2011
Prestedømsvelsignelser: Lær å stole på Gud
Juni 2011


Prestedømsvelsignelser Lær å stole på Gud

Enhver velsignelse ble oppfylt – selv om vi ikke mottok det vi ønsket aller mest.

«Jeg har aldri bedt Gud om noe som han ikke har gitt meg,» sa min hustru, Deborah. Disse ordene forundrer meg fremdeles, selv om jeg var sammen med henne da det ble oppfylt. Og det forundrer trolig alle som kjenner til Deborahs syv år lange kamp med systemisk lupus, hennes to-årige kamp med brystkreft og til slutt hennes død 19. september 1990. Men de som blir forundret og overrasket forstår kanskje ikke prestedømsvelsignelser og deres oppfyllelse. Jeg hadde selv vanskelig for å lære hva det betyr å ha prestedømme og bruke det til å velsigne andre.

Selv om mine foreldre begge var aktive i Kirken og trofaste mot dens forskrifter, husker jeg ikke at prestedømmet hadde en spesiell åndelig innflytelse i min barndom. Jeg kan ikke huske at jeg var syk nok til å trenge en velsignelse og har ingen minner om at prestedømsvelsignelser ble gitt til andre i familien.

Det at det ikke ble lagt vekt på prestedømsvelsignelser fortsatte i min egen familie da jeg giftet meg og min kone og jeg fikk barn. Jeg ga prestedømsvelsignelser hvis noen var alvorlig syke eller skulle opereres. Jeg ga også min kone noen velsignelser for å gi følelsesmessig hjelp, men det forekom sjelden.

Å gi en velsignelse var alltid en positiv erfaring for meg. Men manglende forståelse og liten selvtillit begrenset meg i utøvelsen av denne prestedømsfunksjonen. Jeg strevde med hva jeg skulle si, og var usikker på om det som kom til mitt sinn, virkelig var det Gud ønsket.

Denne situasjonen ble ikke særlig annerledes da min kone oppdaget at hun led av systemisk lupus. Disse årene med sykdom og utmattelse og ubehag ble bare lindret av prestedømsvelsigneler nå og da. Min kone var klar over min usikkerhet når det gjaldt å gi velsignelser, og ba sjelden om den ekstra åndelige hjelp hun kan ha ønsket.

Da legen i mars 1989 opplyste oss om at min kone hadde kreft, ble vårt liv forandret. Fordi kreftformen var så sjelden, hadde den unngått legenes oppmerksomhet i to år. Da den endelig ble diagnostisert, hadde den spredt seg og sjansen for helbredelse var betraktelig redusert. Vi visste at vi kjempet en kamp som vi ikke kunne vinne på egen hånd, og åpnet opp for mer åndelig hjelp. Menigheten vår fastet for Deborah, og vi var takknemlige for Hjelpeforeningens omsorg. Hun kjempet en kamp som mange andre har kjempet. En venn som hadde gjennomgått samme kjemoterapi som min kone skulle ha, betrodde oss at under de tyngste periodene med behandling hadde han bedt om og mottatt prestedømsvelsignelser. Han rådet oss til å gjøre det samme – søke åndelig hjelp for å tåle virkningene av behandlingen.

Kjemoterapien var hard. Min kone opplevde alle reaksjoner som kunne ventes. Hun var dårlig i mange dager etter en behandling. Hun tilbragte de fleste dagene i sengen, og å spise var et ork. Men litt etter hvert lærte vi hvordan vi skulle møte hver utfordring så godt som mulig.

I denne tunge perioden ba min kone meg om prestedømsvelsignelser, slik vår venn hadde rådet oss til. Jeg ga henne en velsignelse for å redusere hennes engstelse den første uken med kjemoterapi. Ved hjelp av en prestedømsvelsignelse avtok frykten i forbindelse med en operasjon – selv om den ikke forsvant fullstendig. Lange perioder med oppkast opphørte, og søvn erstattet urolige netter da jeg la mine hender på hennes hode og velsignet henne. Disse velsignelsene ga oss løfter om hjelp og trøst, iblandet glimt av fremtiden. De fylte oss med varme og glede.

