Skriftene
Alma 43


Kapittel 43

Alma og hans sønner forkynner ordet – Zoramittene og andre frafalne nephitter blir lamanitter – Lamanittene går til krig mot nephittene – Moroni utruster nephittene med en beskyttelsesrustning – Herren avslører lamanittenes strategi for Alma – Nephittene forsvarer sine hjem, sin frihet, sine familier og sin religion – Moronis og Lehis hærstyrker omringer lamanittene. Ca. 74 f.Kr.

1 Og nå skjedde det at Almas sønner gikk ut blant folket for å forkynne ordet for dem. Og Alma selv kunne heller ikke hvile, så han gikk også ut.

2 Nå skal vi ikke si noe mer om deres forkynnelse enn at de forkynte ordet og sannheten ifølge profetiens og åpenbaringens ånd, og de forkynte i henhold til Guds hellige orden som de tilhørte.

3 Og nå vender jeg tilbake til en beretning om krigene mellom nephittene og lamanittene i det attende år av dommernes regjeringstid.

4 For se, det skjedde at zoramittene ble lamanitter. Derfor, i begynnelsen av det attende år forsto det nephittiske folk at lamanittene ville angripe dem. Derfor forberedte de seg på å gå til krig, ja, de samlet sine hærstyrker i landet Jershon.

5 Og det skjedde at lamanittene kom med sine tusener, og de kom inn i landet Antionum, som er zoramittenes land, og en mann ved navn Zerahemnah var deres leder.

6 Og ettersom amalekittene var mer ugudelige og morderiske av natur enn lamanittene selv, utnevnte Zerahemnah hærførere over lamanittene, og de var alle amalekitter og zoramitter.

7 Og dette gjorde han for å opprettholde deres hat mot nephittene, så han kunne underlegge seg dem og gjennomføre sine planer.

8 For se, hans plan var å oppegge lamanittene til vrede mot nephittene, og dette gjorde han så han kunne tilrive seg stor makt over dem, og også så han kunne få makt over nephittene ved å bringe dem i trelldom.

9 Og nå var det nephittenes plan å verne om sine jordeiendommer og sine hus og sine hustruer og sine barn så de kunne bevare dem fra sine fienders hender, og også så de kunne bevare sine rettigheter og sine privilegier, ja, og også sin frihet, så de kunne tilbe Gud ifølge sine ønsker.

10 For de visste at hvis de skulle falle i lamanittenes hender, ville lamanittene drepe alle som tilba Gud i ånd og sannhet – den sanne og levende Gud.

11 Ja, og de kjente også til hvor intenst lamanittene hatet sine brødre – Anti-Nephi-Lehis folk, som ble kalt Ammons folk. Og de ville ikke gripe til våpen, ja, de hadde sluttet en pakt, og de ville ikke bryte den. Derfor, hvis de skulle falle i lamanittenes hender, ville de bli drept.

12 Og nephittene ville ikke tillate at de skulle bli drept, derfor ga de dem landområder som arv.

13 Og Ammons folk ga nephittene en stor del av sine midler til underhold for deres hærstyrker, og derfor ble nephittene tvunget til å holde stand mot lamanittene alene. Lamanittene var en blanding av Lamans og Lemuels og Ismaels sønners etterkommere, og alle dem som hadde gått bort fra nephittene, som var amalekitter og zoramitter og etterkommere av Noahs prester.

14 Nå var det nesten like mange av disse etterkommerne som det var av nephittene, og derfor ble nephittene nødt til å kjempe mot sine brødre, ja, like til blodsutgytelse.

15 Og det skjedde at da lamanittenes hærstyrker hadde samlet seg i landet Antionum, se, da var nephittenes hærstyrker rede til å møte dem i landet Jershon.

16 Nephittenes leder, eller den mann som var blitt utnevnt til å være nephittenes hærfører, denne hærføreren tok kommandoen over alle nephittenes hærstyrker, og hans navn var Moroni.

17 Og Moroni overtok kommandoen og ledelsen av deres kriger, og han var bare fem og tyve år gammel da han ble utnevnt til hærfører over nephittenes hærstyrker.

