Eldste Dieter F. Uchtdorf – Nye horisonter
Den 17. desember 1973 fikk direktøren for det tyske flyselskapet Lufthansa i Frankfurt alarmerende nyheter. Fem terrorister hadde kapret et Lufthansa 737-fly i Roma og var på vei til Aten med gisler ombord. Nå lå 32 døde personer igjen i Roma, og et av gislene som var ombord i flyet, ville snart bli skutt og uten videre dumpet på rullebanen på flyplassen i Aten. Med våpen rettet mot pilotens og kopilotens hoder og med gisler som skalv av redsel, dirigerte de ustabile kaprerne flyet i en merkelig rute fra Roma til Beirut og videre til Aten, Damaskus og Kuwait.
Lufthansas direktør beordret straks sin sjefspilot for 737-flåten opp i luften. 33 år gamle Dieter F. Uchtdorf skulle ta en liten gruppe med redningsmannskap med seg og følge etter det kaprede flyet. Han skulle benytte enhver mulighet til å forhandle om løslatelse for flyet, pilotene og gislene. Deretter, når alt dette var gjort, skulle han fly det kaprede flyet tilbake til hovedkvarteret i Frankfurt.
Heldigvis og uten at det fløt mer blod, lyktes han med å utføre dette oppdraget i likhet med så mange andre oppdrag han hadde hatt både privat og i yrkessammenheng. Noe han ikke visste på det tidspunkt, var at dette var et forvarsel om viktigere oppdrag i fremtiden.
Beredt til å takle utfordringer
Dieter Friedrich Uchtdorf, som nylig ble kalt til De tolv apostlers quorum i oktober 2004, har hele livet blitt forberedt på å takle utfordringer og påta seg ansvar. Han ble født 6. november 1940 i Mährisch-Ostrau i Tsjekkoslovakia, og han kom til å se på nært hold krigens herjinger og den lidelse uskyldige mennesker blir påført på grunn av andres fatale beslutninger. Hans far, Karl Albert Uchtdorf, ble innkalt til den tyske hær og ble straks beordret bort fra sin hustru og sine fire små barn. Lille Dieter, som var den yngste av barna, visste bare at hans far var et eller annet sted hvor han ikke ønsket å være, og at hans mor, Hildegard E. Opelt Uchtdorf, tappert sørget for sin lille familie mens krigen i Europa herjet rundt dem.
Med de alliertes tiltagende suksess i vest og Stalins styrkers illevarslende fremmarsj i øst, ønsket Hildegard Uchtdorf å komme så nær vestfronten som mulig. Derfor forlot hun de få eiendelene familien hadde, og med sin lille familie kom hun seg til Zwickau i Tyskland. Heldigvis overlevde hennes mann krigen og sluttet seg til dem i Zwickau, men han var bitter motstander av både nazi- og kommunistregimet. Det førstnevnte var nå tilintetgjort, men det sistnevnte kontrollerte deres liv som følge av etterkrigstidens deling av Tyskland. På grunn av Karls politiske standpunkt var deres liv i fare, så for annen gang på syv år forlot familien alt de eide, og tross risikoen fant de veien til et nytt tilfluktssted i Frankfurt i Vest-Tyskland.
Eldste Uchtdorf har sagt om denne perioden: «Vi var flyktninger med en usikker fremtid… Jeg lekte i utbombede hus og vokste opp med de alltid tilstedeværende følgene av en tapt krig og bevisstheten om at mitt eget land hadde voldt mange nasjoner fryktelig lidelse under den grusomme 2. verdenskrig.»1
Familien hadde all grunn til å være fylt av fortvilelse og frykt.
Men, som president Gordon B. Hinckley sa en gang under en annen internasjonal konflikt, er det en «sølvtråd» som kan løpe «gjennom krigens mørke billedvev».2
Og det gjorde det for familien Uchtdorf. Mens de bodde i Zwickau, fant de Jesu Kristi evangelium. I sitt første budskap etter at han var blitt kalt til De tolv apostlers quorum, ga eldste Uchtdorf uttrykk for sin takknemlighet for denne gaven.
