Å være ærlig overfor meg selv – og Gud
Artikkelforfatteren bor i Utah, USA.
Min stolthet hindret meg kanskje i å akseptere biskopens irettesettelse som sannhet – men kunne jeg virkelig argumentere mot Den hellige ånd?
Omtrent halvveis i min misjon strevde min ledsager og jeg med å samarbeide med menighetens misjonsleder. Det hadde vært forskjellige uoverensstemmelser, så vi bestemte oss for å snakke med biskopen for å finne ut hva vi skulle gjøre. Innerst inne håpet jeg at biskopen bare ville snakke med ham og løse problemene for oss.
Men i stedet hadde biskopen fortalt meg at jeg var hovmodig og altfor kritisk overfor andre. Jeg gikk trassig hjemover og følte meg misforstått og frustrert – hvordan kunne han si det om meg? Brydde han seg engang om våre anstrengelser for å dele evangeliet med andre?
Mens vi gikk, luftet jeg følelsene mine for ledsageren min. Men plutselig kom jeg til å tenke på en setning: “De skyldige [synes] at sannheten er hård” (1 Nephi 16:2). Det fikk meg over på helt andre tanker. Det var tydelig for meg at tanken kom fra Ånden. Min stolthet hindret meg kanskje i å akseptere biskopens irettesettelse som sannhet – men kunne jeg virkelig argumentere mot Den hellige ånd?
Jeg var skyldig, og Gud lot meg få vite det.
Slutt å rettferdiggjøre deg selv
På den tiden var det svært fristende å ignorere de tingene jeg gjorde feil. “Ingen av oss liker å innrømme det når vi kommer ut av kurs,” erklærer eldste Dieter F. Uchtdorf, i De tolv apostlers quorum. “…Følgelig, når vi gransker vårt liv, ser vi gjennom filteret av fordommer, unnskyldninger og historier vi forteller oss selv for å rettferdiggjøre uverdige tanker og handlinger.”1
I mitt tilfelle hadde jeg overbevist meg selv om at jeg klaget fordi det ville hjelpe misjonærarbeidet i området vårt. Og istedenfor å godta misjonslederens trofaste tjeneste – ufullkommen som den enn virket for meg – så jeg plutselig at jeg hadde vært utakknemlig, utålmodig og, for å være ærlig, uvennlig. På grunn av Åndens tilskyndelse kunne jeg se mine handlinger for det de egentlig var.
En åndelig realitetssjekk
Det var vondt å få en så direkte irettesettelse fra Ånden, men på beste måte. Det fikk meg til å forstå at jeg måtte være ærlig med meg selv om mine feil.
Jeg visste selv at Ånden kunne være min beste allierte i prosessen. Jeg følte at eldste Larry R. Lawrence i De sytti talte direkte til meg da han oppfordret Kirkens medlemmer til “ydmykt [å stille] Herren følgende spørsmål: ‘Hva hindrer meg i å utvikle meg videre?’… Hvis dere er oppriktige,” sa han, “vil svaret snart bli klart. Det vil være en åpenbaring som er ment bare for dere.”2 Jeg visste at jeg ikke bare kunne motta tilskyndelser om mine svakheter, men også forbedre dem.
Fra svakhet til styrke
Min erfaring lærte meg at “hvis [mine] svakheter og feil forblir skjult i skyggene, kan ikke Frelserens forløsende kraft helbrede dem og gjøre dem til sterke sider.”3
Men hvis jeg er modig nok til å være sårbar og innrømme mine svakheter i ydmykhet, kan Gud hjelpe meg å gjøre dem til styrke ved sin nåde (se Ether 12:27, 1 Peter 5:5).
Å ærlig erkjenne våre svakheter – eller se oss selv slik vi egentlig er – er tross alt det første skritt på veien til positiv endring. Hvis jeg fortsetter å være ærlig og søke Åndens veiledning, vil min himmelske Fader hjelpe meg å vite hva som trengs å forandres i mitt liv. Og hvis jeg stoler på Jesus Kristus, hans forsoning og hans lutrende kraft, vil jeg se forbedring i meg selv.
Selv om det var ubehagelig å innrømme mine feil i det øyeblikket med irettesettelse, vet jeg at når jeg velger å være ydmyk og ærlig med meg selv og med Gud, er jeg lykkeligere og har lettere for å godta meg selv. Jeg vet at til tross for mine feil er jeg av guddommelig verdi for min himmelske Fader – men han ønsker likevel at jeg skal forbedre meg. Ved hans Sønn Jesu Kristi kraft og oppriktig omvendelse kan jeg bli så mye bedre enn jeg noensinne har drømt om at jeg kunne bli.