Kristus helbreder det som er knust
Han kan helbrede brutte forhold til Gud, brutte forhold til andre og knuste deler av oss selv.
På en familiesammenkomst for noen år siden, spurte min da åtte år gamle nevø William vår eldste sønn, Briton, om han hadde lyst å spille ball sammen med ham. Briton svarte entusiastisk: “Ja! Det vil jeg gjerne!” Etter at de hadde spilt en god stund, mistet Briton ballen, og ved et uhell knuste han en av besteforeldrenes antikke krukker.
Briton følte seg forferdelig. Da han begynte å plukke opp bitene, gikk William bort til sin fetter og klappet ham kjærlig på ryggen. Så trøstet han: “Ikke bekymre deg, Briton. Jeg knuste noe i bestemor og bestefars hus en gang, og bestemor la armen rundt meg og sa: ‘Det går bra, William. du er bare fem.’”
Til dette svarte Briton: “Men, William, jeg er 23!”
Uansett alder kan vi lære mye av Skriftene om hvordan vår Frelser Jesus Kristus vil hjelpe oss å navigere gjennom de tingene i vårt liv som er knust. Han kan helbrede brutte forhold til Gud, brutte forhold til andre og knuste deler av oss selv.
Brutte forhold til Gud
Mens Frelseren underviste i tempelet, ble en kvinne bragt til ham av de skriftlærde og fariseerne. Vi kjenner ikke hele historien hennes, bare at hun ble “grepet i hor”.1 Skriftene gir ofte bare en liten del av noens liv, og basert på denne delen har vi noen ganger en tendens til å opphøye eller fordømme. Ingens liv kan forstås i lys av ett storartet øyeblikk eller én beklagelig offentlig skuffelse. Hensikten med disse beretningene i Skriftene er å hjelpe oss å forstå at Jesus Kristus var svaret da, og han er svaret nå. Han kjenner vår fullstendige historie og nøyaktig hva vi lider, så vel som våre evner og svakheter.
Kristi svar til denne dyrebare Guds datter var: “Heller ikke jeg fordømmer deg, gå bort og synd ikke mer.”2 En annen måte å si “gå bort og synd ikke mer” kan være “gå fremover og forandre deg”. Frelseren oppfordret henne til å omvende seg, forandre sin adferd, sine forbindelser, hva hun følte for seg selv, sitt hjerte.
På grunn av Kristus kan vår beslutning om å “gå fremover og forandre oss” også gjøre det mulig for oss å “gå fremover og bli helbredet”, for han er kilden til å helbrede alt som er knust i vårt liv. Som den store Mellommann og Talsmann hos Faderen, helliggjør og gjenoppretter Kristus brutte forhold – ikke minst vårt forhold til Gud.
Joseph Smiths oversettelse gjør det klart at kvinnen fulgte Frelserens råd og forandret sitt liv: “Og kvinnen priste Gud fra den stund av og trodde på hans navn.”3 Det er beklagelig at vi ikke kjenner hennes navn, eller andre detaljer om hennes liv etter dette øyeblikket, fordi det ville ha krevd stor besluttsomhet, ydmykhet og tro på Jesus Kristus for at hun skulle omvende seg og forandre seg. Det vi vet, er at hun var en kvinne som “trodde på hans navn” med den forståelse at hun ikke var utenfor rekkevidden av hans altomfattende og evige offer.
Brutte forhold til andre
I Lukas kapittel 15 leser vi en lignelse om en mann som hadde to sønner. Den yngste sønnen ba sin far om å få sin arv, og reiste til et land langt borte, sløste bort alt han eide i et utsvevende liv.4
“Men da han hadde satt alt over styr, ble det en svær hungersnød i det landet. Og han begynte å lide nød.
Da gikk han bort og holdt seg til en av borgerne der i landet, og han sendte ham ut på markene sine for å gjete svin.
Han ønsket å fylle sin buk med de skolmer som svinene åt. Og ingen gav ham noe.
Da kom han til seg selv og sa: Hvor mange leiefolk hos min far har overflod av brød, men jeg setter livet til her av sult.
Jeg vil stå opp og gå til min far, og jeg vil si til ham: Far, jeg har syndet mot himmelen og mot deg.
Jeg er ikke verdig lenger til å kalles din sønn. La meg få være som en av leiefolkene dine.
Og han stod opp og kom til sin far. Men da han ennå var langt borte, så hans far ham, og han fikk inderlig medynk med ham. Han løp ham i møte, falt ham om halsen og kysset ham.”5
Det faktum at faren løp i møte med sin sønn, tror jeg, er betydningsfullt. Den personlige smerten som sønnen hadde påført sin far, var utvilsomt dyptgripende. Likeledes kan faren ha vært oppriktig forlegen over sønnens handlinger.
