Pionerer i alle land
Filippinene: Åndelig styrke på øyene i havet
I løpet av 53 korte år har Kirken opplevd forbløffende styrke og vekst på Filippinene, kjent som “Orientens perle”.
For Augusto A. Lim virket budskapet som ble presentert av to unge misjonærer fra USA, som en bekreftelse på prinsipper han allerede visste var sanne. Som ung advokat og kristen bemerket Augusto at læresetninger som fortsatt åpenbaring, var “ting jeg trodde på selv da jeg gikk på videregående og på universitetet”.1
Etter flere måneder gikk Augusto med på å delta på søndagens møter, og tok utfordringen om å lese og be angående Mormons bok. “Jeg begynte å lese Mormons bok seriøst i samme ånd som Moroni rådet oss [til å ha]. Da jeg gjorde det med et ønske om å få vite om den var sann, fikk jeg et vitnesbyrd etter noen få linjer,” forteller han.2
I oktober 1964 ble Augusto Lim døpt og ble en pioner i Jesu Kristi Kirke av Siste Dagers Hellige på Filippinene, og hans hustru og familie fulgte kort tid senere. I dag, etter flere tiår med trofast tjeneste i Kirken – blant annet da han ble kalt som generalautoritet i 1992, den første filippiner som fikk en slik stilling – gjenspeiler bror Lim troen og hengivenheten blant hundretusenvis av siste-dagers-hellige som bor i “Orientens perle”.
Et fruktbart land
Cirka 550 år før Jesu Kristi fødsel, lovet Herren profeten Nephi i Mormons bok: “Jeg husker dem som er på øyene i havet,” og “frembringer mitt ord til menneskenes barn, ja, til alle jordens nasjoner” (2 Nephi 29:7). Mange som har lest disse ordene, tenker spesielt på én gruppe av “øyer i havet”: Filippinene.
Med en befolkning som nærmer seg 100 millioner, er Filippinene en stor øygruppe med ca 7100 øyer som ligger utenfor sydøst-kysten av Asia. Det er et vakkert tropisk land som er befolket av vennlige, livlige og ydmyke mennesker. Landet er imidlertid utsatt for jordskjelv, tyfoner, vulkanutbrudd, flodbølger og andre naturkatastrofer, og lider av en rekke sosioøkonomiske problemer. Utbredt fattigdom er en tilbakevendende utfordring, og filippinere har opplevd politisk ustabilitet og økonomiske kriser.
Men for dem som er kjent med Herrens veier, er Filippinene grobunn for evangeliets frø. Sammen med tagalog og andre morsmål, er det mange filippinere som snakker engelsk, som også er et nasjonalt språk. På grunn av en lang periode med spansk styre, er mer enn 90 prosent av befolkningen kristne. En betydelig del av mindretallet er muslimer.
Det første forsøket på å innføre Kirken på Filippinene ble gjort i 1898 under den spansk-amerikanske krigen av Willard Ring og George Seaman, siste-dagers-hellige militærpersonell fra Utah, som hadde blitt beskikket som misjonærer før avreise. Når muligheter oppsto, forkynte de evangeliet, men ingen dåp fulgte.
Under andre verdenskrig beveget flere siste-dagers-hellige seg over øyene sammen med fremrykkende allierte styrker. I 1944 og 1945 holdt militære grupper Kirkens møter på mange steder, og mange siste-dagers-hellige soldater og hjelpearbeidere ble værende på Filippinene da krigen tok slutt. Blant dem var Maxine Tate og den nye konvertitten Jerome Horowitz. Begge bidro til å presentere evangeliet for Aniceta Fajardo. Mens han hjalp til med å gjenoppbygge Anicetas hus i et utbombet område av Manila, delte bror Horowitz sin nyfunne tro med Aniceta og hennes datter Ruth.
Aniceta fikk et vitnesbyrd og ønsket å bli døpt, men Kirken ga ikke tillatelse til dåp av filippinere på den tiden fordi Kirken ikke hadde noen permanente enheter på øyene. Eldste Harold B. Lee (1899-1973) i De tolv apostlers quorum ble klar over Anicetas ønske, og i egenskap av formann i komiteen for militærpersonell, godkjente eldste Lee Anicetas dåp. Første påskedag 1946 ble Aniceta Fajardo døpt av soldaten Loren Ferre, og er nå anerkjent som den første kjente filippiner som ble medlem av Jesu Kristi Kirke av Siste Dagers Hellige.
Misjonærarbeidet iverksettes
Etter krigen ble kirkegrupper organisert på to amerikanske militærbaser – Clark Air Base og Subic Bay Naval Base – mens Kirkens militærpersonell gledet seg til Kirken opprettet en mer formell tilstedeværelse på Filippinene. 21. august 1955 innviet president Joseph Fielding Smith (1876-1972) Filippinene for evangeliets forkynnelse. Juridiske restriksjoner forsinket imidlertid misjonærenes ankomst til 1961.
