Eldste Neil L. Andersen: En mann med tro
En februarkveld i 1968 befant Neil Andersen seg midt i rampelyset. Som tredjeårselev ved high school hadde han blitt valgt til å representere Idaho under arrangementet Student Burgesses, et møte mellom skolelever fra 37 land og hver av USAs 50 delstater. Elevene møttes i Williamsburg, Virginia for å drøfte utfordringer for demokratiet.
Dette var første gang den 16 år gamle Neil, som var oppvokst på en liten gård i Pocatello, Idaho, hadde reist med fly, vært så langt hjemmefra eller vært blant så mange oppvakte og sofistikerte unge mennesker.
Etter hvert som kveldens samtaler kom inn på temaer fra hele verden, kom Neils medlemskap i Kirken stadig sterkere til syne. Noen av delegatene begynte å stille spørsmål ved hans tro. Unge Neil hadde aldri før blitt stilt slike direkte spørsmål angående sin tro.
«Jeg husker at jeg holdt en stille bønn om at jeg måtte si det som var nødvendig å si,» minnes han. «Det som fulgte, var et lite mirakel for meg. Jeg fortalte dem mer enn jeg visste. Jeg følte Herrens kraft mens han veiledet meg gjennom følsomme forklaringer og utleggelse av mine dype overbevisninger. Jeg kunne føle Herrens ånd mens jeg snakket. Etterpå takket de og uttrykte rolig sin respekt for det jeg trodde på.
«Jeg lærte at det ligger en kraft og en innflytelse i dette hellige verk som overgår oss selv, og dette er verdt å forsvare. Jeg forsto at når vi er sanne og trofaste, alltid ”beredt til å forsvare [oss] for enhver som krever [oss] til regnskap for det håp som bor i [oss]” (1. Peter 3:15), vil Herren velsigne oss ut over våre egne evner.» Det er slik eldste Neil L. Andersen har levd sitt liv – han har handlet i tro.
En grunnvoll av tro
Neil Linden Andersen ble født 9. august 1951, som det tredje av Lyle og Kathryn Andersens fem barn. Neils far studerte landbruk og husdyrhold ved Utah State University. Da Neil var tre år gammel, flyttet familien til Colorado.
Neils foreldre underviste sine barn ved sin egen tro og sine egne ofre. De bodde 145 km fra møtehuset. Å kjøre til kirken var bare noe de gjorde hver eneste søndag. «Vi ville vise våre barn hvor viktig Kirken er,» forklarer hans mor, Kathryn.
Da Neil var fem år gammel, flyttet familien til en melkegård i Pocatello, Idaho. Neil holdt kaniner, red på hest og lekte ute på jordene sammen med sine søsken. Da Neil var omtrent sju år gammel, rømte en kanin han var spesielt glad i, fra buret sitt. Han forteller:
«Jeg lette over hele den lille gården vår, men jeg kunne ikke finne den noe sted. Jeg husker at jeg gikk bak en gammel låve og ba om at jeg måtte finne kaninen.
Rett etter bønnen fikk jeg et bilde i mitt sinn av et sted under noen planker. Og ganske visst, jeg gikk til dette stedet og fant kaninen min. Denne opplevelsen og mange andre tilsvarende lærte meg at Herren svarer på alle våre små og enkle bønner.»
Livet på foreldrenes gård lærte Neil prinsippet hardt arbeid. «Jeg melket mange kyr og flyttet mangt et vanningsrør,» sier han. «Jeg husker at før vi åpnet gavene våre 1. juledag, hadde vi kyr å melke. Når jeg tenker tilbake, skjønner jeg hvor verdifullt det var å lære at hardt arbeid er en del av livet.»
