2011
Kraften i utdannelse
Juni 2011


Kraften i utdannelse

Min mor ba meg arbeide hardt på skolen, for det var det eneste som kunne overvinne fattigdom.

Da min mor vokste opp, kjente hun ikke til annet enn avvisning, sult og fattigdom. Hun fikk ikke mye formell skolegang, men hun skjønte verdien av utdannelse og dens kraft til å forandre liv. Hun sydde sammen papirbiter for å lage skrivebok til meg til skolebruk, og gjorde én ting klart: Utdannelse kunne hjelpe meg å unngå et liv i fattigdom.

Beskjeden begynnelse

Jeg ble født i det nordlige Brasil mer enn tre måneder for tidlig. For 30 år siden var det nesten sjanseløst for et for tidlig født barn å overleve i det kakerlakkbefengte offentlige sykehuset. Legene fortalte mor at jeg ville dø innen få timer. Jeg døde ikke. Herren hjalp meg å overleve.

Da jeg var omkring fem år gammel, forlot min far min mor, mine fire søsken og meg. Mor hadde også blitt forlatt av sine foreldre da hun var liten, så hun hadde ingen familie å vende seg til for å få støtte. Vi hadde ikke nok penger til å leie et hus, istedenfor leide vi et jordstykke. Vi bygget hus av trebiter, papir og plast med tak av tørt løv. Vi hadde ikke andre møbler enn en hengekøye, som to eller tre personer ofte delte, og sengen vår, som vi laget av noen utbrettede kartonger. Vi hadde ikke rennende vann, ikke elektrisitet. Vi hadde ingenting.

Mor arbeidet som husmor og vasket tøy for folk. Jeg gikk sammen med henne til elven og hjalp som best jeg kunne. Deretter spaserte vi i mange timer for å levere tøyet. Denne tiden da vi arbeidet side ved side, var dyrebar for meg. Det var da jeg utviklet et forhold til min mor.

Selv om vi arbeidet hardt, syntes det aldri som vi hadde nok penger. Noen ganger hadde vi knapt noe å spise. Mor ga oss sin mat og gikk noen ganger i dagevis uten mat selv. Vi drakk vann og gikk til sengs, for det var alt vi kunne gjøre for å unngå å kjenne sulten gnage.

Vet du hvordan du kan dele ett egg på seks personer? Det vet jeg. 

Jeg hadde en liten vennegjeng da jeg var ung, men etter hvert som vi ble eldre, slo vi inn på forskjellige veier. Pikene begynte å selge kroppen for å tjene penger, og guttene stjal. Da de ba meg bli med, følte jeg noe inne i meg som sa at det ikke var riktig. Jeg vet at Herren var oppmerksom på meg også da, før jeg ble medlem av Kirken, og jeg har fortsatt å se tegn på hans hånd i mitt liv.

Ikke gi opp skolen

Mine søsken og jeg hadde lenge stått på venteliste til offentlige skoler. Da vi endelig fikk anledning til å skrive oss inn, fortalte mor meg mye godt om skolegang. Hun sa at hvis jeg tok utdannelsen alvorlig, ville jeg en dag bli noe. Jeg kommer aldri til å glemme hennes ord: «Jeg er lei for at jeg ikke er i stand til å gi deg et godt liv. Jeg er lei for at du måtte lære på den tunge måten så tidlig i livet hvor viktig arbeid er, men nå får du anledning til å skaffe deg en utdannelse. Uansett hva som skjer, må du aldri gi opp skolen, for den er det eneste som vil føre deg bort fra dette livet.» 

Da jeg var begynt på skolen, måtte vi være oppfinnsomme for å skaffe skolemateriell. Jeg fant ubrukte papirbiter i søppeldunker og tok dem med hjem. Mor sydde dem sammen for å lage skrivebok. Hun kjøpte en blyant som hun delte i tre, slik at mine to søstre og jeg kunne ha hver vår del å skrive med på skolen. Våre andre to søsken var ennå ikke gamle nok til å gå på skolen sammen med oss.

En ny tro

Fordi mor hadde lidd så mye hele livet, trodde hun ikke at det kunne være noen Gud. Det gjorde heller ikke jeg gjennom hele barndommen. Men etter hvert som jeg ble eldre, begynte jeg å stille spørsmål om Gud. Jeg spurte meg selv hvorfor min familie aldri fikk en sjanse til å ha et godt liv, og hvorfor jeg aldri hadde leker, nok mat eller nye klær. Hver gang jeg stilte disse spørsmålene, følte jeg noe i mitt hjerte som sa at jeg ikke var alene. Denne følelsen trøstet meg i mange år.

Da jeg var omkring 13 år gammel, kom siste-dagers-hellige misjonærer hjem til oss. De besvarte alle mine spørsmål og lærte meg om Jesus Kristus. De fortalte meg at det var en kirke der jeg kunne lære mer om evangeliet i spesielle klasser for personer på min alder. De lærte meg å be. De fortalte meg om Mormons bok. Da jeg ble døpt, var ingen av min familie tilstede.

Jeg følte meg ensom, men jeg visste at jeg gjorde det rette. Jeg ble kjent med et nytt liv – et liv med håp, lykke, tro og kjærlighet. Jeg visste at mine jevnaldrende søkte trøst i narkotika og umoral. Jeg fant min i en kjærlig himmelsk Fader og hans Sønns evangelium. Etter dåpen visste jeg at Herren hadde vært oppmerksom på meg hele livet.

