Bare digitalt: Historier fra Hellige, bind 3
Et syn om åndeverdenen
Det følgende er et utdrag fra bind 3 av Hellige: Den historiske skildringen om Jesu Kristi Kirke i de siste dager, som vil bli utgitt våren 2022. Rammen rundt denne historien er 1918, etter at president Joseph F. Smiths sønn Hyrum M. Smith døde uventet av en sprukket blindtarm. Bare noen måneder etter Hyrums bortgang døde hans hustru, Ida Bowman Smith, etter en fødsel.
Joseph F. Smiths familie fortalte ham ikke umiddelbart om Idas bortgang, redd for at nyheten ville knuse ham. Han hadde blitt mer skrøpelig etter Hyrums død, og han hadde sjelden vist seg offentlig de siste fem månedene. Dagen etter Idas død bragte imidlertid familiemedlemmene hennes nyfødte sønn til Joseph, og han gråt da han velsignet barnet og ga ham navnet Hyrum. Familien fortalte ham så om Ida.
Til alles overraskelse mottok Joseph nyheten rolig.1 Så mye lidelse og smerte hadde funnet sted i verden i det siste. Dagsavisene inneholdt grufulle rapporter om krigen. Millioner av soldater og sivile hadde allerede blitt drept, og millioner flere var blitt lemlestet og såret. Tidligere den sommeren hadde soldatene fra Utah kommet til Europa og vært vitne til krigens nådeløse brutalitet.
En dødelig influensapandemi hadde også begynt å ta liv over hele verden, noe som forsterket krigens smerte og hjertesorg. Viruset spredte seg i et urovekkende tempo, og Utah var bare noen dager unna å stenge sine kinoer, kirker og andre offentlige steder i håp om å stoppe bølgen av sykdom og død.2
Den 3. oktober 1918 satt Joseph på rommet sitt og reflekterte over Jesu Kristi forsoning og verdens forløsning. Han åpnet Det nye testamente på 1 Peter og leste om Frelseren som forkynte for åndene i åndeverdenen. “For derfor ble evangeliet forkynt også for de døde,” leste han, “for at de vel skulle dømmes som mennesker i kjødet, men leve som Gud i ånden.”
Mens han grunnet på Skriftene, følte profeten at Ånden kom over ham og åpnet øynene hans slik at han kunne forstå. Han så store skarer av de døde i åndeverdenen. Rettferdige kvinner og menn som hadde dødd før Frelserens jordiske virke, ventet med glede på at han skulle komme dit for å erklære deres befrielse fra dødens bånd.
Frelseren viste seg for folkemengden, og de rettferdige åndene frydet seg over sin forløsning. De knelte foran ham og anerkjente ham som sin Frelser og Befrier fra døden og helvetes lenker. Deres ansikter skinte mens lys fra Herrens nærhet strålte rundt dem. De sang lovsanger til hans navn.3
Da Joseph undret seg over synet, reflekterte han igjen over Peters ord. Hærskaren av ulydige ånder var langt større enn hærskaren av rettferdige ånder. Hvordan kunne Frelseren, under sitt korte besøk til åndeverdenen, forkynne sitt evangelium for dem alle?4
Josephs øyne ble så åpnet igjen, og han forsto at Frelseren ikke gikk personlig til fengselet der de ulydige åndene befant seg. I stedet organiserte han de rettferdige åndene, utnevnte sendebud og ga dem i oppdrag å bringe evangeliets budskap til åndene som var i mørke. På denne måten kan alle som døde i overtredelse eller uten kunnskap om sannheten, lære om tro på Gud, omvendelse, stedfortredende dåp til syndens forlatelse, Den hellige ånds gave og alle andre viktige prinsipper i evangeliet.
Mens han skuet over den store forsamlingen av rettferdige ånder, så Joseph Adam og hans sønner Abel og Set. Han så Eva stå sammen med sine trofaste døtre som hadde tilbedt Gud gjennom alle tidsaldre. Noah, Abraham, Isak, Jakob og Moses var også der, sammen med Jesaja, Esekiel, Daniel og andre profeter fra Det gamle testamente og Mormons bok. Det samme var profeten Malaki, som profeterte at Elijah ville komme for å plante løftene som ble gitt til fedrene i barnas hjerter, og berede veien for tempelarbeid og de dødes forløsning i de siste dager.5
Joseph F. Smith så også Joseph Smith, Brigham Young, John Taylor, Wilford Woodruff og andre som hadde lagt grunnvollen til gjenopprettelsen. Blant dem var hans martyrfar Hyrum Smith, hvis ansikt han ikke hadde sett på fire og sytti år. De var noen av de edle og store ånder som hadde blitt utvalgt før jordelivet til å komme frem i de siste dager og arbeide for å frelse alle Guds barn.
Profeten skjønte da at de trofaste eldstene i denne evangelieutdeling ville fortsette sitt arbeid i det neste liv ved å forkynne evangeliet for åndene som var i mørke og under syndens trelldom.
“De døde som omvender seg, vil bli forløst ved lydighet mot ordinansene i Guds hus,” sa han, “og etter at de har betalt straffen for sine overtredelser og er vasket rene, skal de få en belønning ifølge sine gjerninger, for de er arvinger til frelse.”6
Da synet ble avsluttet, grunnet Joseph på alt han hadde sett. Neste morgen overrasket han de hellige ved å delta på det første møtet under generalkonferansen i oktober til tross for sin dårlige helse. Fast bestemt på å tale til forsamlingen, sto han ustø ved talerstolen, og hans store skikkelse ristet på grunn av anstrengelsen. “I mer enn sytti år har jeg arbeidet i denne saken sammen med deres fedre og forfedre,” sa han, “og jeg er like forpliktet med dere i dag som jeg noensinne har vært.”7
Fordi han manglet styrke til å snakke om synet uten å bli overveldet av følelser, hentydet han bare til det. “Jeg har ikke bodd alene disse fem månedene,” sa han til forsamlingen. Jeg har konstant og i all ydmykhet bedt om hjelp, i tro og besluttsomhet, og jeg har kontinuerlig kommunisert med Herrens ånd.”
“Det er et lykkelig møte i dag for meg,” sa han. “Gud velsigne dere.”8