Som ung mann var også Neil aktiv idrettsutøver. På high school utmerket han seg i terrengløp. Han brukte imidlertid mesteparten av energien sin på å utmerke seg på andre måter. Hans mor forteller: «Mens han gikk på Highland High School, deltok han i lederutviklingsprogrammet Boys State i Boise, Idaho, og de andre delegatene valgte ham til guvernør. Han var elevrådspresident for Idaho, og var dermed leder for alle elevrådsformenn på high school-nivå i hele Idaho.»
Som førsteårsstudent ved Brigham Young University i 1969, var Neil Andersen en flittig student. Likevel sier hans søster Sheri: «Uansett hvor motivert han var for å ta utdannelse, planla han hele tiden å reise på misjon. Hans eneste spørsmål var om han egentlig var beredt til å tjene. Jeg var så imponert over at tro var et valg for ham.»
Eldste Andersen minnes også at han stilte Herren dette spørsmålet. Slik han nylig fortalte på generalkonferansen, kom følelsen: «Du vet ikke alt, men du vet nok.»1 Rustet med denne forvissningen tok Neil Andersen imot et misjonskall og virket trofast i Frankrike.
Etter sin misjon fortsatte Neil å utmerke seg ved BYU. Han ble utnevnt til Edwin S. Hinckley-stipendiat og valgt til nestformann i studentrådet.
Det var på BYU at han møtte den som skulle komme til å få størst innflytelse på hans liv, Kathy Sue Williams. Han og Kathy giftet seg i Salt Lake tempel 20. mars 1975, like før han avsluttet sine studier ved BYU. Bryllupet ble etterfulgt av to år ved Harvard University, hvor han tok en mastergrad i bedriftsledelse i 1977.
Fokus på familien
Neil og Kathy fikk sitt første barn mens han gikk på Harvard, etter å ha vært gift i nesten et år. Senere kom tre barn til.
Da de begynte å få barn, utsatte Kathy sine studier, men ga aldri opp sin plan om å fullføre sin universitetseksamen. Eldste Andersen uttrykker sin beundring: «Da vi var i Brasil [hvor eldste Andersen virket i områdepresidentskapet] og barna ikke lenger bodde sammen med oss, åpnet hun bøkene, lærte seg portugisisk og fullførte sin universitetsgrad – 18 studiepoeng i portugisisk. Det er et godt bilde på hennes iherdighet.»
Etter utdannelsen flyttet familien Andersen til Tampa, Florida, hvor de ønsket å etablere seg for godt, ettersom det var her Kathy var oppvokst og hennes familie fremdeles bodde. Neil engasjerte seg i en rekke vellykkede forretningsforetak, blant annet innen eiendomsutvikling, helseomsorg og markedsføring. Herren hadde imidlertid andre planer for ham.
Mens han virket i et stavspresidentskap i 1989, ble Neil kalt som misjonspresident i Bordeaux i Frankrike. Da han kom hjem til Florida i 1992, ble han i løpet av en måned kalt som president for Tampa Florida stav. Året etter fikk han et nytt kall, denne gangen til De syttis første quorum. I 2005 ble han kalt til De syttis presidentskap. Så, i april 2009, ble han kalt til De tolv apostlers quorum.
Til tross for den store arbeidsmengden som hans arbeid og kall i Kirken innebar gjennom disse mange årene, gikk det aldri på akkord med hans hengivenhet til sin familie.
Andersens eldste datter, Camey Hadlock, sier: «Pappa [en kjærlig tittel hans sønner og døtre fremdeles bruker] tok seg alltid tid til sine barn. For eksempel tok han alltid ett barn om gangen med ut på frokost en gang i måneden. Han lot oss velge hvor vi ville spise frokost og hva vi ville snakke om. Vi gledet oss sånn til å få hans fulle oppmerksomhet.»
Derek Andersen husker at faren tok seg tid til å drive sport: «I min oppvekst elsket vi å spille basketball som familie. Han kom hjem fra jobben, og vi gikk sammen mot min eldre bror og spilte basketball sammen.»
Datteren Kristen Ebert forteller at selv om hennes far hadde det veldig travelt, «hadde han alltid tid til å lytte og gi gode råd».
