Den selvtillit som verdighet gir
Fra en temakveld for ungdom 31. desember 2006.
Jeg ønsker å tale tydelig om hvordan man kan få en svært spesiell form for selvtillit.
Mitt budskap til dere handler om håp og oppmuntring nå og resten av deres liv. Det er mange problemer i verden, men det har alltid vært problemer i enhver tidsalder og epoke. Ikke la disse stjele all oppmerksomhet, og ikke la dem ta fra dere motet. De kommende årene vil være fylt med fantastiske muligheter og store velsignelser. Vi vil fortsette å ha fremskritt innen vitenskap og teknologi, medisin og kommunikasjon – alle feltene som gjør så mye for å berike vårt liv. Dere lever i den mest strålende tidsalder verden noen gang har sett, og flere av vår tids velsignelser kommer til flere mennesker over hele verden enn noen annen gang i historien. Husk at deres bestemor aldri drømte om et nettbrett da hun var på deres alder, og bestefaren deres har fortsatt ingen anelse om hvordan man sender en tekstmelding. Så vær lykkelige og sunne og optimistiske.
Jeg sier dette blant annet fordi at i en artikkel jeg nylig leste, fremkom det at den vanligste sykdommen blant unge mennesker i dag ikke er diabetes eller hjertesykdom eller kreft. (Den slags problemer er vanligvis forbeholdt folk på min alder, ikke deres.) Nei, den sykdom som personer i tenårene og 20-årene lider mest av, ble det rapportert, er usikkerhet, frykt for fremtiden, dårlig selvbilde og en generell mangel på tillit til seg selv og verden rundt seg.
Selv om jeg er veldig mye eldre enn dere, forstår jeg slike bekymringer fordi jeg gjennom det meste av mitt unge liv også syntes å møte situasjoner der jeg ikke hadde særlig mye selvtillit. Jeg kan huske at jeg anstrengte meg for å få gode karakterer i håp om å få stipend, og lurte på hvorfor andre virket mer begavet på det området enn meg. Jeg kan huske mange år med idrettskonkurranser hvor jeg prøvde å spille med den selvtillit som er nødvendig for å lykkes på high school- og college-nivå, idet jeg desperat ønsket å vinne den store kampen eller et ettertraktet mesterskap. Jeg husker spesielt at jeg manglet selvtillit overfor jenter, noe som svært ofte skaper stor angst hos unge menn. Jeg er så takknemlig for at søster Holland tok sjansen på meg. Ja, jeg kan huske alle de tingene dere husker – at jeg var usikker på hvordan jeg så ut eller om jeg ble akseptert eller hva fremtiden ville bringe for meg.
Min hensikt her er ikke å drøfte alle problemene en ung person står overfor som kan medføre usikkerhet og mangel på selvtillit, men jeg ønsker å tale tydelig om hvordan man kan få en veldig spesiell form for selvtillit – en selvtillit som, når den er rettmessig fortjent, gjør underverker for alle andre aspekter av vårt liv, ikke minst vår selvfølelse og vår fremtidstro. For å underbygge dette, må jeg fortelle en historie.
Verdien av personlig verdighet
For mange år siden, lenge før jeg ble kalt som generalautoritet, talte jeg på en konferanse for unge voksne. Konferansen ble avsluttet med et vitnesbyrdsmøte der en kjekk, ung hjemvendt misjonær reiste seg for å bære sitt vitnesbyrd. Han så god, ren og selvsikker ut – akkurat slik en hjemvendt misjonær bør se ut.
Da han begynte å snakke, fikk han tårer i øynene. Han sa han var takknemlig for å være blant en så fantastisk gruppe unge siste-dagers-hellige, og at han følte godt for det livet han prøvde å leve. Men den følelsen hadde bare vært mulig, sa han, på grunn av en opplevelse han hadde hatt noen år tidligere, en opplevelse som hadde formet livet hans for alltid.
Han fortalte så at han hadde kommet hjem fra et stevnemøte kort tid etter at han hadde blitt ordinert til eldste som 18-åring. Det hadde skjedd noe på dette stevnemøtet som han ikke var stolt av. Han ville ikke gå inn på detaljer, noe han heller ikke burde gjøre i offentlighet. Til denne dag vet jeg ikke hva som hadde skjedd, men det var betydelig nok for ham til at det hadde påvirket hans ånd og hans selvfølelse.