18 Og det skjedde at han møtte lamanittene på grensen av Jershon, og hans folk var væpnet med sverd og med sabler og med alle slags krigsvåpen.

19 Og da lamanittenes hærstyrker så at Nephis folk, eller at Moroni hadde utstyrt sitt folk med brystskjold og med armskjold, ja, og også med skjold til å beskytte hodet, og dessuten var de iført tykke klær –

20 nå var ikke Zerahemnahs hærstyrker utrustet med noe slikt – de hadde bare sine sverd og sine sabler, sine buer og sine piler, sine stener og sine slynger, og de var nakne bortsett fra et skinn som var bundet om hoftene, ja, alle var nakne unntatt zoramittene og amalekittene,

21 men de var ikke væpnet med brystskjold, heller ikke med andre skjold – derfor var de overmåte redde for nephittenes hærstyrker på grunn av deres rustning, og dette til tross for at det var langt flere av dem enn av nephittene.

22 Se, nå skjedde det at de ikke våget å angripe nephittene ved grensen av Jershon, derfor dro de ut av landet Antionum og ut i villmarken og vandret i en stor bue i villmarken helt til elven Sidons utspring, så de kunne komme inn i landet Manti og ta landet i besittelse. For de trodde ikke at Moronis hærstyrker kunne vite hvor de hadde tatt veien.

23 Men det skjedde at Moroni, så snart de hadde dratt ut i villmarken, sendte spioner ut i villmarken for å holde øye med deres leir, og Moroni, som også visste at Alma kunne profetere, sendte noen menn til ham og ba ham spørre Herren hvor nephittenes hærstyrker skulle dra for å forsvare seg mot lamanittene.

24 Og det skjedde at Herrens ord kom til Alma, og Alma underrettet Moronis sendebud om at lamanittenes hærstyrker vandret i en stor bue i villmarken, så de kunne komme inn i landet Manti og gå til angrep på den svakeste del av folket. Og disse sendebudene overbragte denne beskjeden til Moroni.

25 Nå lot Moroni en del av sin hærstyrke bli stående i landet Jershon for å forhindre at en del av lamanittene skulle komme inn i landet og ta byen i besittelse. Resten av hærstyrken tok han med seg og marsjerte over til landet Manti.

26 Og han lot alt folket i den delen av landet samle seg for å krige mot lamanittene, for å forsvare sine jordeiendommer og sitt land, sine rettigheter og sin frihet. Derfor var de beredt til å ta imot lamanittene når de kom.

27 Og det skjedde at Moroni skjulte sin hærstyrke i dalen som lå like ved bredden av elven Sidon, på vestsiden av elven ute i villmarken.

28 Og Moroni plasserte spioner rundt omkring, så han kunne få vite når lamanittenes leir ville komme.

29 Nå visste Moroni at lamanittene hadde til hensikt å drepe sine brødre eller å ta dem til fange og bringe dem i trelldom, så de kunne opprette et rike for seg selv over hele landet.

30 Og fordi han også visste at det eneste nephittene ønsket, var å beskytte sine jordeiendommer og sin frihet og sin kirke, anså han det ikke som noen synd om han forsvarte dem ved krigslist. Derfor fant han ut ved hjelp av sine spioner hvilken vei lamanittene kom til å ta.

31 Derfor delte han sin hærstyrke og førte en del av den over til dalen og skjulte den øst og syd for høyden Riplah.

32 Og resten skjulte han vest i dalen, på vestsiden av elven Sidon og videre nedover mot landet Mantis grense.

33 Og etter å ha plassert sine styrker slik han ønsket, var han beredt til å møte dem.

34 Og det skjedde at lamanittene kom inn nord for høyden hvor en del av Moronis hærstyrke var skjult.

35 Og da lamanittene hadde kommet forbi høyden Riplah og kom inn i dalen og begynte å gå over elven Sidon, da kom den hærstyrke frem som hadde ligget skjult syd for høyden, og den ble ledet av en mann ved navn Lehi, og han førte sin hærstyrke frem, og omringet lamanittenes baktropp østfra.

36 Og det skjedde at da lamanittene oppdaget at nephittene angrep deres baktropp, snudde de om og begynte å kjempe mot Lehis hærstyrke.

