Ikke bare for en dag
«At de måtte samles for å gå opp til templet» (Mosiah 1:18).
Lørdagen begynte akkurat som andre dager. Solen steg opp over fjellene ved Kolins hjem, og lyset fant veien inn gjennom soveromsvinduet. En annen dag ville han ha prøvd å gjemme seg under dynen og bli liggende. Men Kolin gjespet og strakte seg og krabbet ut av sengen fordi det skulle skje noe spesielt, og han måtte gjøre seg klar.
Vanligvis var lørdagen en dag for lek med venner eller til å hjelpe til i hagen, eller å stikke innom bestemor og bestefar etter at de hadde gjort unna ærender. Han hadde ofte på seg bekvemmelige klær som tålte å bli skitne. Nå tok han i stedet på seg søndagsklær som mor hadde vasket og presset for ham. Han knappet igjen den hvite skjorten og stakk den omhyggelig ned i buksene. Han tok på sokker og sko og la slipset om halsen – far ville hjelpe ham å knytte det. Da mor ropte at det var på tide å gå, var han klar.
Da alle var trygt plassert i bilen og hadde festet setebeltene, kjørte far nedover gaten og rundt svingen. Kolin smilte da de kom til templet. Han så den glatte fasaden glitre i solskinnet og de fargede blyglassvinduene som strakte seg mot toppen av spiret og engelen Moroni.
Kolin hadde sett templet mange ganger. Han hadde vært inni templet også – en gang da han ble beseglet til foreldrene sine da han var seks måneder gammel, og igjen da foreldrene adopterte hans lillebror, Kaden. Kolin var for ung til å huske noen av disse gangene, men etter hvert som han ble eldre, hadde han lært at det som hadde skjedd der, var viktig. Og Kolin forsto at etter denne spesielle lørdagens besøk ville hans lille adoptivsøster, Shayla, tilhøre deres familie for evig, akkurat som sine storebrødre.
En annen dag ville Kolin ha likt å le og skravle. Men da han gikk inn gjennom de store tempeldørene sammen med familien sin, prøvde han å legge igjen uro og knising utenfor. Han visste det var et hellig sted.
Vennlige tempelarbeidere tok med seg Kolin, Kaden og Shayla til et rom som var spesielt for barn, der de kledde seg i hvitt og oppholdt seg til det var tid for å gå til beseglingsrommet, der mor og far ventet. I beseglingsrommet så Kolin bestefar og bestemor, tanter og onkler, venner av familien og noen medlemmer fra menigheten. Det var en gledens dag, enda noen gråt og tørket tårer.
Tempelbesegleren hilste på guttene med et smil og fast håndtrykk. Han sa de så veldig kjekke ut i sine hvite klær. Han oppfordret dem til alltid å treffe gode valg, så de kunne forberede seg til å reise på misjon og komme tilbake til templet. Og så minnet han dem om betydningen av det som nå skulle skje. Deretter begynte han beseglingsordinansen.
Da beseglingen var ferdig, reiste Kolin og foreldrene seg og så inn i speilene på den andre siden av rommet. Han så seg selv sammen med mor, far, bror og lillesøster. Det var ingen ende på speilbildene, akkurat som hans evige familie. Kolin visste at takket være templet, kunne hans familie være sammen, ikke bare for denne dagen, men for all evighet.