Den åndelige bestanddelen i helbredelse
Skriftens beretninger om Jesu liv og lære er fulle av henvisninger til hans uovertrufne kraft til å helbrede alle slags lidelser. Evangeliene beretter om mer enn 20 tilfeller da Jesus helbredet syke: Fra å helbrede den kongelige embedsmannens sønn i Kapernaum (se Johannes 4:46-53) til å gjenopprette det avskårne øret til Malkus, yppersteprestens tjener (se Lukas 22:50-51, Johannes 18:10).
Kristi helbredende kraft strakte seg lenger enn til å helbrede folk med fysiske sykdommer, den innbefattet «alle slags sykdommer og plager blant folket» (Matteus 4:23, uthevelse tilføyd; se også Mosiah 3:5, 3. Nephi 17:5-10). Jesus, med sin uendelige medfølelse, helbredet ikke bare dem med fysiske skrøpeligheter, men også andre med psykiske eller følelsesmessige sykdommer.
Disse helbredelsene er en medfølgende del av Jesu Kristi forsoning. Den er så kraftfull – så altomfattende i omfang og rekkevidde – at den ikke bare betaler prisen for synd, men også kan helbrede enhver jordisk lidelse. Han som gikk ut og led smerter og lidelser av alle slag for at han skulle kunne vite fullt ut hvordan han kunne hjelpe sitt folk (se Alma 7:11-12), som bar den ufattelige byrden av synd for alle som tilhører Adams familie (se 2. Nephi 9:21), tilbyr på samme måte sin helbredende kraft til alle, uansett hva som er årsak til deres lidelse. «Ved hans sår har vi fått legedom» (Jesaja 53:5).
Prestedømmets rolle
Frelseren kunne, ved sin guddommelige makt, helbrede alle, men jordiske menn som utøver Det melkisedekske prestedømmes myndighet, er underkastet hans vilje. Noen ganger er de ikke i stand til å helbrede dem de salver fordi Gud vil det annerledes. Apostelen Paulus «bad … Herren tre ganger» om å ta bort den uidentifiserte «torn i kjødet» som plaget ham voldsomt (2. Kor. 12:7-8). Men Herren nektet å gjøre det, og forklarte: «Min nåde er nok for deg, for min kraft fullendes i skrøpelighet» (2. Kor. 12:9). Paulus forsto bedre enn mange at prøvelser og lidelse begge er en nødvendig og uunngåelig del av livet.
President Spencer W. Kimball (1895-1985) forsto visdommen i at det er satt begrensninger for prestedømsbæreres helbredende kraft. Han sa: «Prestedømmets kraft er ubegrenset, men Gud har i sin visdom lagt visse begrensninger på enhver av oss… Jeg er takknemlig for at jeg ikke engang ved prestedømmet kan helbrede alle syke. Jeg kunne komme til å helbrede mennesker som skulle dø… Jeg er redd jeg kunne forstyrre Guds hensikter.»1
For mange år siden, som ung og uerfaren grenspresident, ble jeg spurt av en av våre grensmedlemmer om å være med og velsigne hans alvorlig syke hustru. Mannen ønsket tydeligvis at jeg skulle velsigne henne med fullstendig helbredelse av sykdommen. Det var virkelig min hensikt. Både mannen og hans hustru trengtes sårt i vår strevende gren.
Mannen salvet sin hustrus hode med innviet olje på foreskrevet måte, og jeg begynte å besegle salvingen (se Jakobs brev 5:14). Til min forundring hørte jeg meg selv si ord jeg ikke hadde hatt til hensikt å uttale: Kvinnen var «bestemt til å dø» (L&p 42:48). Hun ville ikke bli frisk av sykdommen, men ville forlate oss fredelig, omsluttet av Frelserens kjærlige armer.
Kvinnen døde neste dag, og jeg presiderte ved hennes begravelse – som en mer bedrøvet, men klokere mann. Jeg hadde lært noe veldig viktig: Når vi salver en syk, må vår grunnregel være «ikke min vilje skje, bare din» (Lukas 22:42).
Helbredelsens guddommelige gave tilkjennegis derfor på forskjellige måter, avpasset etter de individuelle behov mottakerne har, av Ham som kjenner dem best fordi han elsker dem høyest. Kristi helbredende kraft kan gi permanent lindring i den forstand at unormal funksjon i en eller flere kroppsdeler blir rettet opp og den tunge byrden løftet bort fra trette hjerter. Men den fred, hvile og lindring av lidelse som så inderlig søkes av mennesker hvis byrder ofte virker uutholdelige, skjer kanskje ikke ved helbredelse i medisinsk forstand, men ved den gave som ekstra tilførsel av styrke, forståelse, tålmodighet og medfølelse er, og som gjør den lidende i stand til å bære sine byrder. I likhet med Alma og hans brødre kan de da «bære sine byrder med letthet» og «underkaste seg hele Herrens vilje med glede og tålmodighet» (Mosiah 24:15).
Medisinens rolle
Vi skulle ikke tro at alle som er syke, uansett årsak, bare trenger å få en prestedømsvelsignelse for å lette byrden, kanskje for godt. Jeg er en sterk talsmann for prestedømsvelsignelser og støtter dette. Jeg vet av mange personlige erfaringer at Jesus Kristus, og han alene, har den dyrebare «balsam i Gilead» (Jeremia 8:22) som trengs for en endelig og fullstendig helbredelse. Men jeg vet også at Gud har gitt oss stor kunnskap som kan være til uvurderlig hjelp i lidelse. Jeg tror vi må dra all nytte av slik Gud-gitt informasjon.
