2008
Nøkler til fremtiden
Juni 2008


Nøkler til fremtiden

Denne unge mannen i Italia vet at han ved å bruke prestedømmet bidrar til å bygge bro til egen lykke.

I Firenze i Italia pleide kjærestepar å følge en gammel skikk: De festet hengelåser i Ponte Vecchio-broen og kastet nøklene ut i elven Arno, som tegn på at deres kjærlighet var «fastlåst» for evig.

I dag frarådes det å feste hengelåser til broen fordi man vil beskytte den historiske broen, som er helt fra middelalderen. Men 16 år gamle Cristian Morelli vet at det finnes virkelige nøkler som har eksistert lenge før Ponte Vecchio – mektige prestedømsnøkler som ble gjengitt til profeten Joseph Smith i 1829, da Det aronske og Det melkisedekske prestedømme ble gjengitt. En av disse nøklene er beseglingskraften, og Cristian vet at en families kjærlighet virkelig kan «låses» for evig. Hans foreldre ble beseglet i templet av en som har slik prestedømsmyndighet, og en dag har han planer om selv å motta templets velsignelser. Han forbereder seg ved å utføre sine plikter i Det aronske prestedømme og leve verdig til denne hellige tillit.

Ren kreativitet

Firenze er kjent som rennesansens vugge, tiden da det skjedde en brå oppblomstring av kunst, litteratur og filosofi. I likhet med talentfulle rennesansens menn før ham, vet Cristian at det er mye godt å finne i musikk og bøker. Han har spilt bassgitar i tre år, og han liker å studere engelsk litteratur og filosofi.

Men han er fullstendig klar over at noen ganger går «kreativitet» over i synd. Han kjenner noen tenåringer som fordyper seg i dårlig musikk og pornografisk underholdning. Cristian tenker på prestedømmet han bærer og vet at han må være annerledes.

Lutrende ild

I 1497 overtalte en florentinermunk byens borgere til å brenne alt de eide som kunne sies å være verdslig eller uverdig, deriblant speil, kostbare klær og kunstverker. I 2008 er Cristians strategi litt annerledes. Istedenfor å forsøke å lutre samfunnet rundt seg, søker han å la Den hellige ånds ild rense ham selv.

«Det kan være tøft,» sier Cristian. Det er bare fire elever i Seminar-klassen hans, og de kan ikke møtes hver dag fordi de er spredt over et stort geografisk område. Han føler seg ofte alene, men han vet at helliggjørende kraft kan komme gjennom prøvelser. For å hente inspirasjon ser han hen til andre som har opplevd motgang.

Jesu Kristi apostel Peter opplevde prøvelser i Cristians hjemland og tilbragte tid i fengsel i Rom, og han døde trolig som martyr der. Til denne dag illustreres ofte Peters prestedømsmyndighet med at han holder store nøkler i hånden. I likhet med Peter ønsker Cristian å være en sann disippel og holde seg trofast til sine kall i prestedømmet, uansett hva det koster.

En annen av Cristians helter er Nephi. «Nephi måtte, i likhet med Peter, gjennomgå mange prøvelser,» sier Cristian. «De hjalp ham til å bli den han var.»

Bønn, skriftstudium og den trygge havn han kaller hjem, gjør sitt til å gjøre Cristian til den han er – en siste-dagers-hellig som går inn for å hedre prestedømmet, reise på misjon og en dag bli en ektemann og rettskaffen far.

Innstilt på glede

Slike mål skiller Cristian fra vennene hans. «Jeg har ønsket å reise på misjon helt siden jeg gikk i Primær,» sier han. Dessverre bryr ikke vennene hans seg om å høre om hans tro eller religion av noe slag fordi «de er så innstilt på studier, sport og å ha det gøy».

Han husker å ha hatt åndelige erfaringer når han har delt ut nadverden som diakon og når han har fastet for en slektning som var syk. Han føler stor tilfredsstillelse ved hjemmelærerarbeidet fordi han «kan kjenne forskjell mellom før og etter besøket,» når de familiene han og hans far underviser, «mottar trøst og er takknemlige for de ord som er blitt sagt».

Dette er følelser og erfaringer som mange av Cristians venner ikke kan ha noe forhold til. Han kan noen ganger føle at han blir misforstått, men åndelig klarsyn er en velsignelse han aldri ønsker å miste. I likhet med den blinde mannen som Frelseren helbredet i en av Cristians favoritthistorier i Det nye testamente (se Johannes 9:1-11), kan Cristian se klart mens mange av hans venner fremdeles er blinde for den glede evangeliet gir.

Han vil dele sitt klarsyn med andre

Det er en av grunnene til at han ser frem til å reise på misjon: Å hjelpe andre å se de åndelige realiteter som han har blitt velsignet med å forstå. Fra barndommen av har han vært god venn med misjonærer og vært bedrøvet hver gang en av dem ble forflyttet. «Etter hvert som tiden har gått, har jeg kanskje glemt misjonærens navn, men jeg glemmer aldri erfaringen. Hver av dem har etterlatt inntrykk,» sier han. «Jeg ønsker å være som de misjonærene jeg har kjent til nå.»

Cristian er spesielt imponert over den besluttsomhet han er vitne til når han er med misjonærene ut. Selv om «mange mennesker kan si tvert ”nei, jeg er ikke interessert” eller smelle døren igjen for dem, fortsetter de å gå», sier Cristian. «De fortsetter å banke på dører og prøver å dele sin kunnskap om evangeliet med noen andre.»

Cristian forbereder sin egen misjon ikke bare ved å holde seg ren og studere evangeliet, men også ved å kle seg passende for anledningen – uten å overdrive.

Mote er svært viktig i Firenze, men for Cristian er ikke kostbare klær viktig. På søndager «har jeg hvit skjorte, jakke og slips for å vise respekt for sabbaten og Herren», sier Cristian. Han vet at det vil hjelpe ham å overholde misjonærenes klesnorm. Resten av uken går han kledd som han vil. «Jeg har aldri likt å være noen moteløve,» sier han. «Jeg bryr meg ikke om hva jeg har på, så lenge antrekket er passende» – uten hensyn til hvilket navn det står på merkelappen.

Nøkler til lykke

Cristian ser frem til å motta Det melkisedekske prestedømmet, tempelbegavelsen, kallet til å virke som heltidsmisjonær og en dag anledningen til å «låse sin kjærlighet» til sin egen evige familie.

Og endelig ser Cristian frem til Jesu Kristi annet komme. «Det er en trøst å vite at når han kommer,» vil verdens synder og den medfølgende bedrøvelse «være over». Inntil den tid vil Cristian hedre dem som har prestedømsnøkler og holde de pakter som holder ham nær til Frelseren. Han vet at det er eneste vei til åndelig sikkerhet og evig lykke.

Skriv ut