I 1960 besøkte eldste Gordon B. Hinckley (1910-2008), som da var assistent for De tolv apostlers quorum, Filippinene i flere dager: “Jeg ga uttrykk for at misjonsarbeidet vil bli… like fruktbart som det har vært mange andre steder i verden.”3 Året etter, etter mye forberedelse og papirarbeid av medlemmer som Maxine Tate Grimm og president Robert S. Taylor i Det fjerne Østen syd misjon så vel som venner utenfor Kirken, vendte eldste Hinckley tilbake til øyene for å gjeninnvie Filippinene for oppstart av misjonærarbeid.
I utkanten av Manila 28. april 1961, møtte eldste Hinckley en liten gruppe militærpersonell, amerikanske fastboende og et filippinsk medlem – David Lagman – og holdt en spesiell bønn om “at det må være mange tusen som vil motta dette budskapet og bli velsignet på grunn av det”.4 Disse ordene, uttalt av en sann Herrens tjener, ble snart profetiske.
De fire første misjonærene – Raymond L. Goodson, Harry J. Murray, Kent C. Lowe og Nester O. Ledesma – kom til Manila flere uker senere. “Filippinere hadde svært lett for å ta imot evangeliet,” sa eldste Lowe. “Når familiens overhode bestemte seg for å bli medlem av Kirken, gjorde i mange tilfeller hele familien det samme.”5
Kirken vokser
Arbeidet gikk fremover i den grad at Filippinene misjon ble organisert i 1967. Ved utgangen av det året var det 3 193 medlemmer i misjonen, og 631 av dem hadde omvendt seg til evangeliet det året. I 1973 hadde Kirken på Filippinene vokst til nesten 13 000 medlemmer. 20. mai 1973 ble Manila Filippinene stav opprettet, med Augusto A. Lim som president. I 1974 ble misjonen delt, slik at Filippinene Manila misjon og Filippinene Cebu City misjon ble opprettet.
I august 1975 kom president Spencer W. Kimball (1895-1985) til Manila for å presidere over Filippinenes første områdekonferanse. August var en stormfull måned, noe som gjorde reisen vanskeligere for dem som kom fra andre steder enn Manila. En busslast med hellige fra Laoag City kom nesten ikke frem, men de hellige dyttet bussen ut av et gjørmehull og ba sjåføren om å ikke snu. En annen gruppe hellige trosset de stormfulle hav i tre dager fordi alt som virkelig betyr noe, som en søster sa, er å se og høre en levende Guds profet.
President Kimball besøkte Filippinene igjen i 1980 for å presidere over en annen områdekonferanse, og han hadde også et kort møte med Filippinenes president Ferdinand Marcos. Dette møtet banet vei for at Kirken til slutt kunne åpne et misjonæropplæringssenter på Filippinene i 1983 og innvie Manila Filippinene tempel året etter. I 1987 ble området Filippinene/Mikronesia opprettet med hovedkontor i Manila.
Utdrag av Mormons bok ble oversatt til tagalog i 1987. Oversettelser av Mormons bok finnes nå på flere språk på Filippinene, herunder Cebuano.
Templets velsignelser
I desember 1980 sendte president Spencer W. Kimball daglig leder av Kirkens eiendomsavdeling til Manila for å finne en passende tomt til et tempel. Etter å ha vurdert flere steder, sendte lederen en anmodning om å kjøpe 1,4 hektar i Quezon City. Tomten har utsikt over Marikina-dalen, og beliggenheten er relativt tilgjengelig for mange medlemmer av Kirken. Anmodningen ble godkjent, og eiendommen ble kjøpt i januar 1981. Gatenavnet ble endret til Temple Drive på anmodning fra Kirken.
Til spadestikkseremonien 25. august 1982 kom cirka 2000 medlemmer av Kirken fra alle deler av øyene med båt, tog og buss, til tross for at en tyfon nærmet seg. Oppføringen av templet ble snart påbegynt, og det var klart til å innvies i august 1984.
Nesten 27 000 medlemmer og ikke-medlemmer fikk omvisning i templet før innvielsen. De kom til tross for to tyfoner som hadde herjet Filippinene noen dager før, med bare 48 timers mellomrom. Hellige fra avsidesliggende provinser kom slitne, men ved godt mot. I mange tilfeller hadde de blitt tvunget til å ta omveier til Manila fordi veier hadde blitt oversvømmet og broer skadet av elver som gikk over sine bredder.