Jeg skulle ønske jeg kunne si at det ble lettere for meg å gi velsignelser da, men det kan jeg ikke. Jeg ga velsignelser når jeg ble bedt om det, men det var fortsatt vanskelig for meg å bruke prestedømmet. Jeg nevnte aldri dette for min hustru, men hun kunne føle mitt ubehag. Men dette var store prøvelser, og hun visste at hun hadde rett til hjelp og at jeg var den som hun kunne motta den gjennom. Så når hun trengte hjelp, ba hun om den.

Før jeg ga noen velsignelse, visste jeg hva jeg ønsket å velsigne henne med: Jeg ønsket mer enn noe annet å velsigne henne med å bli helbredet. Og hun ønsket også det. Men den velsignelsen mottok hun aldri. Det som ble gitt, var velsignelser med trøst, noe som ikke fjernet prøvelsen, men gjorde det lettere å tåle den.

Langsomt begynte jeg å forstå bedre hvordan prestedømmet og prestedømsvelsignelser fungerer. Å gi velsignelser var ikke et middel til å få det jeg ønsket, men snarere en måte å motta nødvendig hjelp på. Jeg lærte å stole på Herren og hans vilje istedenfor på det jeg mente var nødvendig. Jeg fikk tillit til at de ordene som kom til mitt sinn, virkelig var ordene som Gud ønsket jeg skulle si. Selv om å gi velsignelser aldri har blitt lett for meg, har jeg lært å stole på følelsene jeg har når jeg gir velsignelser.

Etter at Deborah var ferdig med behandlingene, begynte vi på den vanskelige ventetiden for å se om stoffene hadde vært effektive. Vi nøt denne tiden uten legeavtaler, prøver og behandlinger. Men i bakhodet lå frykten for at noen kreftceller hadde klart å overleve den kraftige cellegiften og var i ferd med å etablere seg igjen.

Litt etter litt overbeviste små fysiske tegn oss om vår største frykt: behandlingene hadde ikke lykkes. Legene var positive, men vi visste at det bare var et spørsmål om tid.

De siste seks månedene av Deborahs liv var utrolig rolige. Etter at et siste forsøk mislyktes, bestemte vi oss for å avslutte behandlingene og reise hjem og nyte den tiden som var igjen. Noen vil kanskje ikke tro at dette var noen herlige måneder, men det var den beste tiden i mitt liv.

I denne perioden foreslo noen bekymrede venner og familien at vi skulle være mer pågående overfor Herren i kampen for å redde hennes liv. De fortalte meg at jeg hadde prestedømmet og skulle bruke det for å helbrede henne. Selv om jeg forsto deres følelser, forsto ikke disse vennene hva som foregikk. Det var ikke noe jeg ønsket mer enn å love Deborah å leve, men disse ordene kom aldri når jeg ga henne en velsignelse. Det var ikke stort hun ville ha ønsket mer enn å bli velsignet med helse, men hun følte aldri at hun skulle be om det. Begge trodde vi på mirakler, men innså også vårt begrensede perspektiv med hensyn til en erfaring som passer inn i en evig plan.

Det som hendte, var et stort mirakel. I velsignelsene ble hun aldri lovet livet, men ble gitt en ubestridelig forsikring om at det som skjedde, var Guds vilje. Hun ble ikke lovet at det skulle være lett, men fikk hjelp til å holde ut tunge tider. Hun fikk ikke være igjen og oppdra våre barn, men ble forsikret om evige bånd. Hun gikk bort med svært begrenset smerte og ubehag, med familien ved sin side.

Jeg vet at Gud virkelig lever og har stor omsorg for oss. Han gir oss trøst og hjelp når vi trenger styrke og forståelse. Selv om livet er vanskelig, har Herren lovet å hjelpe oss gjennom våre prøvelser, og en måte hjelpen kommer på, er gjennom prestedømsvelsignelser. Fordi min kone visste dette, kunne hun si: «Jeg har aldri bedt Gud om noe som han ikke har gitt meg.»

Illustrasjoner: Brian Call