Tapper i vårt vitnesbyrd om Frelseren
Av eldste Christoffel Golden
i De sytti
Fra en tale, “Å være tapper,” gitt på LDS Business College 17. juni, 2014. Hele talen er tilgjengelig på engelsk, på ldsbc.edu.
Hver og en av oss vil bli bedt om å handle i øyeblikk som er vanskelige, men avgjørende. Disse øyeblikkene vil fastslå hvem vi er og hva vi har blitt.
Illustrasjoner av Dan Burr
Som ung mann ble jeg for mange år siden innkalt til militæret i Sør-Afrika. Jeg ble tilordnet en tropp med soldater som var gode menn, men som hadde en råhet i måten de snakket og oppførte seg på som noen ganger kjennetegner menn som tjenestegjør i militæret.
Omgitt av slike innflytelser oppdaget jeg at det ikke alltid var like lett å etterleve evangeliets normer. Men fra begynnelsen av militærtjenesten var jeg glad for å kunne stå opp for min tro. Jeg gjorde det klart at jeg ikke ville være med på en oppførsel som jeg visste var gal. Jeg er glad for å kunne si at mennene i min tropp – noen motvillig til å begynne med – etter hvert fikk respekt for mine normer.
Ved en anledning, på en militær treningsleir, sto en gruppe av oss rundt et leirbål på en vakker, mørk, skyfri og stjernefylt kveld. Noen av mennene i troppen drakk øl, mens jeg nippet til et glass mineralvann. Samtalen var hyggelig, uten upassende snakk.
I løpet av kvelden kom noen få menn fra en annen enhet over til vår glade lille gruppe. En av disse mennene snudde seg mot meg, la merke til mineralvannet, og gjorde narr av meg fordi jeg ikke drakk øl sammen med de andre. Før jeg rakk å svare, ble jeg overrasket da en av vennene mine irettesatte mannen.
“Vi foreslår at du går nå,” sa han. “Vi vil ikke at noen snakker til Chris på den måten! Han er faktisk den eneste blant oss som lever som en sann kristen.”
Med det forsvant mannen stille inn i den mørke natten. I det øyeblikket, selv om jeg var litt brydd over det uventede komplimentet, var jeg takknemlig fordi jeg hadde valgt å følge Paulus’ råd om å være “et forbilde for de troende” (1 Timoteus 4:12).
Du står også overfor valg, spesielt der du nå befinner deg i livet, når din ånd på en unik måte er innstilt og mottakelig for de store muligheter som venter deg. Spørsmålet er, hva vil du ønske å skrive om deg selv om 5, 10, eller 20 år – eller kanskje til og med på slutten av livet?
Hva vil det si å være tapper?
I et av de mest bemerkelsesverdige syn som er nedtegnet i hellig skrift, beskrev profeten Joseph Smith tilstanden til dem som vil arve det celestiale rike etter at de er oppstandne og er blitt dømt. Dette kapitlet i Lære og pakter (kapittel 76) åpenbarer også tilstanden og omstendighetene til dem som ikke vil være i stand til å arve det celestiale rike, men som isteden er kandidater til det terrestriale og det telestiale rike.
Når det gjelder dem som vil arve det terrestriale rike, lærer åpenbaring oss at de “er jordens hederlige mennesker som ble forblindet ved menneskers list… [og] som mottar av [Guds] herlighet, men ikke av hans fylde” (L&p 76:75-76). Så lærer vi dette forbløffende prinsippet: “Disse er de som ikke er tapre i Jesu vitnesbyrd, derfor oppnår de ikke vår Guds rikes krone” (L&p 76:79; uthevelse tilføyd).
Forestill deg dette. Vil vi gå glipp av det celestiale rikets herlighet, med alle sine dyptgripende og evige velsignelser, bare fordi vi ikke var tapre i vårt vitnesbyrd om Jesus her på jorden i vår korte, jordiske prøvetilstand?
Hva innebærer det å være tapper i Jesu vitnesbyrd? En Herrens apostel i vår tid erklærte:
“Det er å være modig og dristig, å bruke all vår styrke, energi og evner i striden mot verden, å kjempe troens gode kamp … Tapperhetens store hjørnesten i rettferdighetens sak er lydighet mot hele evangeliets lov.
Å være tapper i Jesu vitnesbyrd er å ‘komme til Jesus Kristus, og bli fullkommengjort i ham’, det er å fornekte oss ‘all ugudelighet’, og ‘elske Gud’ av all vår ‘makt, sinn og styrke.’ (Moroni 10:32.)
