Sagt av siste-dagers-hellige
En speiderleders bønn
Illustrasjon: Allen Garns
Jeg var speiderleder, og ledet 20 unge menn og to ledere på en aktivitetstur i Syd-Utah.
Da vi kom til avkjøringen som gikk til leirplassen, stoppet jeg og gransket ørkenen foran meg. Jeg hadde tatt denne turen mange ganger, men av en eller annen grunn kunne jeg ikke se noe jeg gjenkjente. Jeg så til venstre og til høyre for å prøve å finne noe kjent.
Uansett hvor mange veier jeg svingte inn på, var det bare blindveier.
Det begynte å bli mørkt. Til slutt stoppet jeg og ba alle sammen om å bli der de var. Jeg tok en lommelykt og sa at jeg skulle finne veien til fots, og gi dem signal når jeg hadde funnet veien.
Det jeg egentlig gjorde, var å knele ned og be vår himmelske Fader hjelpe oss ut av denne knipen. Jeg utøste mitt hjerte til Ham, og forklarte hvor godt forberedt jeg var, hvor glad jeg var i guttene, hvor takknemlig jeg var for fedrene som hadde blitt med oss, og min absolutte tro på at han ville besvare bønnen min raskt. Jeg avsluttet bønnen og reiste meg. Jeg forventet å reise meg, rette lommelykten ut i mørket, og at strålen umiddelbart ville falle på den rette veien.
Men ingenting skjedde.
Jeg gransket stille horisonten så langt lysstrålen rakk.
Fortsatt ingenting.
Jeg kunne ikke tro det. Jeg visste at så snart jeg reiste meg, ville jeg se veien. Jeg visste at Herren ikke ville svikte meg, spesielt ikke når så mange var avhengige av meg.
Jeg måtte nå møte to frustrerte fedre med bilene fulle av bråkete, utålmodige unge menn, som alle spurte: “Er vi fremme snart?”
Jeg ba om unnskyldning og forsikret dem om at jeg hadde foretatt denne turen 20 ganger i mitt liv, og at jeg visste at veien var der. Jeg kunne bare ikke se den.
Til slutt bestemte vi oss for å kjøre inn til byen og leie to motellrom. Vi skulle starte med friskt mot på lørdag morgen.
Siden vi ikke kunne gjøre opp bål for å tilberede middagene vi hadde med oss, dro vi til den lokale pizzarestauranten vi hadde sett i utkanten av byen.
Pizzaen var deilig og guttene var fornøyd, men jeg hadde likevel dårlig samvittighet for motell- og middagsregningen.
Mens vi spiste, lurte jeg på hvorfor vår himmelske Fader ikke hadde besvart bønnen min, da jeg plutselig hørte et kraftig drønn.
Jeg reiste meg, åpnet døren i pizzarestauranten, og så det voldsomste regnskyllet jeg noensinne hadde sett. Jeg så lynnedslag i nordvest – rett i nærheten av der jeg hadde bedt om et svar under en time tidligere. Da kom Ånden over meg, og det gikk opp for meg at Herren hadde besvart min bønn!
Neste morgen var himmelen blå, og da vi dro tilbake til labyrinten av grusveier, kjørte jeg rett til den avkjøringen jeg hadde vært på leting etter kvelden før. Jeg vet nå at bønner noen ganger blir besvart med et nei, men de blir alltid besvart.