bare mødrene selv legger merke til.)

Hvis familiemedlemmer og nære venner tror de ser noen av disse symptomene, men er usikre, kan de varsomt stille moren spørsmål som: «Føler du deg nedfor [eller deprimert eller fortvilet]? Hvor lenge har du følt deg sånn?» eller: «Føler du at du mangler glede i livet?» Så snart moren eller de nærmeste gjenkjenner symptomene, kan de begynne å få kontroll over depresjonen.

Hvordan takle fødselsdepresjon

Det å takle fødselsdepresjonen er viktig ikke bare for kvinnens eget ve og vel, men også for den nyfødte og resten av familien. Ettersom moren ofte står helt sentralt i barnets sosiale miljø, vil hennes humør påvirke barnet. Og morens og barnets velvære påvirker også familiens velvære.

Ettersom denne tilstanden påvirker hele familien, er det å takle fødselsdepresjon et famlieanliggende. Det er viktig for kvinnen å få støtte fra sin mann, familiemedlemmer og andre.

Støtte fra familie og venner. Ifølge «Familien – En erklæring til verden», har «mann og hustru … et høytidelig ansvar for å elske og ha omsorg for hverandre og for sine barn».³ Hovedstrategien for å takle den utfordring som fødselsepresjon er, er å styrke parforholdet og mannens følsomhet. Det er viktig at den nybakte moren får hjelp og støtte fra sin mann i aktiviteter som disse:

Han overtar husholdningsoppgaver og omsorgen for andre barn.
Han begrenser antall besøkende i hjemmet for å bevare fredelige omgivelser. (For noen kvinner kan imidlertid det å få besøk hjelpe på depresjonen.)
Han hjelper moren å få nok hvile, riktig næring og mosjon.
Han hjelper til med å stelle den nyfødte.
Han lærer om fødselsdepresjon.
Han gir prestedømsvelsignelser etter behov.
Han er tilstede – lytter, bryr seg om henne og er sammen med henne. I tillegg til en klem, kan en legende samtale være bare én setning lang: «Dette må være veldig tøft for deg.»
Han oppfordrer den nybakte moren til å få profesjonell hjelp når det er behov for det.

Rachel, som fikk fødselsdepresjon etter å ha født sitt tredje barn, sier: «Den minste oppgave kunne virke uoverkommelig fordi jeg manglet følelsesmessig og fysisk energi. Jeg var så takknemlig for at min mann var forståelsesfull og medfølende og hjalp meg å få den hjelpen jeg så sårt trengte.»

Fødselsdepresjon kan være vanskelig for en mann å forstå, og iblant kan han reagere med forvirring, frustrasjon, sinne, skyldfølelse, angst eller forlegenhet. Det kan være nyttig for ham å få profesjonell rådgivning eller lese for å øke sin forståelse av fødselsdepresjon og lære hvordan han kan være til størst mulig hjelp. Ved å gjøre dette kan han hjelpe både seg selv og sin hustru.

Johanna, som fikk fødselsdepresjon etter å ha fått for tidlig fødte tvillinger, sier: «Selv om dette var vanskelig for Sam og meg, ble ekteskapet sterkere. Vi kom nærmere hverandre enn vi noensinne hadde vært. Vi samarbeidet om å løse problemene. Jeg fikk prestedømsvelsignelser av ham. Vi kommuniserte virkelig med hverandre og med Herren.»

Slektninger og fellesskapet i Kirken kan også supplere farens støtte. Kathleen H. Hughes, tidligere rådgiver i Hjelpeforeningens generalpresidentskap, talte om sin erfaring med fødselsdepresjon og den hjelp hun fikk av andre:

«Etter at vår sønn ble født … , sank jeg ned i en fryktelig depresjon. Mange av kvinnene i min familie lider av fødselsdepresjon, og som dere kanskje vet, gjorde helsevesenet den gangen svært lite for å hjelpe kvinner med denne tilstanden. Jeg måtte selv kjempe meg ut av mørket.

Men de tøffe tidene ble ofte mildnet av søstrene i menigheten som tok seg av mine barn og meg både fysisk, følelsesmessig og åndelig. Slik hjalp de meg gjennom min kamp med mine følelser.»⁴

Kvinner kan få ytterligere støtte gjennom organisasjoner for nybakte mødre. Christine, som bodde langt fra sine slektninger og følte seg ensom etter å ha fått sitt første barn, forteller: «Da jeg snakket med andre unge mødre i leilighetskomplekset mitt, fant jeg mange likheter i vår kamp. Det hjalp virkelig – og jeg opplevde til og med å le istedenfor å gråte.»