Å være tapper i Jesu vitnesbyrd er å ha tro på Kristus og hans evangelium med urokkelig overbevisning. Det er å vite sannheten av, og guddommeligheten i Herrens verk på jorden …
Å være tapper i Jesu vitnesbyrd er å ‘streve fremover med standhaftighet i Kristus,og ha et fullkomment, klart håp og kjærlighet til Gud og alle mennesker.’ Det er ‘å holde ut til enden.’ (2 Nephi 31:20.) Det er å etterleve vår religion, å praktisere det vi forkynner, å holde budene. Det er en manifestasjon av ‘ren og usmittet gudsdyrkelse’ i menns liv, det er å ‘se til de farløse og enker i deres nød, og å holde seg uplettet av verden.’ (Jakobs brev 1:27.
Å være tapper i Jesu vitnesbyrd er å tøyle våre lidenskaper, kontrollere vår appetitt, og heve oss over kjødelighet og ondskap. Der er å overvinne verden slik han gjorde, han som er vårt store eksempel, og som selv var den tapreste av alle vår Faders barn. Det er å være moralsk ren, å betale vår tiende og offergaver, holde sabbatsdagen hellig, be med all hjertets iver, og legge alt vårt på alteret hvis vi blir bedt om å gjøre det.
Å være tapper i Jesu vitnesbyrd er å ta Herrens side i enhver sak. Det er å stemme slik han ville stemt. Det er å tenke som han tenker, ha tro på det han tror på, si det han ville sagt, og gjøre det han ville gjort i samme situasjon. Det er å ha Kristi sinn, og bli ett med ham slik han er ett med Faderen.”1
Her må jeg legge til noe vår Frelser, den Herre Jesus Kristus, forkynte i løpet av sin jordiske tjenestegjerning:
“Dere må ikke tro at jeg er kommet for å bringe fred på jorden. Jeg er ikke kommet for å bringe fred, men sverd.
Jeg er kommet for å sette skille mellom en mann og hans far, mellom en datter og hennes mor, mellom en svigerdatter og hennes svigermor,
og en manns husfolk skal bli hans fiender.
Den som elsker far eller mor mer enn meg, er meg ikke verd. Den som elsker sønn eller datter mer enn meg, er meg ikke verd.
Og den som ikke tar sitt kors og følger etter meg, er meg ikke verd.
Den som finner sitt liv, skal miste det. Men den som mister sitt liv for min skyld, skal finne det” (Matteus 10:34–39).
Vårt formål i jordelivet er intet mer eller mindre enn å forberede oss til å igjen bo i vår kjære himmelske Faders nærhet som likeverdige arvinger med Jesus Kristus. Denne vidunderlige tilstand i evige familier sammen med vår hustru eller ektemann og våre barn og utvidede familie, er tilgjengelig for alle, selv om noen vil få oppleve disse velsignelsene en gang på andre siden av sløret.
Slike velsignelser krever at vi tar opp vårt kors og forblir tapper inntil enden, i vårt vitnesbyrd og i vår tjeneste for vår Herre og Frelser.
Forberedelse til handling
Veien som ligger foran hver enkelt av oss, er fylt med utallige muligheter og belagt med en rekke utfordringer. Det kreves at vi tar mange avgjørelser hver dag – noen små og tilsynelatende uvesentlige, andre dype og med varig effekt.
Det er en kjensgjerning at hver og en av oss vil bli bedt om å handle i øyeblikk som er vanskelige, men avgjørende. Disse øyeblikkene vil fastslå hvem vi er, og hva vi har blitt. De kommer ofte når det er ubeleilig og upopulært å handle rettferdig eller tappert. Du vil oppdage når du skriver din livshistorie, at de mest avgjørende øyeblikk du noensinne vil komme ut for, er når du står alene.
Jeg viser her til en historie om en som sto alene midt under stor motstand. En gang i løpet av november 1838 ble profeten Joseph Smith og andre, inkludert eldste Parley P. Pratt (1807-57), lenket og fengslet i Richmond, Missouri, USA.
Eldste Pratt skrev ned følgende hendelse under fengselsoppholdet:
“En av de lange nettene hadde vi ligget og forsøkt å sove til over midnatt, og våre ører og hjerter hadde verket mens vi i timevis måtte lytte til vaktenes uanstendige vitser, fæle eder, fryktelige gudsbespottelser og skitne språk. Med oberst Price i spissen, gjenga de for hverandre sine bragder av plyndring, mord, ran, osv., som de hadde gjort blant ‘Mormonene’ da de oppholdt seg ved Far West [Missouri] og omegn. De skrøt til og med av at de med makt hadde begått overgrep mot hustruer, døtre og jomfruer, og av at de hadde skutt eller slått ut hjernen på menn kvinner og barn.