Mens han satt en stund i bilen utenfor sitt eget hjem, og tenkte gjennom ting og var oppriktig lei seg for det som hadde skjedd, kom hans mor, som ikke var medlem, løpende febrilsk fra huset og rett til bilen hans. I all hast fortalte hun at denne guttens yngre bror nettopp hadde falt inne i huset, hadde slått hodet voldsomt og hadde en eller annen form for anfall eller krampe. Faren, som heller ikke var medlem, hadde umiddelbart ringt etter ambulanse, men det ville i beste fall ta litt tid før hjelpen kom.
“Kom og gjør noe!” ropte hun. “Er det ikke noe dere gjør i din kirke i situasjoner som dette? Du har prestedømmet deres. Kom og gjør noe!”
Moren visste ikke mye om Kirken den gangen, men hun visste noe om prestedømsvelsignelser. Denne kvelden, da en han var inderlig glad i trengte hans tro og styrke, kunne imidlertid ikke denne unge mannen gjøre noe. Gitt de følelsene han nettopp hadde kjempet med og kompromisset han følte at han hadde inngått – uansett hva det var – kunne han ikke få seg til å komme frem for Herren og be om den velsignelsen som var nødvendig.
Han styrtet ut bilen og løp nedover gaten til hjemmet til en verdig eldre mann i menigheten som han hadde vært venner med helt siden han hadde omvendt seg til evangeliet to eller tre år tidligere. En forklaring ble gitt, og de to var tilbake i huset i god tid før ambulansepersonellet kom. Den lykkelige slutten på denne historien som ble fortalt på dette vitnesbyrdsmøtet, var at denne eldre mannen umiddelbart ga en god og mektig prestedømsvelsignelse, hvoretter det skadde barnet ble stabilt og i stand til å hvile til den medisinske hjelpen ankom. En rask tur til sykehuset og en grundig undersøkelse der viste at ingen varig skade hadde skjedd. Et svært angstfylt øyeblikk for denne familien var over.
Den hjemvendte misjonæren som jeg snakker om, sa så dette: “Ingen som ikke har opplevd det jeg sto overfor den kvelden, vil noen gang kunne kjenne skammen jeg følte og sorgen jeg bar fordi jeg ikke følte meg verdig til å bruke det prestedømmet jeg bar. Det er et ekstra smertefullt minne for meg fordi det var min egen lillebror som trengte meg, og mine kjære foreldre utenfor Kirken som var så redde og som hadde rett til å forvente mer av meg. Men når jeg står foran dere i dag, kan jeg love dere dette,” sa han. “Jeg er ikke fullkommen, men siden den kvelden har jeg aldri gjort noe som kunne hindre meg i å komme frem for Herren med frimodighet og be om hans hjelp når det har vært nødvendig. Personlig verdighet er en kamp i den verden vi lever i,” erkjente han, “men det er en kamp jeg vinner. Jeg har følt fordømmelsens finger peke på meg én gang i mitt liv, og jeg har ikke tenkt til å føle den igjen så sant det står i min makt. Og naturligvis, “konkluderte han,” står det så absolutt i min makt.”
Han avsluttet sitt vitnesbyrd og satte seg ned. Jeg kan ennå se ham for meg. Jeg kan fortsatt se for meg omgivelsene. Og jeg kan fortsatt huske den fullstendige, gripende stillheten som fulgte hans bemerkninger idet alle i rommet fikk anledning til å granske sin sjel litt dypere og forsterke sin beslutning om å leve i samsvar med disse mektige ord som ble gitt oss av Herren:
“La alltid dine tanker være prydet med dyd, da skal du ha større frimodighet for Guds åsyn, og prestedømmets lærdommer skal falle på din sjel som himmelens dugg.
Den Hellige Ånd skal stadig være din ledsager og ditt septer, et rettferdighetens og sannhetens uforanderlige septer” (L&p 121:45-46; uthevelse tilføyd).
Nyt Guds ånd
Mine kjære unge venner, ha et fantastisk liv. Tro det beste og håp på det beste, og ha tro på fremtiden. Dere har et godt liv foran dere. Deres himmelske Fader elsker dere. Hvis dere har begått feil, kan dere i likhet med denne unge mannen omvende dere og få tilgivelse. Dere har alt å leve for og planlegge for og tro på. Hvis dere har deres samvittighets anerkjennelse når dere er alene med minnene, kan dere føle Guds ånd på en svært personlig måte. Jeg vil at dere skal nyte denne Ånden og alltid føle denne frimodigheten i Herrens nærhet. Måtte dydige tanker holde våre handlinger rene i dag og i morgen og for alltid.