«Etter 2. verdenskrig,» sa han, «sto min bestemor i matkø, da en eldre enslig søster uten egen familie inviterte henne til et nadverdsmøte… Min bestemor og mine foreldre takket ja til invitasjonen. De gikk i kirken, følte Ånden, ble oppløftet av medlemmenes omtanke og oppbygget av gjenopprettelsens salmer… Hvor takknemlig jeg er for en bestemor som var åndelig på bølgelengde, for foreldre som lot seg undervise, og en klok, hvithåret eldre enslig søster som var modig nok til å strekke seg ut og følge Frelserens eksempel ved å invitere oss til å “komme og se” (se Johannes 1:40).»3
Det var i disse tidlige år som tenåring at hans kjærlighet til flyvning så å si «tok vingene fatt». Da han var omkring 14 år, begynte han å sykle til Frankfurt flyplass, der han med ærefrykt stirret på flyene. Av og til lot bakkemannskapet ham få lov til å klatre opp for å se inn i cockpiten og drømme om den dagen han kunne fly opp i luften og dens frihet. Lite ante han at han en dag kom til å mestre mange store fly, bl.a. Boeing 747, kanskje verdens mest anerkjente passasjerfly. Videre kunne han ikke vite da at han kom til å bli den kanskje mest anerkjente og hedrede pilot i sivil luftfart som gikk gjennom portene til den samme flyplassen som han nå besøkte som ung gutt.
Karrieren startet med en ingeniørutdannelse da han var 18, etterfulgt av seks år i det tyske flyvåpen. Gjennom et utvekslingsprogram mellom de tyske og de amerikanske myndighetene tok han så fatt på jagerflygeropplæring ved en skole i Big Spring i Texas. Der ble han som tysker også godkjent som flyger i det amerikanske flyvåpen. Hans eldre kolleger forteller at eldste Uchtdorfs mest betydningsfulle prestasjon der var å vinne den meget ettertraktede kommandørprisen som kullets mest fremstående elev. Men på sin beskjedne måte sier eldste Uchtdorf at hans enda mer betydningsfulle prestasjon der var å hjelpe til med å bygge et møtehus for Kirkens lokale gren – det beste minnet han har fra denne viktige perioden i sitt yrkesliv. Eldste Uchtdorfs liv viser at han stadig har vært i utvikling, og det skulle ikke forbause noen at han mange år senere kom tilbake til USA som leder for Lufthansas opplæring av flygere ved skolen i Goodyear i Arizona, det viktigste og mest respekterte utdanningssted som Lufthansa har å tilby.
I 1970, i en alder av 29 år, ble Dieter Uchtdorf utnevnt til kaptein i Lufthansa, en rang han var blitt fortalt han ikke kunne oppnå før sent i karrieren. I en kometaktig karriere ble så denne luftens Wunderkind utnevnt til sjef for 737-flåten (1972), leder for flyskolen i Arizona (1975), sjefspilot og leder for cockpitmannskap (1980) og til slutt sjef for operasjonell avdeling (1982).
Midt oppe i denne lynkarrieren med stadig større ansvar ble Dieter Uchtdorf kalt til stavspresident for Frankfurt Tyskland stav, så for Mannheim Tyskland stav og ble så, som generalautoritet, kalt til De syttis annet quorum i 1994.
Harriet Uchtdorf
Man kan ikke omtale Dieter uten å nevne hans hustru, Harriet. En gammel venn og medarbeider i Kirken, Hanno Luschin, sier: «Tross hans profesjonelle anerkjennelse og hans mange forskjellige kall i Kirken, skyldes hans suksess i livet i stor grad hans gode ekteskap, slik det kommer til uttrykk i hans absolutte lojalitet overfor Harriet og hennes usvikelige støtte.»
«Hun er solskinnet i mitt liv,» sier eldste Uchtdorf med et smil.
«Ja, og noen ganger også hans tordenvær,» ler Harriet. De er så synlig forelsket i hverandre at det er en glede å være i nærheten av dem.
Det var en enkel plate tyggegummi som til slutt førte Harriet Reich til evangeliet og senere til hennes livs kjærlighet, Dieter F. Uchtdorf. Da Harriet var en 4 år gammel pike som bodde i Frankfurt mot slutten av krigen, gikk en pen amerikansk soldat forbi henne på gaten. Han tilbød henne høflig en plate tyggegummi. Hun tok nølende imot den og glemte aldri hvor vennlig han hadde vært, heller ikke det vennlige uttrykket i den unge mannens ansikt. Omkring ti år senere banket to siste-dagers-hellige misjonærer på familien Reichs dør. Harriet åpnet mens moren ropte at hun ikke skulle la dem komme inn. Da hun så det samme vennlige uttrykket i misjonærenes ansikter, mintes hun den hyggelige soldaten fra mange år tidligere og tryglet: «Vær så snill, mor. Bare et lite øyeblikk.»