Det vakre templet gjorde inntrykk på de besøkende, heriblant mange fremstående filippinere. Forfatteren Celso Carunungan omtalte det som “en følelse av hellighet, slik at når du kommer inn, vil du komme til å møte din Skaper”. Oberst Bienvenido Castillo, sjefskapellan for det filippinske politikorps, sa at templet er “et sted hvor man kan tenke på himmelske ting fordi man er i et slikt miljø”. To nonner følte at templet “virkelig er et Herrens hus”. Eva Estrada-Kalaw, et medlem av det filippinske parlamentet, sa til guidene: “Jeg skulle ønske dere ville bygge flere templer her.”6
President Hinckley, annenrådgiver i Det første presidentskap på den tiden, ledet seremonien for å legge ned hjørnestenen tirsdag 25. september 1984. Ni innvielsessesjoner fulgte, avholdt i det celestiale rom. Rundt 6500 hellige fra 16 staver og 22 distrikter i Stillehavsområdet deltok på de forskjellige sesjonene.
Så snart den siste innvielsessesjonen var avsluttet, ble Paulo V. Malit jr. og Edna A. Yasona det første paret som ble viet i Manila Filippinene tempel, 27. september 1984. Dette templets første president, W. Garth Andrus, ledet vielsesseremonien.
Kirkens medlemmer kom i hopetall og stilte seg i kø for å motta sin begavelse, men tempelarbeiderne fikk førsteprioritet. Tempelarbeidet fortsatte gjennom natten til neste dag.
Medlemmene følte et sterkere ønske om å komme inn i templet. De som bodde langt fra Manila, måtte ofre mye for å reise den lange avstanden med båt eller buss. Men likevel kom de og tok med seg historier om tro og besluttsomhet.
For Bernardo og Leonides Obedoza fra General Santos, virket det umulig å dra til templet i fjerntliggende Manila. Men i likhet med kjøpmannen som gikk og solgte alt han hadde for å kjøpe en kostelig perle (se Matteus 13:45-46), bestemte dette paret seg for å selge huset for å betale for turen, slik at de og deres barn kunne bli beseglet som en evig familie. Da de hadde solgt sitt hjem og det meste av sine eiendeler, klarte de å skrape sammen nøyaktig det de trengte for å betale båtreisen til Manila for sin familie på ni. Leonides var bekymret fordi de ikke ville ha noe hjem å vende tilbake til. Men Bernardo forsikret henne om at Herren ville sørge for dem. De ble beseglet i templet som familie for tid og all evighet i 1985. Det var verdt ethvert offer de hadde gjort, for i templet fant de makeløs glede – sin kostelige perle. Og slik Bernardo hadde sagt, sørget Herren for dem. Da de kom hjem fra Manila, ga snille bekjente dem steder å bo. Deres barn fullførte sin utdannelse, og familien kjøpte til slutt sitt eget hjem på et nytt sted.
18. april 2006 bekjentgjorde Det første presidentskap at Cebu City Filippinene tempel skulle oppføres. Da de hørte nyheten, var det mange av Kirkens medlemmer som felte gledestårer. “Vi er velsignet fordi Herren hadde valgt Cebu City som stedet for det neste templet,” sa Cesar Perez jr., leder for Cebu City Institutt.
Noen måneder etter innvielsen av Cebu City Filippinene tempel, hadde filippinske siste-dagers-hellige nok en gang grunn til å glede seg. 2. oktober 2010, under sin åpningstale på generalkonferansen, bekjentgjorde president Thomas S. Monson at Urdaneta Filippinene tempel skulle oppføres i Pangasinan.
Det beste har ennå ikke hendt
Jesu Kristi Kirke av Siste Dagers Hellige på Filippinene er relativt ung i forhold til dens tilstedeværelse i andre land, men dens fremtid i øynasjonen er strålende. Kirkens vekst har vært fantastisk, og det beste har ennå ikke hendt. Eldste Michael John U. Teh i De sytti, den andre filippiner som ble kalt som generalautoritet, sa: “Vi [filippinske siste-dagers-hellige] må forberede oss åndelig mer enn noen gang før fordi arbeidet vil gå videre med eller uten vår hjelp.”7
Etter hvert som det 21. århundre ruller frem, vil Den gjenopprettede Kirke fortsette å vokse i størrelse og innflytelse når flere og flere filippinere mottar dens budskap og blir til velsignelse for dette utvalgte folk på øyene i havet. For eldste Teh og de filippinske hellige er de “store… Herrens løfter til dem som er på øyene i havet” (2 Nephi 10:21), nå i ferd med å bli oppfylt.
Vekst i antall medlemmer av Kirken på Filippinene
1967: 3 193
1970: 13 000
1980: 17 424
1990: 237 000
2000: 373 000
2012: 661 598