2008
ET KALL TIL Å VOKSE
Juni 2008


ET KALL TIL Å VOKSE

Bilde
Elder Ulisses Soares

Jeg ble født i Brasil i en god familie med fire gutter og en god mor og far. Da jeg ble født, var ikke mine foreldre medlemmer av Kirken. De sluttet seg til Kirken mens jeg var liten, og jeg ble døpt og bekreftet da jeg fylte åtte år.

Da jeg fylte 12, ba biskopen meg om å komme til et intervju. Under intervjuet forklarte han meg hva Det aronske prestedømme er. Han forklarte meg hvilke ansvarsoppgaver som følger med å ha prestedømmet. Jeg ble beskikket som diakonenes quorumspresident, men jeg var den eneste i det quorumet som var aktiv. På dette tidspunktet lærte biskopen meg noe viktig om tjeneste i Kirken.

En enkel invitasjon

En søndag var vi i kirkesalen til prestedømsmøtet, og han vendte seg til meg og spurte: «Hvor er de andre guttene? Hvor er diakonene i quorumet ditt?»

Jeg sa: «Jeg er quorumet. Jeg er den eneste jeg vet om.»

«Hva gjør du for å bli kjent med quorumsmedlemmene dine?» spurte han.

Jeg sa: «Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre.»

Så sa han mildt: «Jeg skal fortelle deg hva du skal gjøre.»

Han tok meg med rett etter møtet, og vi ruslet rundt i nabolaget og besøkte hver av de unge mennene på quorumslisten og oppfordret dem til å komme tilbake. Og flere av dem kom virkelig tilbake etter noen besøk. Noen reiste på misjon, har en flott familie og ble biskoper og stavspresidenter. Og det hele startet med det enkle besøket av min biskop og meg. Han viet oppmerksomhet til det spesielle behovet i vår lille menighet, og jeg er inderlig takknemlig for at jeg lærte noe viktig som har fulgt meg siden.

Gjennom hele livet har jeg lært at folk er rede til å bli invitert tilbake. Man må gå og invitere dem. Selv en gutt som jeg, uten erfaring i prestedømmet, kan gjøre mye for å hjelpe riket å vokse.

Den erfaringen som quorumspresident hjalp meg. Den biskopen var en svært klok mann. Han hadde fremtidsvisjonen. Han ga meg denne oppgaven fordi han visste at jeg var en ung mann som trengte en trener. Og han bestemte seg for å være den treneren, derfor tok han seg tid til å hjelpe og støtte meg ved å gå ut sammen med meg. Han hjalp meg å forstå hvor godt det er å tjene i Kirken, å gjøre noe med sitt vitnesbyrd. Det var flott. Jeg vil være ham evig takknemlig.

En leksjon om vitnesbyrd

Da jeg var knapt 16, ga den samme biskopen meg i oppdrag å erstatte midlertidig en Søndagsskolelærer for de unge. Da han kalte meg, ble jeg skremt og nervøs. Jeg følte at jeg ikke visste tilstrekkelig til å undervise. Jeg tenkte: «Hvordan skal jeg kunne være lærer for den klassen? Det blir som å sette den blinde til å lede en blind.»

Jeg husker at jeg i en leksjon måtte snakke om vitnesbyrdet om Jesus Kristus. Vi studerte i Mormons bok om hvordan vi kunne få et vitnesbyrd om evangeliet. Jeg følte i mitt hjerte at jeg visste at denne kirken er sann, at Jesus er Kristus. Men jeg hadde aldri bedt angående dette. Jeg tenkte: «Hvordan i all verden skal jeg kunne undervise disse ungdommene om at de må be og motta et svar, når jeg selv aldri hadde bedt om et svar?»

