Humørfylt og trofast
Min far, Erling Martin Rasmussen ble født hjemme i Sandviken 6. august 1923. Han var den nest yngste av 9 søsken. Han hadde 6 brødre og 3 søstre. Nesten alle nådde en høy alder.
Faren, Ragnvald Elias Rasmussen, døde da vår far bare var 5 år gammel, dette kunne min far aldri glemme. Han døde av svulst på hjernen. Min far fikk regelrett sjokk og lå stiv i sengen sammen med broren sin, kunne han fortelle.
Min søster spurte min far da han var 90 år, hvilke minner han hadde om faren. Gode minner kunne han fortelle. En far som tok seg godt av barna. Om søndagen ble alle fint kledd, faren pusset alle skoene før han gikk ut på tur med dem.
Fordi faren døde, måtte min far slutte tidlig på skolen, for å bidra til å forsørge familien.
Men han hadde bare gode minner fra barndommen. Til han var 12-13 år bodde familien på Gyldenpris i Bergen. I en periode bodde de på 2 rom med kjøkken. De var 9-11 personer, 2 i hver seng. Hver dag hadde de skiver med sirup og om søndagen kjøttkaker. Til dessert laget moren, Malene, sviskegrøt av tørkete plommer.
Da moren ble alene fikk de penger av forsorgen. Far fortalte at moren var gavmild og dumsnill. Når hun fikk penger, kom naboen og spiste hos dem. Og på slutten av måneden da alt var oppbrukt, sendte hun min far til disse naboene, men han fikk ingenting tilbake. Så de måtte gå sultne. Moren sendte ham også til presten, men husholdersken lukket døren rett for nesen på ham.
Da min far var 13 år begynte han som løpergutt i en såkalt fetevarehandel. Der solgte de fine kolonialvarer. Han tjente 40 kr i måneden og ga alle pengene til moren.
Da krigen brøt ut var han 16 år gammel. I den tiden besørget noen arbeid for ham hos tyskerne, for hos dem kunne han tjene mer, nemlig 1 kr og 70 øre i timen for å grave grøfter. Deretter fikk han jobb på dykkerklokken som byssegutt. Dermed lærte han tysk under krigen.
Han fortalte at barndommen var fattig, men innholdsrik og lykkelig. Han var alltid en kjøkkenskriver. Så ofte som mulig var han med moren på kjøkkenet. Moren var flink å lage mat; god, snill og optimistisk. Hun trodde godt om alle. Men han fortalte også at hvis han ble ertet i gaten, sa moren at de bare skulle komme til henne, så skulle hun ta de på strak arm og banke dem opp.
I 1945 da krigen var slutt, fikk han arbeid i Nord-Norge for militæret i Målselv. Der traff han min mor, Ingeborg, på dans i Gratangen den 1. mai 1946. Hun var veldig flink til å lage kaker, men fikk ikke arbeid på konditori, og måtte arbeide på en tekstilfabrikk. De giftet seg den 28. juni 1947. Samme år begynte min far på Bergens sporvei som bussjåfør og senere som kontrollør, hvor han ble resten av sitt arbeidsliv.
Da mine foreldre giftet seg bodde de i Viken, ved kullkompaniet. De bodde i en 2-roms leilighet sammen med søsteren Ruth og hennes 2 barn, som de delte et lite kjøkken med. Min søster, Inger, minnes våre foreldre som sto sammen i en mørk kjeller og vasket klær. De bodde 5 personer på 11 m2, badet i en stamp, og da jeg ble født måtte jeg ligge i en kommodeskuff.
Min søster var 6 år gammel da vi flyttet videre til Landås. Min far var med i et selvbyggerlag og bygget et rekkehus sammen med andre. Han var der og bygget i hele sin fritid og i ferien. Byggingen startet i 1953 og vi flyttet inn i 1954, det året jeg ble født.
Min far hadde flere jobber ved siden av. Jeg kan huske at han og broren vasket ut av leiligheter for å tjene litt ekstra, og mine foreldre vasket også en stund på en kjøttfabrikk hvor jeg var med og hjalp flere ganger.
I 1961 ble mine foreldre kjent med Jesu Kristi Kirke av Siste Dagers Hellige, noe som har vært til en stor velsignelse for oss. Min fars søster tok først imot evangeliet og sendte misjonærer til mine foreldre. Min mor, Ingeborg, åpnet døren da de ringte på og hun spurte om de kunne komme tilbake når Erling var til stede. Min mor mente at han hadde godt av å høre et Guds ord. Min far sa til misjonærene at de kom aldri til å klare å overbevise ham, men etter grundig undersøkelse ble hele familien døpt inn i Kirken.
Mine foreldre var veldige gjestfrie, og det var ofte noen som overnattet. De hadde både bygningsmisjonærer under byggingen av kirken i Bergen, og medlemmer boende hos seg når det var konferanser. De elsket tempelet og reiste ofte til både London og Stockholm tempel. Min far tjente i tempelet til han var godt over 90 år. De tjente begge trofast i Kirken i mange år.
Min mor døde 8. mai 1987, bare 63 år gammel. Da hadde de vært gift i nesten 40 år. Det var en vanskelig tid for oss.
Noen år senere traff han Magnhild, som var på sykebesøk hos broren Bernhard. De ble kjent med hverandre, forelsket seg og giftet seg i 2003. Dere kan tenke dere at vi som barn ikke var begeistret for at han skulle gifte seg igjen, men han var en godt voksen mann som vi ikke kunne bestemme over. Han var da 80 år gammel.
Det viste seg å være et godt valg. De passet utmerket sammen og min far kom inn i en god familie, som tok seg veldig godt av dem begge. De hadde samme interesser, spesielt sang, dans, humor og sport på TV. De fikk 18 gode år sammen. De reiste på mange turer, bl.a. til Stavanger og Tyskland og hjemstedet til Magnhild. Magnhild ble en god støtte for far og for oss barn, barnebarn og oldebarn. Hun hadde en evne til å se hver enkelt. Hvor de enn bodde, så spredte de glede rundt seg. Hjemmesykepleien synes alltid det var så kjekt å komme til dem.
Da far etter hvert ble så skrøpelig at han havnet på sykehus fikk vi høre av pleierne at de nærmest slåss om å få ha ham på sine lister fordi han var en så hyggelig pasient.
Min far hadde et veldig godt humør. Han likte å fortelle vitser og ble flere ganger spurt om å være toastmaster. Vår svigersønn sa at han reddet bryllupet deres med å fortelle mange vitser, det løste opp stemningen. Han var da 87 år gammel og jeg satt og svettet og var redd for at han ville glemme poenget, men han hadde en utrolig hukommelse og var klar til det siste.
Siden min søster bor i Tyskland, ble det naturlig at det var Karl Petter og jeg som besøkte dem ofte i Bergen. Men sønnen og svigerdatteren til Magnhild var fantastiske til å ta seg av dem i hverdagen, julaftener og flere nyttårsaftener, og det er vi svært takknemlige for.
Erling Rasmussen ble nesten 98 år, og med hans bortgang, er et av våre eldste trofaste medlemmer gått over til den andre siden. (red. anm.)