En uke til lønningsdag
Med våre to små barn på armen fant min mann og jeg med litt vanskelighet et ledig bord i den store kantinen på skolen. Vi fant frem smørbrødene vi hadde smurt hjemme, og diskuterte den vanskelige økonomiske situasjonen vår.
Vi eide ikke penger, og det var enda en uke til neste lønningsdag. Ingen av oss hadde lyst til å be foreldrene våre om hjelp. Vi hadde kredittkort, men hvis vi begynte å bruke dem, hvordan skulle vi da klare å stoppe? Vi hadde trofast betalt tiende, og vi håpet på at vår himmelske Fader ville velsigne oss.
Mens vi overveide valgmulighetene, la jeg merke til en mann som smilte til oss noen bord bortenfor. Med våre høyrøstede, aktive barn var jeg vant til at folk stirret på oss. Jeg tenkte ikke mer på det før han kom mot oss. Han la et sammenbrettet ark på bordet, klappet min mann på ryggen og sa med et smil: «Det ser ut som du har hendene fulle.»
Så gikk han og ble snart borte i mengden. Vi brettet ut papiret og leste: «Lykke til! Det ser ut til at dere gjøre en god jobb så langt.» Stukket inn i papiret lå det penger nok til å berge oss gjennom neste uke og enda litt til.
Med tårevåte øyne følte jeg Åndens stille forsikring om at dette var svar på bønnene våre og en velsignelse fordi vi betalte tiende. Jeg visste der og da at vår himmelske Fader var svært oppmerksom på vår lille familie og at han ikke ville svikte oss.
Jeg tok vare på arket og har lest det mange ganger i løpet av de siste årene. Jeg er sikker på at den rundhåndede fremmede ikke fullt ut kunne vite hvilken virkning hans handling fikk. Men for vår familie ble denne erfaringen et vendepunkt – mot mer lydighet, tro og takknemlighet.
En åndelig tilskyndelse, en rundhåndet fremmed som var villig til å handle, og en nyttig papirlapp har velsignet min familie for evig.