37 Og dødens verk begynte på begge sider, men det var mest grusomt på lamanittenes side, for deres nakne kropper ble utsatt for nephittenes kraftige hugg med sverd og sabler som førte død med seg i nesten hvert eneste hugg.

38 På den annen side falt også nå og da en mann blant nephittene for deres sverd og på grunn av blodtap, men fordi de mer vitale kroppsdeler og de mer vitale deler av legemet var beskyttet mot lamanittenes hugg av deres brystskjold og deres armskjold og deres hjelmer, var det nephittene som fortsatte dødens verk blant lamanittene.

39 Og det skjedde at lamanittene ble redde på grunn av den store ødeleggelse som fant sted blant dem, og begynte til slutt å flykte mot elven Sidon.

40 Og de ble forfulgt av Lehi og hans menn, og de ble av Lehi drevet ut i Sidons vann, og de gikk over Sidons vann. Og Lehi stanset sine hærstyrker ved bredden av elven Sidon, for at de ikke skulle gå over.

41 Og det skjedde at Moroni og hans hærstyrke møtte lamanittene i dalen på den andre siden av elven Sidon og begynte å overfalle dem og slå dem ihjel.

42 Og lamanittene flyktet for dem igjen mot landet Manti, og de ble igjen møtt av Moronis hærstyrker.

43 Og denne gang kjempet lamanittene overmåte hårdt, ja, aldri før hadde man sett lamanittene kjempe med så overmåte stor styrke og slikt mot, nei, ikke engang fra begynnelsen.

44 Og de ble inspirert av zoramittene og amalekittene, som var deres hærførere og ledere, og av Zerahemnah, som var deres hærfører, eller deres øverste leder og anfører. Ja, de kjempet som drager, og mange av nephittene falt for deres hånd, ja, for de kløvde mange hjelmer i to, og de gjennomboret mange brystskjold, og de hugget av mange armer, og slik hugget lamanittene i vilt raseri.

45 Likevel var nephittene inspirert av en bedre sak, for de kjempet ikke for kongedømme eller makt, men de kjempet for sine hjem og sin frihet, sine hustruer og sine barn og for alt de hadde, ja, for sin måte å tilbe på og for sin kirke.

46 Og de gjorde det de følte de var forpliktet til og som de skyldte sin Gud, for Herren hadde sagt til dem og også til deres fedre: Hvis dere ikke er skyldige i den første krenkelse og heller ikke i den andre, skal dere ikke la dere drepe av deres fiender.

47 Og videre har Herren sagt: Dere skal forsvare deres familier like til blodsutgytelse. Derfor, av denne grunn kjempet nephittene mot lamanittene for å forsvare seg selv og sine familier og sine jordeiendommer, sitt land og sine rettigheter og sin religion.

48 Og det skjedde at da Moronis menn så hvor ville og rasende lamanittene var, var de nær ved å trekke seg tilbake og flykte for dem. Og da Moroni forsto hva de hadde i sinne, sendte han beskjed og inspirerte deres hjerter med disse tanker, ja, tanken på deres jordeiendommer og deres frihet, ja, deres frihet fra trelldom.

49 Og det skjedde at de angrep lamanittene igjen, og de ropte som med én stemme til Herren sin Gud om frihet og om å bli spart for trelldom.

50 Og de begynte å holde stand mot lamanittene med styrke, og nettopp i samme øyeblikk som de ropte til Herren om frihet, begynte lamanittene å flykte for dem, og de flyktet like til Sidons vann.

51 Nå var lamanittene mer tallrike, ja, de var mer enn dobbelt så mange som nephittene. Likevel ble de drevet så langt at de ble samlet i én gruppe i dalen ved bredden av elven Sidon.

52 Derfor var de omringet av Moronis hærstyrker, ja, på begge sider av elven, for se, på østsiden var Lehis menn.

53 Derfor, da Zerahemnah så Lehis menn på østsiden av elven Sidon, og Moronis hærstyrker på vestsiden av elven Sidon og at de var omringet av nephittene, ble de lamslått av redsel.

54 Og da Moroni så deres redsel, befalte han sine menn at de skulle stanse blodsutgytelsen.