“Alle skulle hatt en kirke som deres!”
Sommeren 2017 fikk familien vår et fjell å bestige i billedlig forstand. Vi var på tur til Sverige og minstejenta Mathilde på 7 år fikk en steinstatue over seg. Hun brakk kjeven, fikk en ryggmargskade og brakk nakken. Det skjedde så fort og den hyggelige familiebegivenheten fikk raskt en ny vending. Hun ble fløyet med helikopter til Karolinska Universitetssjukhuset i Stockholm, der hun ble undersøkt og operert for brukken kjeve. Bruddet i nakken ble behandlet med en halovest. En ytre fisjon som skulle holde bruddet sammen til det skulle gro. Hun lå noen dager i respirator. Vi visste lite om hvordan veien ville bli videre. Fra ulykkesstedet visste vi at hun ikke hadde førlighet i venstre del av kroppen.
Tidlig på dagen før ulykken hadde min mor gitt Mathilde et bilde av Frelseren som holder en liten jente. Jenta har armene rundt halsen på Frelseren og begge lukker øynene. Dette bildet hadde jeg i vesken min som jeg hadde med meg på sykehuset. Det ble et viktig bilde for meg som jeg satt og så på i denne vanskelige ventetiden. Jeg følte virkelig at hun var i Kristus sine armer og at vi ble båret rundt gjennom disse dagene. Det var som om vi var innhyllet i en slags kjærlighetskappe. Og vi har sett mirakler.
Min tro vokste. Da det stod på som verst var det familie og min tro som ble viktigst. Alt annet var uvesentlig. Denne sommeren hadde mange faser. Diskusjoner om operasjon av nakke eller ikke. Usikkerhet og ventetid. Det ble konkludert først at det ikke skulle operes i nakken og at denne halovesten skulle holde bruddet på plass. Vi gikk på ukentlige CT-kontroller og selv om jeg var like nervøs hver gang, ble jeg etter hvert roligere for disse kontrollene. Men torsdag 24 august tok det hele en ny vending. Det viste seg at det hadde skjedd en utglidning av disse nakkevirvlene. Nevrokirurgen ble like sjokkert som oss og sa: “Beklager dette gikk ikke”. Mathilde som var i rommet da beskjeden ble gitt skjønte tegningen med det samme og ble svært lei seg. Hun hadde naturlig nok ikke lyst til å bli operert på nytt og på en måte gå gjennom alt en gang til. Dette var dessuten en operasjon som de aldri hadde gjort på et så lite barn før, og det var ikke rom for feil fra legene sin side under selve operasjonen. I så fall kunne utfallet bli fatalt.
Mens dette pågikk bodde vi på Sunnaas sykehus som er et rehabiliteringssykehus på Nesodden utenfor Oslo.
Gud ser det store bildet
Jeg tror ikke på tilfeldigheter. Jo, det er mye vi selvsagt kan velge og styre, men jeg har en sterk tro på at mange er plassert i vår vei for at vi skal få hjelp og for at vi kan lære og få trøst og hjelp på vår ferd tilbake til vår himmelske Fader. Gud ser det store bildet.
Vi ble kjent med en mannlig pasient på Sunnaas der Mathilde og jeg bodde i to mnd. Han var 70 år gammel, men hadde tidligere arbeidet som nevrokirug på bl.a. Ullevål. Han og Mathilde gikk godt overens til tross for aldersforskjellen.
Den dagen vi fikk vite på Ullevål at Mathilde skulle opereres, satt han i gangen der og ventet på å få komme inn til samtale hos samme nevrokirug. Nevrokirugen på Ullevål spurte denne mannen om vi kunne få komme først selv om han egentlig hadde time før oss. Bildene viste som nevnt at rehabiliteringen ikke gikk som den skulle, og jeg vet ikke hvem som ble mest sjokkert: vi eller nevrokirurgen. Jeg gikk ut med Mathilde, mens Tarjei og nevrokirkugen ble sittende og snakke om veien videre og de forskjellige alternativene. Utenfor satt vår venn fra Sunnaas i sin rullestol og ventet tåmodig på sin avtale. Han skjønte med engang at nyhetene vi hadde fått var dårlige, og forstod kanskje bedre enn noen annen vi kunne møtt den dagen at operasjonen var risikofylt, men likevel den eneste løsningen slik tingene hadde utviklet seg. Det ble et fint møte mellom en på 70 år i sin rullestol og vår jente på 7 år i sin rullestol. Måten han snakket til henne på var fascinerende og jeg lærte mye av den samtalen. – Dette var leit Mathilde. Så var han stille og lot henne gråte litt. Han anerkjente hennes følelser og etter en stund ga han henne noen trøstende ord. Han siterte et tysk ordtak.