Misjonærene la igjen et eksemplar av Mormons bok hvor de hadde merket og fremhevet bestemte skriftsteder. Samme kveld begynte Harriets mor å lese. (Harriets far hadde dødd åtte måneder tidligere.) Harriet minnes: «Jeg kan ikke si nøyaktig hva min mor leste, men jeg iakttok ansiktet hennes og la merke til at det skjedde noe bemerkelsesverdig med uttrykket.» Denne lille familien hadde levd med de samme fryktelige etterkrigstilstander som alle andre. Denne moren til to unge piker som nylig var blitt enke, var blek og deprimert, ulykkelig og usikker på hva fremtiden ville bringe. Men da moren leste i Mormons bok, sier Harriet: «Jeg så gleden vende tilbake til min mors liv like for mine øyne! Jeg så at det igjen kom lys i hennes øyne. Jeg så at hun fattet håp i sin sjel.»
Da misjonærene kom tilbake, spurte de: «Leste du versene vi hadde merket?»
«Jeg har lest alt,» sa søster Reich. «Kom inn. Jeg har spørsmål som jeg ønsker dere skal besvare.»
Harriet, hennes mor og hennes søster ble døpt fire uker senere.
«Livet forandret seg for oss den dagen,» sier Harriet Uchtdorf. «Igjen lo vi og løp og var lykkelige i vårt hjem. Jeg skylder Jesu Kristi evangelium alt.»
Hjemme hos familien Uchtdorf
Ekteparet Uchtdorfs barn, som nå er gift, Guido Uchtdorf og Antje Uchtdorf Evans, er enige i at de hadde en flott barndom. «Mor var alltid hjemme for oss,» forklarer Antje. Barna sier at Harriet bokstavelig talt hver eneste dag selv så dem av gårde til skolen og alltid var hjemme når de kom tilbake etter skoletid, og videre at hun aldri gikk til sengs om kvelden uansett hvor sent det var før deres far kom hjem fra sine flyturer, fra kontoret eller kirken. «Selv om far hadde det ekstremt travelt, visste vi at vi hadde førsteprioritet,» fortsetter Antje. «Når han var hjemme, viet han seg fullt og helt for mor og oss. Alt er naturligvis spennende for mor, og far gjør ting spennende. Han gjorde alt til en spennende opplevelse – til og med å gå i matbutikken. De tok oss med på noen av de mest spennende familieferier et barn kan tenke seg. Så som barn befant vi oss nesten i en spenningstilstand hele tiden på en eller annen måte!»
Tross all denne spenningen (barna og deres mor mente at deres amatørfotograf-far og -ektemann gikk altfor nær løvene i Afrika) husker Antje spesielt de rolige stundene sammen med sin far. «Enten det var mens han så opp på stjernene, noe som var hans yndlingshobby, eller mens vi akte sammen om vinteren, eller mens vi bare satt på verandaen, underviste min far oss alltid,» sier hun. «Han elsker evangeliet, og han hjalp alltid oss til å elske det.»
«Jeg husker ingen prekener,» sier Guido. «Jeg husker bare at han alltid var interessert i meg. Vi hadde mange “pratestunder”, som ofte var spaserturer om kvelden og, ved mer spesielle anledninger, fotturer i fjellet. Jeg elsket disse anledningene til å prate sammen. Og i alle slike situasjoner underviste han ved sitt eksempel. Jeg pleide å reise sammen med ham til menigheter og grener langt borte da han var stavspresident, og jeg var hans hjemmelærerledsager da jeg hadde Det aronske prestedømme. Det var slik jeg lærte om prestedømmet og andre ansvarsoppgaver jeg kom til å få – direkte, skulder ved skulder, far til sønn.»
Varme, utholdenhet og mot
De som har arbeidet sammen med eldste Uchtdorf, verdsetter en mengde lederegenskaper hos ham, men noen blir nevnt om og om igjen: hans varme personlighet, hans lojalitet og utholdenhet og hans modige forsvar av Kirken og evangeliet. Like etter at eldste Uchtdorf var kalt til generalautoritet, var han rådgiver for eldste Dean L. Larsen, tidligere medlem av De sytti, da eldste Larsen var områdepresident. Eldste Larsen sier: «Vårt område på den tiden dekket det meste av vest- og mellom-Europa, land som var berørt av 2. verdenskrig. Alle som kjente Dieter, ble straks glad i ham, men i disse første månedene ville det ikke være til å undres over om han var noe bekymret over å skulle reise til og presidere i land hvor de ikke kjente ham, og hvor det fremdeles var smertefulle minner om krigen.
«Men han trengte ikke å bekymre seg,» sier eldste Larsen videre. «Eldste Uchtdorf er så oppriktig glad i mennesker og er så personlig engasjert at han overalt ble omfavnet både bokstavelig og billedlig. Evangeliet utretter mirakler i slike situasjoner, og de medlemmene av Kirken han reiste til, var like storsinnede og vennlige som Dieter var ydmyk, inspirerende og hengiven overfor dem.»