Familien Andersen var så trofaste med familiens skriftstudium og å synge en salme hver kveld, at barna gjorde det alene når foreldrene en gang iblant kom sent hjem.
På familiens hjemmeaften pleide ofte familien Andersen å studere konferansetalene i Ensign. «Det var klart at når profaten talte, lyttet vi,» sier Derek.
Søster Andersen sier: «Neil er en mann med dyp tro og kjærlighet til Frelseren. Den kjærlighet og godhet han har vist meg og våre barn, har gitt vår familie en grenseløs styrke og fylt vårt liv med lykke og fred.»
Ser man på hvordan hennes mann behandler henne, skjønner man at Kathy er hjemmets hjerte. Hun forklarer: «Neil legger merke til og uttrykker stor takknemlighet for de små tingene jeg gjør hver dag – ting som mange ikke engang ville ha lagt merke til eller ansett som viktig, som å rengjøre huset, lage middag eller vaske klær.»
Kristen sier: «Jeg har alltid satt pris på min fars eksempel på vennlighet og respekt overfor min mor. Han åpner dører for henne, hjelper henne å sette seg, tar oppvasken for henne og så videre.»
Eldste Andersen sier: «Kathy er fullkommen og kompromissløs i sin lojalitet til Herren, til meg og til familien. Hun gjør så mye for å sette meg og barna først. Det er umulig å ikke elske henne fullstendig og ønske å gjøre ting for henne.
«Da vi giftet oss,» tilføyer han, «ble normene i mitt liv atskillig høyere – og jeg fulgte omhyggelig opp med mine bønner, mitt skriftstudium og med å holde budene til minste detalj. Hennes innflytelse på meg og våre barn er fenomenal. Hun har en ren og disiplinert tro.»
Eldste Andersen gir sin kone æren for at hun har vært en sterk støtte for barna gjennom vanskelige omstendigheter. Medregnet deres misjon, har de tilbragt 10 av de siste 20 årene utenfor USA, og flyttet til sammen åtte ganger. «Det er lett å forstå hvilke utfordringer det innebar for våre barn å flytte nesten hvert år – nye venner og i de fleste tilfeller et nytt land. Kathy var den kraft som holdt dem sammen og fikk dem til å innse at dette ville bli en positiv erfaring for dem.»
Barna var også tilpasningsdyktige. «Vi setter pris på barnas ofre gjennom disse årene. Herren har velsignet dem rikelig med utvalgte ledsagere og vidunderlige barn,» sier eldste Andersen.
Tillit til Herren
Da president Thomas S. Monson, som da var rådgiver i Det første presidentskap, kalte Neil Andersen som misjonspresident, innebar det å ta imot dette kallet et økonomisk offer. Neil var eier av et fremgangsrikt og blomstrende reklamebyrå. «Det er ikke et foretak som er lett å overlate til andre,» forklarer eldste Andersen. «Vi tok imot kallet uten å vite hvordan vi skulle få til denne overgangen.»
Søster Andersen tilføyer: «Jeg har alltid hatt tillit til hans tro. Han har stadig forsikret oss: ”Hvis vi setter Herren først, vil han åpne en utvei for oss, og mirakler vil følge.”»
I løpet av noen uker fikk han uoppfordret tilbud fra en som ville kjøpe firmaet. «Det var helt tydelig Herrens hånd i virksomhet på en mirakuløs måte,» sier eldste Andersen.
Prinsippet med at Herrens verk utføres gjennom mirakler, var noe han stadig underviste misjonærene i Frankrike om. Kurt Christensen, som var misjonær under president Andersen, forklarer: «Han fikk oss alltid til å se de rike velsignelsene Herren ønsket å utøse over Frankrike. Han lærte oss om ren tro og lydighet til minste detalj, og Herren øste sine mirakler over oss.»