Profesjonell behandling. Nybakte mødre kan vurdere å søke profesjonell hjelp, herunder rådgivning fra Kirkens familiekontor (se www.ldsfamilyservices.org) eller fra en passende kilde som anbefales av en lege. For noen kan det være nødvendig med medisiner foreskrevet av en psykiater eller en annen kliniker.

Ta vare på deg selv. Det er viktig at nybakte mødre tar vare på seg selv ved å hvile så mye som mulig, sørge for et næringsrikt kosthold og å komme ut litt sammen med mødregrupper eller lekegrupper for barna.

I tillegg, fordi det å være mor er fysisk og følelsesmessig krevende, skulle mødre sette seg realistiske mål med en viss fleksibilitet, idet de husker at «alt har sin tid» (Predikantens bok 3:1). Elizabeth, som fødte fire døtre i løpet av noen få år, sier: «Det er ikke mulig å slutte med husarbeid og matlaging når det er andre barn som trenger rene klær og mat. For meg fungerte det bra når jeg bare gjorde litt hver dag – én maskin med tøy, at jeg rengjorde vasken på badet (istedenfor hele badet), planla måltidene og fikk mannen min til å gjøre innkjøpene. Det er veldig godt å føle seg produktiv, selv om det bare er litt hver dag.»

Andre nyttige tiltak. Andre aktiviteter kan også være til hjelp for å takle og overvinne fødselsdepresjon.

Lytte til oppløftende musikk.
Lese Skriftene og andre inspirerende bøker. Anna sier at hun var spesielt glad i å lese 2. Nephi 4, som beskriver Nephis motløshet og tvil, og så at han blir stadig mer oppmerksom på Herrens kjærlighet til ham: «Min Gud har vært min støtte, han har ført meg gjennom mine plager» (2. Nephi 4:20).
Skrive dagbok. Rachel sier: «Når jeg skrev dagbok, kunne jeg sette ord på mine følelser og min dype fortvilelse. Det hjalp meg å bli mer oppmerksom på hva det var som lot til å utløse depressive følelser. Det hjalp meg dessuten til å begynne å telle mine velsignelser.»
Be om hjelp og trøst. Anna sier: «Når jeg var deprimert, var det vanskeligere for meg å føle Den hellige ånds trøst som jeg så sårt trengte. Jeg prøvde å utfordre de negative stemmene som fikk meg til å føle meg svakere og tvile på min evne til å overvinne mine negative følelser.» Johanna stilte seg selv og Herren følgende spørsmål under sine personlige bønner og når hun grunnet: «Himmelske Fader, hva er det meningen at jeg skal lære av dette?»

Prøvelsenes plass i vårt liv

Når vi vet at vi kan lære av våre prøvelser, kan det styrke vår tro, selv når vi er midt oppe i dem. Gud overlater oss ikke til oss selv i vår kamp for å finne håp. Eldste Jeffrey R. Holland i De tolv apostlers quorum har sagt: «Til alle som måtte kjempe for å se dette lyset og finne dette håpet, sier jeg: Hold ut. Fortsett å prøve. Gud elsker dere.»⁵ Og det gjør han. Søster Patricia Holland, eldste Hollands kone, oppfordret oss en gang til å vende tilbake til «vår sjels sunnhet, den enhet i vårt innerste som balanserer livets krevende og uunngåelige mangfold».⁶

Anna forklarer prosessen hun gjennomgikk: «Da jeg strevde med å overvinne fødselsdepresjon, prøvde jeg å komme forbi mørket og inn i lyset, Guds Sønns lys. Jeg gråt da jeg leste Jesaja 53:3–4, idet jeg for første gang forsto fullt ut at Frelseren var ”en smertenes mann, vel kjent med sykdom … Sannelig våre sykdommer har han tatt på seg, og våre piner har han båret.” Jeg klamret meg til løftet om at Frelseren var min personlige Frelser, at han ble sendt for å ”gi [oss] hodepryd istedenfor aske, gledes olje istedenfor sorg, lovprisnings drakt istedenfor en avmektig ånd” (Jesaja 61:3). Når jeg så hen til Frelseren, innså jeg mer fullstendig at han kjente min smerte, at han med følsom hånd kunne hjelpe meg når jeg søkte ham.» ◼

Illustrert av Dilleen Marsh

Familiemedlemmer og nære venner kan bidra til å mildne fødselsdepresjon ved å se etter symptomene og tilby hjelp og støtte.

Når vi vet at vi kan lære av våre prøvelser, kan det styrke vår tro, selv når vi er midt oppe i dem.