En annen områdepresident som eldste Uchtdorf var rådgiver for, var eldste Dennis B. Neuenschwander i De sytti, nåværende president for området Europa øst. «Til å begynne med da Dieter arbeidet sammen med oss, var han en av seks generalautoriteter som ble bedt om å fortsette i sitt yrke og virke for Kirken i helgene,» minnes han. «Dette var et svært krevende oppdrag for eldste Uchtdorf, med tanke på hans betydelige administrative ansvar i Lufthansa pluss en aktiv rolle som sjefspilot på svært lange flyruter rundt om i verden.»
Eldste Neil L. Andersen i De sytti, som arbeidet sammen med eldste Uchtdorf i et områdepresidentskap, minnes hvilken betydning og tilbørlig stolthet eldste Uchtdorfs tjeneste ga andre medlemmer av Kirken – og det mot som han møtte motstand med. Han husker så levende den vanskelige situasjonen som oppsto da tyske myndigheter slo ned på noen mindre kjente religioner. Den første listen over «sekter» innbefattet Jesu Kristi Kirke av Siste Dagers Hellige. For å imøtegå denne alvorlige trusselen mot arbeidet trengte Kirkens ledere den mest besluttsomme og aktede tyske representant de kunne finne, til å reise til Bonn. Det var Dieter F. Uchtdorf. Hans sterke, modige presentasjon der var så overbevisende og velformulert, og han hadde så godt ord på seg og ble så beundret i hele Lufthansa at de tyske tjenestemennene som ga ham audiens, nesten ble sjokkert over hva de uforvarende hadde gjort. De sa i alt vesentlig: «Hvis De er en siste-dagers-hellig, trenger vi ikke noe mer bevis. Deres kirke vil med sikkerhet ikke bli tatt med i noen slik liste over religioner i fremtiden.»
Styrket av evangeliet
Eldste Uchtdorfs sønn, Guido, minnes et tysk uttrykk som hans far ofte brukte når de hadde et problem eller en vanskelighet. «Man könnte sich darüber ärgern, aber man ist nicht verpflichtet dazu,» sa han, noe som grovt oversatt betyr: «Man kan ergre seg over det, men man er ikke forpliktet til det.» Dieter Uchtdorf mener at med handlefrihet og selvbeherskelse, med Jesu Kristi evangelium og prestedømmets kraft trenger ingen bli et offer for omstendighetene. Fryktelige ting kan skje – og de har skjedd i hans liv – men med vår hånd i Guds hånd kan vi likevel stikke ut en kurs som vil gjøre oss fri, og som til slutt vil bringe seier. Det krever mot, tålmodighet, optimisme og tro på Gud, men ting kan ordne seg hvis vi holder fast ved oppgaven og beholder kontrollen.
I de siste årene da den unge bror Uchtdorf holdt på med sin flygerutdannelse på høyt nivå, fløy han solo med en instruktør «på vingene» i et annet fly. Instruktøren veiledet ham i manøvreringen og ga ham instruksjoner. I en spesiell manøver skulle han foreta en nødlanding ved å gjøre en brå innflygning til rullebanen, noe som krevde en skarp, steil nedstigning før flyet ble rettet opp like før landing. Da den unge Dieter gjorde manøveren og forsøkte å gå ned i skarp vinkel, reagerte ikke styremekanismen. Styrespaken var ikke til å rokke. Dette ville føre til at flyet ville fortsette å rulle og crashlande opp ned. «Hopp ut!» ropte instruktøren. «Hopp ut!» Men mannen med «en okses mot», som en av Brødrene beskrev ham, satte spaken i revers og bort fra det ytterpunktet han hadde satt den i, og prøvde igjen å lande. Igjen frøs mekanismen. «Hopp ut!» lød den strenge kommandoen, denne gangen med ekte bekymring i instruktørens stemme.
Denne fremtidige Herren Jesu Kristi apostel var fast besluttet på at han skulle ha kontroll over flyet og ikke omvendt, og han kjempet fysisk med styrespaken. På en eller annen måte klarte han å bryte den løs fra den tidligere motstanden. Han foretok den bratte nedstigningen som foreskrevet i det som nå ikke var en tenkt, men svært reell nødlanding. Han gikk derfra med takknemlighet for guddommelig hjelp da han trengte den. «Man könnte sich darüber ärgern, aber man ist nicht verpflichtet dazu.» Slik vil eldste Dieter F. Uchtdorfs besluttsomme og trofaste tjeneste være i det hellige apostelembede som han nå har. Han vil gi alt for Herren Jesus Kristus, hans evangelium og hans kirke. Ved dette vil han lede talløse legioner av andre til nye horisonter.