Hva svømming lærte meg
Svømming lærte meg at ikke alt gruppepress er dårlig. Noen ganger bidrar det til at du lykkes.
Jeg var syv år gammel og kunne ikke svømme. Derfor meldte min mor meg på et svømmekurs om ettermiddagene sammen med min venninne Angie. Til slutt etter hver time pleide læreren ta oss med ut til midten av svømmebassenger for å trene. Vi var alltid trygge i midten, for læreren holdt oss under magen, og vi hadde svømmebelte på ryggen.
Gruppepress i bassenget
En dag hadde ikke Angie og jeg svømmebelter på oss, så vi holdt oss i bassengkanten. Angie bestemte seg for å prøve å svømme over til den andre kanten av hjørnet, vel en meter unna. Jeg nølte til å begynne med, men hun utfordret meg. Selv om jeg var redd, pustet jeg inn så dypt jeg kunne og dukket ned i vannet og håpet å nå den andre siden. Istedenfor å flyte lett slik jeg hadde gjort før med svømmebeltet på, begynte jeg å synke. Jeg fikk panikk. Jeg visste jeg kom til å drukne. Så husket jeg noe læreren hadde sagt til meg noen uker tidligere: «Hvis du mister kontrollen mens du svømmer, skal du bare strekke en av armene rett opp fra vannet, så vil noen komme og hjelpe deg.»
Med dette i tankene strakte jeg armen ut i den retningen jeg trodde var oppover. Jeg følte ikke luften. Jeg strakte armen i alle retninger, men kjente ikke at den kom ut av vannet. Akkurat da traff hodet mitt bassengkanten. Angie var der og ventet på meg. Jeg tror ikke hun forsto at jeg holdt på å «drukne».
Noen uker senere var jeg ved en innsjø sammen med familien. Jeg kunne fremdeles ikke svømme, så jeg vasset rundt i det grunne vannet. Jeg var der i omkring 10 minutter da jeg så en av venninnene mine komme ut i vannet. Jeg ble forferdet. «Tenk om Stephanie finner ut at jeg ikke kan svømme!» tenkte jeg. Jeg ville bli så flau. Derfor la jeg meg raskt ned på knærne og begynte å late som om jeg svømte – jeg gikk på armene og sparket med føttene. Stephanie hoppet ut i vannet og begynte å svømme ordentlig. Dette gjorde meg enda mer forlegen. Etter en stund kom hun bort og snakket med meg. Så svømte hun avgårde i en annen retning og lot meg igjen i krusningene etter hennes perfekte, koordinerte svømmetak. Jeg begynte igjen å late som om jeg svømte, og følte meg dum.
Etter noen minutter bestemte jeg meg for å ikke være så engstelig og heller prøve å svømme. Jeg var på grunt vann, så jeg løftet armene opp fra bunnen og begynte å padle som en hund. Det fungerte. Jeg fløt. Det var bare noen sekunder, men jeg fløt. Jeg gjorde det om og om igjen hele kvelden. Innen vi dro derfra, kunne jeg svømme over hele vannet.
Gruppepress er sterkt
Når jeg tenker tilbake på disse to hendelsene, blir jeg forbløffet over hvor sterkt gruppepress er. Én dag gjorde det nesten at jeg druknet. En annen dag motiverte det meg til å lære å svømme. Slik er det med gruppepress – det kan enten være negativt eller positivt, men det er alltid sterkt.
Gruppepress var én årsak til at fariseerne ikke ville tro på Kristi ord: «De ville heller ha ære av mennesker enn ære av Gud» (Johannes 12:43). I sin drøm så Lehi folk som skammet seg over Herren på grunn av personer som latterliggjorde dem og pekte fingre fra den store og rommelige bygningen (se 1 Nephi 8:26–28).
Jeg kjenner til denne negative siden av gruppepress – den siden som får folk til å vende seg bort fra det de vet er riktig. Jeg har blitt ertet på grunn av mine siste-dagers-hellige normer. Jeg har hatt venner som har ønsket at jeg skulle stjele klær i butikker, jukse under eksamen og være slem mot andre. Istedenfor å ønske at jeg skulle flyte og lykkes, var det som om de var ankere som trakk meg ned og prøvde å drukne meg.
Men jeg har også hatt venner som har motivert meg til å gjøre noe godt – noe som har gjort mitt liv bedre, ikke verre. Da jeg gikk i åttende klasse, overtalte min venn Ali meg til å søke å bli opptatt i drillkorpset neste skoleår. Dette var ikke lett, for tanken på å melde meg på en aktivitet som ny på en stor videregående skole skremte meg. Ali overtalte meg til å gjøre noe bra som jeg kanskje aldri ville ha gjort uten litt oppmuntring fra en venn. Og takket være dette vennlige presset fra en jevnaldrende tilpasset jeg meg livet på videregående skole langt lettere.
Gode venner motiverte meg hele tiden gjennom videregående skole og høyskole, og ga meg mot til å melde meg til elevråd, gå inn for å få gode karakterer og gi næring til et vitnesbyrd om evangeliet. Disse vennene hadde en positiv innflytelse på meg. De ønsket at jeg skulle lykkes, og de hjalp meg å vokse.
Disse erfaringene har lært meg at ikke alt gruppepress er dårlig, slik mange gjerne tror. Det avhenger av hva slags press det er og hvem det kommer fra. Jeg har lært at når jeg omgir meg med riktig innflytelse, er jeg mindre tilbøyelig til å synke ned til verdens veier. Positivt press fra Kirken og fra venner med høye normer er den kraft som har fungert som et svømmebelte for meg og holdt meg flytende.
Illustrasjoner: Steve Kropp