Noen syke, som har fått en prestedømsvelsignelse og har bedt inderlig om at deres byrde må bli lettet, kan føle at de lider av sørgelig mangel på tro hvis de søker profesjonell hjelp for sin lidelse. De kan til og med slutte å ta foreskrevet medisin og feilaktig tenke at deres tro vil erstatte behovet for den. En slik tanke er ganske enkelt feil. Det er ikke noe konfliktforhold mellom det å motta og følge profesjonelle råd og samtidig utøve tro. Faktisk kan utøvelse av tro kreve at vi følger erfarne legers råd.
Klokt helsepersonell – uansett akademisk utdannelse eller fagfelt, det være seg primærmedisin eller psykologi – er i økende grad oppmerksom på at det åndelige er en betydelig bestanddel av deres terapeutiske ressurser. Så sent som for et tiår siden tilbød bare en håndfull medisinske fakulteter i USA kurs i åndelighet og helbredelse, men nå gjør over halvparten det. Spesielt overfor religiøse pasienter begynner man nå å se at åndelige metoder innen psykologi, for eksempel når det gjelder depresjon, er minst like effektive som rent verdslige. Et stadig større antall leger og psykologer benytter nå åndelig orienterte metoder og forebyggende eller endrende behandlingstilnærming når de behandler pasienter med både fysiske og psykiske sykdommer
Troens rolle
Mottakerens tro er en stor forutsetning for helbredelse (se 2. Nephi 26:13; Mosiah 8:18; L&p 35:9). Tro – «full visshet om det en håper, overbevisning om ting en ikke ser» (Hebr. 11:1) – er en Åndens gave, gitt som belønning for personlig rettskaffenhet (se 1. Kor. 12:9; L&p 46:19-20). Uten tro kan ikke helbredelsens mirakel skje. «For hvis det ikke finnes tro blant menneskenes barn, kan ikke Gud utføre noe mirakel blant dem. Derfor viste han seg først etter at de hadde vist sin tro» (Ether 12:12).
Fullstendig helbredelse, innbefattet den åndelige del, krever også forståelse av vår natur som Guds barn og vårt forhold til ham. Skriftene lærer oss, og profeter i nyere tid bekrefter, at dødelige mennesker består av både legeme og ånd – det første forgjengelig, det andre evig – og de to tilsammen utgjør en levende sjel. Faderens store plan for lykke lærer oss at legeme og ånd som adskilles ved døden, som kommer til oss alle, i Guds beleilige tid blir gjenforenet «og alle mennesker [vil bli] uforkrenkelige og udødelige, og de [vil bli] levende sjeler som har en fullkommen kunnskap» (2. Nephi 9:13; se også Alma 11:42-45).
Tro på en kjærlig himmelsk Fader og på hans Sønn, vår Frelser – i tillegg til å forstå at vi bokstavelig er Guds barn med en gudgitt anledning til å bestrebe oss på å bli slik som Ham, og erkjennelse av at hans kjærlighet til oss er evig og uforanderlig – gir oss fred. Den freden vedvarer selv om de medisinske, psykologiske eller sosiale dimensjoner av sykdommen – hva enten den skyldes fysisk eller psykisk årsak – fortsetter å være som «en torn i kjødet».
Lidelsers rolle
Jeg er av den oppfatning at vår åndelige styrke står i direkte forhold til hvor langt vår sjel er strukket. Men vi skulle hverken søke lidelse eller herlighet i prøvelse. Lidelse har i og for seg ingen reell verdi. Lidelse kan såre og gjøre sjelen bitter like sikkert som den kan styrke og lutre. Noen blir sterkere som følge av lidelse, mens andre bøyes ned og knekkes. Som forfatteren Anne Morrow Lindbergh så viselig sier: «Hvis man bare opplevde lidelse, ville hele verden være vis, siden alle lider.»2 Hvis vi skal kjenne «samfunn med [Kristi] lidelser» (Filipp. 3:10), må vi betale prisen med å streve av hele vår sjel for å kjenne og ta etter ham. Prisen innebærer i sannhet lidelse, men til lidelse må vi tilføye medfølelse, empati, tålmodighet, ydmykhet og vilje til å underkaste oss Guds vilje.
Den vidunderlige tilkjennegivelse av Kristi kjærlighet til alle mennesker bringer håp og oppmuntring til dem som lider av alle slags sykdommer. Hans kjærlighet er alltid tilstede og svikter aldri. Som Paulus vitnet:
«Hvem kan skille oss fra Kristi kjærlighet? …
For jeg er viss på at verken død eller liv, verken engler eller krefter, verken det som nå er eller det som komme skal, eller noen makt,
verken høyde eller dybde eller noen annen skapning skal kunne skille oss fra Guds kjærlighet i Kristus Jesus, vår Herre» (Romerne 8:35, 38-39).
Jesus, med sin uendelige kjærlighet og medfølelse, kjenner våre prøvelser og sorger, for han «husker alle folk, uansett i hvilket land de befinner seg. Ja, han teller sitt folk, og hans inderlige barmhjertighet er over hele jorden» (Alma 26:37).