Hvorfor ventet ikke faren på at sønnen skulle be om unnskyldning? Hvorfor ventet han ikke på oppreisning og forsoning før han ga tilgivelse og kjærlighet? Dette er noe jeg ofte har grunnet på.
Herren lærer oss at å tilgi andre er et universelt bud: “Jeg, Herren, tilgir den jeg vil tilgi, men av dere fordres det at dere tilgir alle mennesker.”6 Å tilgi kan kreve enormt mot og ydmykhet. Det kan også ta tid. Det krever at vi setter vår lit til Herren når vi tar ansvar for vårt hjertes tilstand. Her ligger betydningen av og kraften i vår handlefrihet.
Med fremstillingen av denne faren i lignelsen om den fortapte sønn, understreket Frelseren at tilgivelse er en av de edleste gaver vi kan gi hverandre og spesielt oss selv. Å lette vårt hjerte gjennom tilgivelse er ikke alltid lett, men gjennom Jesu Kristi styrkende kraft er det mulig.
Knuste deler av oss selv
I Apostlenes gjerninger kapittel 3 lærer vi om en mann som ble født lam, og “hver dag la de ham ved den tempeldøren som kalles Den fagre, for at han skulle be dem som gikk inn i templet, om almisse.”7
Den lamme tiggeren var over 40 år gammel8 og hadde tilbragt hele sitt liv i en tilsynelatende uendelig tilstand av å ønske og å vente, for han var avhengig av andres gavmildhet.
En dag da han så “Peter og Johannes på vei inn i templet, bad han om en almisse.
Peter så fast på ham sammen med Johannes og sa: Se på oss!
Han så da oppmerksomt på dem i håp om å få noe av dem.
Men Peter sa: Sølv og gull eier jeg ikke, men det jeg har, det gir jeg deg. I Jesu Kristi, nasareerens navn – stå opp og gå!
Og han grep hans høyre hånd og reiste ham opp. Straks kom det styrke i hans føtter og ankler,
og han sprang opp og sto og gikk omkring. Og han fulgte dem inn i templet, hvor han gikk omkring og sprang og lovpriste Gud.”9
Ofte kan vi finne oss selv, i likhet med den lamme tiggeren ved tempelets port, tålmodig – eller noen ganger utålmodig – der vi “venter på Herren”.10 Venter på å bli helbredet fysisk eller følelsesmessig. Venter på svar som trenger inn i den dypeste del av vårt hjerte. Venter på et mirakel.
Å vente på Herren kan være et hellig sted – et sted for polering og foredling hvor vi kan bli kjent med Frelseren på en dypt personlig måte. Å vente på Herren kan også være et sted der vi finner oss selv spørrende: “O Gud, hvor er du?”11 – et sted hvor åndelig utholdenhet krever at vi utøver tro på Kristus ved bevisst å velge ham om og om og om igjen. Jeg kjenner dette stedet, og jeg forstår denne typen venting.
Jeg tilbragte utallige timer på et kreftbehandlingssenter, forenet i min lidelse med mange som lengtet etter å bli helbredet. Noen overlevde. Andre gjorde det ikke. Jeg lærte på dyptgripende vis at befrielse fra våre prøvelser er forskjellig for hver enkelt av oss, og derfor skulle vi fokusere mindre på hvordan vi blir befridd og mer på Befrieren selv. Vår vektlegging skulle alltid være på Jesus Kristus!
Å utøve tro på Kristus betyr ikke bare å stole på Guds vilje, men også på hans timeplan. For han vet akkurat hva vi trenger og nøyaktig når vi trenger det. Når vi underkaster oss Herrens vilje, vil vi til slutt motta vesentlig mer enn det vi hadde ønsket.
Mine kjære venner, vi har alle noe i vårt liv som er knust og som må repareres, fikses eller helbredes. Når vi vender oss til Frelseren, når vi innretter vårt hjerte og sinn etter ham, når vi omvender oss, kommer han til oss “med legedom i sine vinger”,12 legger armene kjærlig rundt oss og sier: “Det går bra. Du er bare 5 – eller 16, 23, 48, 64, 91. Vi kan fikse dette sammen!”
Jeg vitner om at det ikke er noe i deres liv som er knust som ligger utenfor rekkevidden av Jesu Kristi helbredende, forløsende og styrkende kraft. I Jesu Kristi hellige navn, han som er mektig til å helbrede. Amen.