Das Geld verloren: nichts verloren;
die Ehre verloren: viel verloren;
das Mut verloren: alles verloren.
Den som mister penger, mister ingenting;
Den som mister æren, mister mye;
Men den som mister motet, mister alt.
Mathilde kjørte rullestolen nedover gangen, mens hun stille hvisket “ja, da har jeg mistet alt…”. Hun snudde imidlertid etter litt, og kom tilbake. Da sa han til henne “DU HAR MER MOT ENN DU TROR”.
Motløshetens ånd er ikke av meg
Min mor har siden jeg har vært liten sitert skriftstedet fra det nye testamente som sier «Motløshetens ånd er ikke av meg». Jeg har skjønt dette prinsippet litt etter litt tror jeg. Når vi er motløse, noe vi alle er fra tid til annen, må vi erstatte den ånden med fredens og kjærlighetens ånd. Åndens frukter er fred, kjærlighet og langmodighet.
Vi er så heldig som har evangeliet. Det er en setning som står i ‘Forkynn mitt evangelium’ som har kommet til meg ofte i sommer. Det står under Kristuslignende egenskaper om Tålmodighet. “Tålmodighet er evnen til å tåle forsinkelser, vanskeligheter, motgang eller lidelse uten å bli sint, frustrert eller engstelig.” Jeg er ikke en tålmodig person av natur, men jeg har fått rikelig trening på dette prinsippet i sommer. Jeg har sagt til Herren at jeg skal prøve å skynde meg med å tilegne meg disse egenskapene slik at jeg slipper så mange repetisjonsøvelser.
Mathilde og de nærmeste pårørende fikk tilbud om samtale med psykolog på Sunnaas. Jeg syntes det var godt å få snakket med en nøytral person både for å få sette ord på følelser, og for å få litt innspill på hvordan man kan håndtere for eksempel frykt, usikkerhet og sorg.
Psykologen stilte meg bl.a. spørsmålet: “Hva gjør du når du er bekymret og redd?”
Jeg har mistet de eventuelle sperrene jeg måtte ha hatt når det gjelder å være åpen om evangeliet og kirken. Jeg føler nå at tiden er så kort, og vi har ingenting å skamme oss over, og ingenting å miste med å være åpne og ærlige om vår tro ved enhver anledning. Jeg sa som sant er at de fleste ting jeg gjør er knyttet til min tro. Jeg fortalte henne om bønn, skriftstudium og oppløftende musikk. Samt samtaler med nære venner og familie, og det å kunne glemme meg selv og peke pilen over til andre i stedet for å kun tenke på meg selv. Vi hadde en flott samtale. Før jeg gikk stoppet hun meg og sa: “Marit, den kirken dere går i gjør dere godt”. Mathilde hadde fortalt henne om alle i menigheten som hadde kommet på besøk og på annen måte vist oss omsorg.
Det samme sa en akuttsykepleier i Sverige. Hun fikk høre en del om kirken da vi satt sammen der i 5 dager og rakk å bli godt kjent. Hun sa blant annet. “Alle skulle hatt en kirke som deres!”
Min far har har lært meg mange visdomsord, og han sier alltid at det ikke er hvordan man har det men hvordan man tar det. Men noen ganger tar vi det ikke så bra. Hva gjør vi da? Vi reiser oss opp igjen. Og igjen. Og igjen. Herrens folk er et prøvet folk. Vi skal slipes, vi skal pusses og vi skal forberedes slik at vi kan motta de velsignelser vår himmelske Fader har forberedt for oss. Det er en tillitserklæring å få prøvelser. Har du hatt vondt i ryggen en gang, vil du alltid ha større forståelse for dem som sliter med ryggen. Har du følt på ensomhet, vil du alltid kunne forstå den ensomme.