Hvor enn deres oppdrag har ført familien Andersen – Vest-Europa, Brasil, Mexico og andre steder – har de alltid elsket Kirkens trofaste medlemmer og arbeidet flittig for å lære seg språket i de landene de har virket i. En gang Kathy kommenterte de utallige timene Neil brukte på å lære seg språk, sa han at han hadde fått en åndelig gave og at Herren forventet at han skulle arbeide flittig for å foredle denne gaven. Eldste Andersen snakker nå fransk, portugisisk og spansk.
Følg Brødrene
«I 16 år har medlemmene av Det første presidentskap og De tolv vært mine eksempler og lærere,» forklarte eldste Andersen i sin tale på generalkonferansen etter at han ble kalt til De tolv. «Jeg har opplevd deres kjærlighet og sikre vitnesbyrd om vår himmelske Fader og hans Sønn. Jeg har sett dem utrettelig søke å bygge opp Guds rike først. Jeg har sett Guds kraft hvile over dem og foredle og oppholde dem. Jeg har sett oppfyllelsen av deres profetiske uttalelser.»2
Mens eldste Andersen virket som direktør for Kirkens audiovisuelle avdeling, hadde han nesten ukentlige møter med president James E. Faust (1920–2007). «En gang gikk jeg til president Faust med et presserende problem jeg ikke visste hvordan jeg skulle løse,» forteller eldste Andersen. «Han sa: ”Neil, har du bedt om det? Har du bedt hele natten slik Enos gjorde?” Så lente han seg tilbake i stolen og sa: ”Jeg har mange ganger bedt hele natten for å få svar på vanskelige utfordringer. Det er slik du vil få ditt svar.” Han hadde rett.»
Det var på denne tiden eldste Andersen førte tilsyn med produksjonen av filmen Testamentene til én hjord og én hyrde, den første lanseringen av Mormon.org, Kirkens misjonærnettsted, og installasjonen av de audiovisuelle systemene i Konferansesenteret i Salt Lake City.
Gjennom disse erfaringene har eldste Andersen satt pris på veiledning fra Det første presidentskap og De tolv. «Brødrene underviser deg om åndelig kraft. De lærer deg ikke bare fakta, men hvordan du kan forstå og lytte til Herren. Du lærer å bli en Herrens tjener.»
Tjeneste for den ene
Eldste Andersen forteller: «President Monson har vært en fantastisk lærer for meg og mange andre. Han har lært oss å strekke oss ut til andre slik Frelseren ville ha gjort. Han har stadig understreket at det ikke finnes noen større glede enn å vite at man er et redskap i Herrens hånd til å besvare en oppriktig bønn.»
Disse prinsippene har slått rot i eldste Andersen.
Moren til en ung mann som eldste Andersen en gang hadde et kort møte med, forteller at hennes sønn på ett stadium «var på randen til psykisk og fysisk sammenbrudd», da han så eldste og søster Andersen sitte ved et bord på en kafeteria. «Min sønn fortalte oss senere: ”Jeg ville ikke ha gått bort til noen andre, men da jeg så eldste Andersen, visste jeg at han var glad i meg, og jeg reiste meg øyeblikkelig og gikk bort til ham.’”
Til tross for den forferdelige forandringen i den unge mannens utseende på grunn av den krisen han gjennomgikk, gjenkjente eldste Andersen ham og tiltalte ham ved navn. Eldste og søster Andersen tok den unge mannen med seg hjem, ga ham mat og hadde en lang samtale med ham. Så, selv om det var midnatt, kjørte eldste Andersen i flere timer for å følge den unge mannen hjem.
«Eldste Andersens innflytelse sluttet ikke der,» forklarer moren. «Nå, flere år senere, fortsetter han å treffe sønnen vår og være interessert i livet hans. Han reddet sønnen vår.»