Jeg hadde lyttet til jeg ble så kvalm, sjokkert, forferdet og så fylt med rettmessig indignasjon at jeg hadde vanskelig for å avholde meg fra å reise meg og irettesette vaktene. Jeg hadde imidlertid ikke sagt noe til Joseph eller noen av de andre, selv om jeg lå ved siden av ham og visste at han var våken. Med ett reiste han seg og talte med en tordenrøst, som en brølende løve, og uttalte, så langt jeg kan huske, følgende ord:
‘STILLE, dere djevler i helvetes dyp! I Jesu Kristi navn irettesetter jeg dere, og befaler dere å være stille, jeg vil ikke leve et eneste minutt til og høre et slikt språk! Slutt å snakke slik, ellers skal dere eller jeg dø I DETTE ØYEBLIKK!’
Han sluttet å snakke. Han sto oppreist, forferdelig og majestetisk. I lenker, uten våpen, rolig, uberørt og ærverdig som en engel, så han ned på vaktene som krøp sammen, hvis våpen ble senket eller kastet på bakken, hvis knær klappet sammen, og som sammenkrøpet inn i et hjørne, eller sittende på huk foran hans føtter, ba om nåde, og forble stille til vaktskiftet kom.”2
Det mot profeten Joseph Smith viste, er ikke unikt for profeter eller eldre medlemmer av Kirken. En hendelse i President Joseph F. Smiths liv (1838–1918) viser dette. Høsten 1857, da 19-årige Joseph F. kom tilbake fra sin misjon på Hawaii, USA, sluttet han seg til et vogntog i Californina. Det var en vanskelig tid for de hellige. Johnstons hær marsjerte mot Utah, og mange hadde bitre følelser mot Kirken.
En kveld kom flere banditter ridende inn i leiren mens de bannet, sverget og kom med trusler om å skade enhver mormon de kunne finne. Det meste av vogntoget var gjemt i buskene, men Joseph F. tenkte med seg selv: “Skal jeg flykte fra disse karene? Hvorfor skulle jeg være redd for dem?”
Med den beslutning gikk han bort til en av inntrengerne, som med pistol i hånden, ropte, “Er du ‘mormon’?”
Joseph F. svarte, “Ja, det er jeg, en vaskeekte sådan, tvers igjennom og fra topp til tå.”
Da banditten hørte det, grep han hånden hans og sa, “Du er jammen –––––– –––––– den hyggeligste karen jeg noen gang har truffet! Kom med labben, unge mann, det gleder meg å se at noen virkelig har sine meningers mot.”3
Du er nå involvert i noen av de viktigste øyeblikk i ditt liv! Du skriver nå, og vil fortsette å skrive, din egen personlige historie, øyeblikk for øyeblikk, og dag for dag. Det vil komme tider når du trenger å handle, mens ved andre anledninger vil du fornuftig nok forholde deg rolig. Muligheter vil komme, avgjørelser må tas, og utfordringer må bli konfrontert!
I vår himmelske Faders store plan for lykke, må du alltid huske at du aldri er alene! Mange i dette livet, og flere på den andre siden av sløret, til og med dagen i dag, ber til Herren for deg. Stor kraft er deg gitt gjennom ordinansene du har mottatt og paktene du har inngått. Fremfor alt, din kjære himmelske Fader og hans Sønn – vår frelser Jesus Kristus, vår Talsmann – er alltid tilstede for å hjelpe deg gjennom livet. I en dyptgripende læresetning i Frelserens jordiske tjenestegjerning, ga han en invitasjon til hver levende sjel, og derfor til enhver av oss:
“Kom til meg, alle som strever og har tungt å bære, og jeg vil gi dere hvile!
Ta mitt åk på dere og lær av meg, for jeg er saktmodig og ydmyk av hjertet. Så skal dere finne hvile for deres sjeler.
For mitt åk er gagnlig, og min byrde er lett” (Matteus 11:28-30).
Jeg bærer mitt høytidelige vitnesbyrd om at vår himmelske Fader og hans Sønn, Herren Jesus Kristus, virkelig lever. Jeg vitner også om at Jesu Kristi Kirke av Siste Dagers Hellige på alle tenkelige måter er Herrens gjenopprettede Kirke og Guds rike på jorden.
Måtte jeg – og alle de som deler dette vitnesbyrd – alltid forbli tapre i denne sak.