Vår sønn Thomas som nå er på misjon fortalte i sin avskjedstale at det var først i sommer han hadde følt en skikkelig trang til å be. Han har vokst opp i kirken og alltid deltatt i det som finnes av programmer og aktiviteter. Men i sommer opplevde han sammen med oss ting som gjorde at evangeliet fikk en dimensjon og betydning som han tidligere ikke hadde erfart. Han oppdaget og forstod at vi alle trenger å vende oss til en kjærlig, allmektig Himmelsk Far for å bli veiledet, styrket og oppmuntret langt oftere enn det de fleste av oss faktisk gjør.
Å være modig er ikke det motsatte av å være redd, men kanskje heller å gjøre ting til tross for at vi er redde? Jeg følte at jeg hadde stor tro, men tenkte også på mannen vi leser om i Bibelen som kom til Jesus for å be om et mirakel. Jesus spør om han har tro, og han svarer: “Jeg tror, hjelp min vantro”.
Livet er kontrastfylt, men det er midt i disse motsetninger at vi lærer og vokser og erfarer. Noen av oss ble vist våre prøvelser og utfordringer mens vi var i foruttilværelsen. Likevel skal vi ha jublet og takket ja til å erfare jordelivet med alt det fører med seg. Noen har kanskje trodd at vi som medlemmer av Jesu Kristi kirke gjennom våre handlinger kan fortjene og sikre oss rettigheten til å stå ved Guds høyre hånd. Våre handlinger er selvsagt viktige. Det følger både av det første og største bud som er å elske vår himmelske Fader av all sinn, makt og styrke, men også av det andre som er likeså stort: Elsk din neste som deg selv. Det er likevel ved nåde at vi er frelst, og vi må aldri glemme at det er gjennom Kristi forsoning det skjer. Vi må alle gjennom vårt eget Getsemane. Uten dette kan vi ikke motta samtlige av de velsignelser som er forberedt for oss.
Heldigvis er vi ikke alene.
Det er viktig å anerkjenne Guds hånd i alle gode ting i vårt liv. Ser vi at Herren passer på oss, at han sender mennesker på vår vei til å hjelpe oss og til å være der for oss?
Skulle vi føle oss alene, så vit at Frelseren også var ensom da han led. Selv rett etter denne grusomme lidelsen og smerten i Getsemane var han likevel rask til å helbrede øret til en av soldatene. Midt i sin egen sorg så Kristus andre.
Mens Mathilde og jeg bodde på sykehuset så vi mange skjebner. Vi ble ydmyke over å møte mennesker med ødelagte kropper som til tross for dette var fulle av livsmot og godt humør. Vi ble godt kjent med flere, og fikk høre og se en verden som tidligere var ukjent for oss. Vi møtte mennesker som for eksempel manglet både armer og ben, og lamme som måtte ligge på magen i lang tid. Vi møtte også en kvinnelig prest der ute på Sunnas. Hun var elleve år da hun brakk nakken, og hun var derfor lam fra nakken og ned. Rullestolen hun satt i styrte hun med munnen sin. Hun var fantastisk og var meget oppegående og resstursterk. Hun hadde syv assistenter, men var like fullt i jobb og forsøkte å bidra til at andre skulle ha det bra. Det var få tegn til selvmedlidenhet, og jeg har mye å lære av slike mennesker.
Din vilje skje?
Ikke alle historier får imidlertid en lykkelig slutt her på jorden. Har vi for eksempel som Eldste Bednar uttrykte det: “Tro også til ikke å bli helbredet”? Tør vi si hver dag: “Din vilje skje”?
Sykepleiere kan være som engler på jord. Mathilde og jeg har bodd nesten tre måndeder på sykehus og sikkert møtt nærmere 100 sykepleiere. Vi har likt hver eneste en av dem. Mathilde sa bl.a. at: “Mamma, jeg er litt glad for at vi er her på Sunnaas. Ellers hadde vi aldri truffet alle de gode sykepleierene.”
Det er mange som trenger et vennlig ord, eller omtanke i form av oppmerksomhet eller tjeneste. For oss har det betydd mye, og jeg vet at det er mange både i vår kirke og utenfor vår kirke som trenger omsorg og tjenste. I sin visdom har vår himmelske Fader gjort jordelivet rikt på anledninger til å gjøre godt for andre.
Mitt vitnesbyrd er at det å vise omsorg for andre bringer oss nærmere vår himmelske Fader, og øker vår forståelse av hva evangeliet egentlig er. Gjennom tjeneste tilegner vi oss den nestekjærlighet som Frelsesplanen og Forsoningen er tuftet på, og vi forbereder oss på å kunne komme hjem.