Jeg lærte mye om evangeliet. Jeg traff mennesker som hadde samme tro som meg. Noen av medlemmene fikk vite litt om mitt liv når de besøkte meg hjemme. Gavmildt hjalp de meg å kjøpe klær og sko til kirkebruk og skrivebøker til skolen. Jeg var regelmessig barnevakt for medlemmer av Kirken og tjente mer penger enn noen gang før. Siden jeg var så ung, kunne det ha vært lett for meg å vike bort fra evangeliet. Men med støtte fra Kirkens medlemmer holdt jeg fast ved min nye tro.

Evangeliet har virkelig forandret mitt liv. Etter at jeg var blitt døpt, følte jeg at jeg hadde mer energi til å lære på skolen. Jeg lærte mye og ble privatlærer. Hvis jeg ikke kunne et fag, studerte jeg det til jeg kunne det så godt at jeg kunne undervise i det. Jeg brukte pengene til å hjelpe til hjemme.

Jeg mottok min patriarkalske velsignelse og ble rådet til å reise på misjon, for Herren hadde en spesiell velsignelse i forbindelse med min misjon som for alltid ville forandre livet for meg. Jeg visste ikke hva det betydde, men jeg visste at jeg ville forstå det med tiden hvis jeg var lydig.

Nye anledninger

Jeg virket i Brasil Curitiba misjon fra 2000 til 2002. På grunn av min kontakt med en spesiell ledsager ble jeg i stand til å reise til USA for å studere. Jeg visste at dette virkelig ville forandre mitt liv for alltid. Jeg visste at min himmelske Fader var oppmerksom på meg og hadde en spesiell plan for meg. Denne anledningen til å få mer utdannelse var et svar på mine bønner.

Jeg visste det ville være en utfordring å lære et nytt språk, men jeg visste også at det var mulig hvis jeg arbeidet hardt nok. Jeg studerte ved det engelske språksenteret ved Brigham Young University og brukte opptil 10 timer om dagen på biblioteket. En av lærerne mine foreslo at vi skulle be om tungemålsgaven, så hver kveld ba jeg til min himmelske Fader om denne gaven. Han hjalp meg virkelig.

Etter at jeg var ferdig med mine studier ved det engelske språksenteret, kunne jeg komme inn ved flere universiteter. Jeg bestemte meg for å begynne ved Brigham Young University – Idaho og søke på sykepleierutdannelsen. Jeg hørte at det var svært vanskelig å bli opptatt der, spesielt for utenlandske studenter. Derfor studerte jeg hardt. Vennene mine ertet meg og sa at jeg skulle flytte inn på biblioteket siden jeg tilbragte så mye tid der. Også når det ble stengt, dro jeg hjem og fortsatte å studere.

Når det var vanskelig, husket jeg president Gordon B. Hinckleys ord (1910–2008): «Dere trenger all den utdannelse dere kan få. Ofre en bil, ofre hva som helst som måtte kreves for å gjøre dere kvalifisert til å arbeide i verden.»1 Jeg visste at dette var ord fra en Guds profet, og jeg tok dem alvorlig.

Da jeg kom inn på sykepleierskolen, ble jeg fylt av takknemlighet og glede. Jeg visste at det ville være hardt og at jeg måtte fortsette å ofre noe, men jeg visste at Herren ville være med meg.

Mens jeg studerte, traff jeg min mann, og vi giftet oss i 2007. Min mor sluttet seg også til Kirken det året. Hun fortalte meg at hun aldri hadde visst hvorfor jeg var så glad, tross alt det fryktelige som hadde hendt oss. Men da hun var blitt medlem av Kirken, forsto hun det. Jesu Kristi evangelium har velsignet min familie, og jeg er glad for å se min mor bli velsignet etter alt det hun har ofret. Jeg vil alltid være takknemlig for henne.

I begynnelsen av 2010 forberedte jeg meg til eksamen – og jeg var gravid med vårt første barn. To måneder før jeg skulle ta sykepleiereksamen, oppsto det komplikasjoner med svangerskapet, og barnet vårt ble født med keisersnitt. Mine lærere sa at jeg skulle ta pause fra skolen og ta eksamen senere. Men jeg var så nær – bare to måneder unna!

Så min mann og jeg organiserte omhyggelig vår tid slik at vi kunne prioritere riktig og jeg kunne fullføre min utdannelse. Jeg planla min studietid slik at jeg kunne gi min mann og vår sønn den oppmerksomhet de trengte. Noen ganger var min manns foreldre hos vår sønn mens jeg var på forelesninger. To gode studiekamerater hjalp meg å gjennomgå studiestoff. Jeg følte at Herren hadde sendt alle disse personene for å støtte meg gjennom denne vanskelige tiden.

Et bedre liv

Etter eksamen besto jeg prøven for å bli autorisert sykepleier og begynte å arbeide som sykepleier for å bidra til å forsørge familien mens min mann fullfører sin utdannelse. Selv om jeg ikke planlegger å arbeide når min mann begynner sitt yrkesaktive liv, bidrar min utdannelse til at jeg føler meg forberedt til å arbeide i fremtiden hvis en tragedie skulle ramme oss eller økonomiske vanskeligheter krever det.

Mor hadde rett: utdannelse har virkelig kraft til å forandre liv. Den har forandret mitt, og den vil forandre mine barns liv. Jeg håper de vil forstå at jeg har lykkes fordi jeg fulgte Herrens plan for meg. Han ønsket at jeg skulle få en utdannelse, og han hjalp meg hvert skritt på veien. Jeg håper mine barn lærer å arbeide slik jeg gjorde, og at de vil verdsette utdannelse like høyt som jeg gjør.

Note

  1. Gordon B. Hinckley: «En profets rettledning og bønn for ungdom», Liahona, april 2001, 34.

Da jeg kom inn på sykepleierskolen, visste jeg at det ville bli hardt, men jeg visste også at Herren ville være med meg.

Illustrasjon: dan burr

Fotografi av president Hinckley: Drake Busath