En gang eldste Andersen besøkte et sykehus, la han merke til den 26 år gamle pasienten Lora McPherson, som hadde gjennomgått en kreftoperasjon. Hennes mor Nancy forteller:
«[Eldste Andersen] ga henne en prestedømsvelsignelse, sendte henne en kopi av talene fra en av de seneste generalkonferansene og ba senere Lora fortelle hva hun var takknemlig for, noe han så brukte i en tale ved BYU–Hawaii.
Under Loras rekonvalesens inviterte eldste Andersen henne til sitt kontor og viste henne rundt i Kirkens administrasjonsbygning.
Flere måneder senere, da det ble klart at Loras tid på jorden var begrenset, ga eldste Andersen henne en vakker velsignelse som ga henne stor trøst i påvente av sin overgang fra dette liv til det neste. Han forandret senere sine reiseplaner for å tale i Loras begravelse.
Vi har blitt så imponert over eldste Andersens evne til å utføre sine ansvarsoppgaver over hele verden og i familien, og likevel ta seg tid til den ene. Han er virkelig et eksempel på Frelserens formaning om å finne frem til og hjelpe de trengende.»
En Herrens tjener
Sønnen Brandt sier følgende om sin fars kall som apostel: «Dette kallet er livsendrende, men det vil ikke forandre mine foreldres liv. De er de samme privat som de er offentlig.» Alle som kjenner eldste Neil L. Andersen, vil stemme i.
Det har vært min velsignelse å ha et nært samarbeid med eldste Andersen i løpet av hans tjeneste som generalautoritet. Den troen som tydelig gjorde seg gjeldende helt fra barnsben av bærer ham fremdeles. Han forkynner evangeliet med overbevisning, i stor grad fordi han så trofast etterlever det på alle områder av livet. Hans råd er alltid kloke. Jeg har sett at han har blitt velsignet med profetisk innsikt, noe jeg er overbevist om at bare vil utvikle seg med hans nye kall som en Herren Jesu Kristi apostel.
Da han tok fatt på denne hellige tjenesten, erklærte eldste Andersen ydmykt: «Jeg finner trøst i at i én kvalifikasjon for det hellige apostelembede hvor det ikke kan gis noe spillerom, har Herren velsignet meg rikelig. Jeg vet med fullkommen sikkerhet ved Den hellige ånds kraft at Jesus er Kristus, den levende Guds elskede Sønn.»3 ◼
Fotografier gjengitt med tillatelse fra familien Andersen, unntatt der annet er angitt. Bakgrunn og lengst til venstre: Craig Dimond
Motsatt side, fra venstre til høyre: Neil L. Andersen i dag og som tenåring på high school i Pocatello, Idaho. Over, fra venstre til høyre: Neil (i midten) sammen sine foreldre, Kathryn og Lyle, og søsknene Lauri, Sheri og Alan, 1962; Neil som ung gutt på gården i Idaho. Under: Neil som misjonær i Frankrike, 1970–72.
Over: Neil og Kathy på bryllupsdagen i 1975 ved Salt Lake tempel. T.h.: Neil og Kathy sammen med barna, Brandt, Derek, Camey (Hadlock) bak, og Kristen (Ebert), i Tampa, Florida, 1988. Motsatt side: Familien Andersen i Frankrike mens eldste Andersen var misjonspresident, rundt 1990.
T.v.: foto: Village photographers, Tampa, Florida
T.v.: Foto: Christina Smith; t.h.: foto: Quinn Farley Photography, Salt Lake City, Utah
Motsatt side, fra venstre: Sammen med president James E. Faust etter produksjonen av filmen Testamentene til én hjord og én hyrde i 2000; taler under en feiring i forbindelse med gjeninnvielsen av São Paulo Brasil tempel i 2004; som misjonspresident sammen med president Boyd K. Packer i forbindelse med organiseringen av Bordeaux Frankrike stav i 1992; sammen med eldste D. Todd Christofferson under generalkonferansen i april 2009. T.h.: Eldste og søster Andersen sammen med barn og barnebarn i 2006.