Helt siden jeg ble født, hadde jeg blitt lært å ha tro på Jesus Kristus. Og da jeg ble medlem av Kirken, hadde jeg alltid den varme følelsen i mitt hjerte om Jesus Kristus, om min himmelske Fader og om Kirken. Jeg hadde aldri hatt noen bekymringer for hvorvidt dette var den sanne Jesu Kristi Kirke eller ikke, jeg hadde aldri bedt angående det fordi disse følelsene var så sterke. Men da jeg forberedte leksen til klassen den uken, bestemte jeg meg for å be for å få en bekreftelse på at evangeliet er sant.

Jeg knelte ned inne på rommet mitt, og jeg bestemte meg for å be av all min styrke for å bekrefte i mitt hjerte at dette er den sanne Jesu Kristi Kirke. Jeg forventet ikke noen stor tilkjennegivelse, en engel eller noe. Jeg visste ikke hva jeg kunne vente som svar.

Da jeg knelte ned og spurte Herren om evangeliet er sant, fikk jeg en sterk, god følelse, en lav røst som bekreftet for meg at evangeliet er sant, og at jeg skulle fortsette i det. Det var så sterkt at jeg aldri igjen ville kunne si at jeg ikke vet. Jeg kunne aldri ignorere dette svaret. Selv om det var en lav røst, var den en svært sterk følelse i mitt hjerte.

Jeg var så lykkelig hele dagen at jeg ikke kunne ha en dårlig tanke. Når guttene på skolen kom til å si noe stygt, ville jeg ikke høre etter. Det var som jeg var i himmelen, og jeg mediterte over denne herlige følelsen inni meg.

Søndagen etter, da jeg sto foran klassen med ungdommer, kunne jeg bære vitnesbyrd og fortelle dem at vår himmelske Fader ville besvare deres bønner hvis de hadde tro. Jeg leste Jakobs brev 1:5, som er det samme skriftstedet som Joseph Smith leste angående det å be til Gud om å få visdom. Men neste vers sier at du må be i tro, «for den som tviler, ligner en bølge på havet, som drives og kastes av vinden» (Jakobs brev 1:6). Det står også at man ikke kan forvente å få svar hvis man ikke har tillit når man ber. Og jeg sa til meg selv og til den lille klassen at vi skulle be med virkelig tro, lytte etter svar, og så vil Herren svare.

Fra den tid av ga mitt vitnesbyrd meg den overbevisning jeg trengte for å ta gode avgjørelser, spesielt i situasjoner hvor jeg hadde utfordringer. Vi hadde alle utfordringer med hensyn til å følge evangeliets normer, spesielt personer, som i likhet med meg, var eneste medlem av Kirken på sin skole. Men mitt vitnesbyrd hjalp meg å huske at selv om jeg ble lagt press på av mine venner for å gjøre gale ting, visste jeg i mitt hjerte at jeg fulgte Jesu Kristi sanne evangelium. Etter den erfaringen kunne jeg aldri fornekte mitt vitnesbyrd.

Den dagen gjorde stort utslag i mitt liv. Etter det fortsatte jeg å forberede meg til misjon med hjelp fra min gode biskop og min familie. Jeg var på misjon, og da jeg kom tilbake, gikk jeg på skole for å få min eksamen. Jeg giftet meg og stiftet familie. Og alt dette skjedde på grunn av den bønnen jeg holdt da jeg bare var ca. 16 år.

Et liv i vekst

Som sagt har jeg alltid visst at evangeliet er sant, men jeg måtte spørre og deretter dele mine erfaringer med andre. Det hjalp meg også på misjon, for når jeg oppfordret folk til å holde bønn, kunne jeg fortelle dem om min egen erfaring og la dem få vite at jeg hadde gjort dette før dem. Jeg bar vitnesbyrd om at de kunne få svar hvis de ba i tro.

Jeg fikk store velsignelser fordi jeg ble gitt anledning til å lære og tjene og vokse gjennom kall og oppgaver i Kirken. Jeg ber om at også dere må få slike muligheter, og at dere vil dra nytte av dem. De kan utgjøre en stor forskjell i deres liv.

Skriv ut