“Troens vinger”, Liahona, des. 2021.
Bare digitalt: Eksempler på tro
Troens vinger
Jeg ville så gjerne oppfylle min sønns juleønske og se gleden i ansiktet hans som jeg så desperat ønsket selv.
Foto: Getty Images
“At en brun sommerfugl skal lande på hånden min”, sier treåringen min begeistret. Hans respons er et uskyldig svar på mitt spørsmål: “Hva ønsker du deg til jul?”
Jeg mumler en nølende “Vi får se” før jeg legger ham, og nyter de sjeldne øyeblikkene jeg får tilbringe sammen med ham. Jeg har vært for ute av meg mesteparten av tiden til å være tilstede.
De uopphørlige skrikene fra lillesøsteren hans, som lider av kolikk, trekker meg stadig inn i fødselsdepresjonens svarte hull. Jeg føler meg som en knust tallerken som holdes sammen med tape – skarp i kantene, brukket og knapt hengende sammen. Jeg vil ikke at mine bitre følelser skal ødelegge min sønns begeistring for julehøytiden.
Jeg føler vekten av svaret hans på skuldrene mine. En brun sommerfugl hadde landet på hånden hans mens vi gikk en av våre daglige turer i den kjølige luften tidlig på våren. Han snakket om det i flere uker. Det er fortsatt høydepunktet i hans korte liv.
Jeg vil så gjerne oppfylle ønsket hans og se gleden i ansiktet hans som jeg så desperat ønsker selv. Jeg sovner og ber om fred og lindring, og føler at dette kommer til å bli en hard jul for oss begge.
Neste morgen våkner vi til en vakker dag – perfekt til vår årlige julaftentur. Min sønn forbereder seg med mer iver enn vanlig, og snakker om når og hvordan sommerfuglen vil komme.
“Det er litt for kaldt,” sier jeg idet jeg knepper jakken hans og trekker en lue over hodet hans. “Kanskje alle sommerfuglene vil holde seg varme i sitt hjem.”
“Ikke min sommerfugl,” ler han, uanfektet.
Jeg la datteren min i barnevognen og holdt en stille bønn: “Vær så snill å ikke la ham bli for skuffet.”
Når vi går, ser sønnen min frem og tilbake blant trærne, mer ivrig for hvert skritt. Den kalde vinden rister bladene. Han spinner rundt når de faller på bakken, og tramper på dem med knasende lyder fra støvlene sine. For ham er verden full av magi, og han venter bare på at hans ønske skal gå i oppfyllelse. Men jeg ser ingen sommerfugler.
Vi nærmer oss slutten på stien. Idet jeg begynner å rope på ham, hører jeg hans gledesfylte latter. Jeg snur meg og ser ham stå ved et tre, der han holder ut fingeren mens en liten brun sommerfugl danser rundt ham. Med den minste lille berøring møtes de, og han smiler. Øynene hans finner mine, og jeg føler varme bre seg over hele meg og jeg undrer meg over det lille mirakelet jeg nettopp har vært vitne til.
Jeg klapper i hendene for å feire og lovprise. Gud lyttet. Vekten av mine sorger letter, og Ånden vitner om at Han er oppmerksom på meg. Han hadde hørt mine inderlige bønner om styrke og lindring på sene kvelder og deprimerende dager.
Selv små ting, som å finne en sommerfugl en desemberdag, beviser at vår himmelske Fader våker over familien min – og minner meg på at mirakler fortsatt skjer når vi har et barns tro.