2005
Et vitnesbyrd om Kristus
Mars 2005


BUDSKAP FRA DET FØRSTE PRESIDENTSKAP

Et vitnesbyrd om Kristus

Vi må alle få vårt eget vitnesbyrd om at Jesus er Kristus. Vi kan ikke overta det etter andre. Jeg tror at et vitnesbyrd om vår Forløser kommer fra en guddommelig kilde som en åndelig gave. Døperen Johannes sa: «Et menneske kan ikke få noe, om det ikke blir gitt ham fra himmelen.»1

Et slikt himmel-sendt vitnesbyrd gir oss en hellig indre fred og styrke, selv om vi lever i en verden med uro og fristelser. Det gir oss styrke til å bli Kristi disipler. Jeg har søkt etter å motta et slikt vitnesbyrd og vil derfor gjerne bekrefte vitnesbyrdet jeg har fått om at vår Herre Jesus Kristus virkelig er til.

Vitnesbyrd i Det nye testamente

Enhver som hevder å være en disippel, kan ikke annet enn å verdsette spesielt kallet av de første apostlene og deres vitnesbyrd om hans guddommelighet. La meg begynne med Peter. Ingen var i en bedre stilling med hensyn til å vite enn apostelen Peter. Hans historie er troverdig – han var der. Peter sa: «For det var ikke kløktig uttenkte eventyr vi fulgte, da vi kunngjorde dere vår Herre Jesu Kristi makt og gjenkomst, men vi hadde vært øyenvitner til hans storhet.»2

I Johannes’ evangelium leser vi om noen av de andre første apostlene:

«Dagen etter stod Johannes der igjen, og to av hans disipler.

Da han fikk se Jesus, som kom gående, sa han: Se der Guds lam! …

Andreas, Simon Peters bror, var en av de to som hørte det Johannes sa, og som fulgte etter Jesus.

Han finner først sin egen bror Simon og sier til ham: Vi har funnet Messias, det betyr Kristus.»3

Peter vitnet ofte om Frelserens guddommelighet. På et tidspunkt da mange av hans disipler sviktet ham, sa Jesus til De tolv apostler: «Vil også dere gå bort?

Simon Peter svarte ham: Herre, hvem skal vi gå til? Du har det evige livs ord,

og vi tror og vet at du er Guds Hellige.»4

Kvinner som levde på samme tid som Frelseren, mottok også et vitnesbyrd om hans guddommelighet. Jesus kom hjem til Marta og Maria fire dager etter at deres bror Lasarus var død.

«Marta sa da til Jesus: Herre, hadde du vært her, da var min bror ikke død…

Jesus sier til henne: Din bror skal oppstå!

Marta sier til ham: Jeg vet at han skal oppstå i oppstandelsen på den siste dag.

Jesus sa til henne: Jeg er oppstandelsen og livet. Den som tror på meg, skal leve om han enn dør.

Og hver den som lever og tror på meg, skal aldri i evighet dø. Tror du dette?

Hun sier til ham: Ja, Herre! Jeg tror at du er Messias, Guds Sønn, han som skal komme til verden…

Og … han ropte med høy røst: Lasarus, kom ut!

Da kom den døde ut, ombundet med liksvøp på føtter og hender, og om hans ansikt var bundet en svetteduk. Jesus sier til dem: Løs ham og la ham gå!

Mange av jødene, som var kommet til Maria og hadde sett det han gjorde, trodde da på ham.»5

Intet større vitnesbyrd

Vi nærmer oss påskehøytiden, og det finnes ikke noe større vitnesbyrd om Jesus Kristus enn det vi finner i beretningen om korsfestelsen og oppstandelsen. Den siste uken av hans liv begynte i den lille byen Betania, på den andre siden av Oljeberget fra Jerusalem. Frelseren gikk rundt toppen av berget gjennom Betfage. Vi har ingen opptegnelse om onsdagen. Torsdag kveld skulle påskemåltidet tilberedes.

«Og da timen kom, satte han seg til bords, og apostlene sammen med ham…

Så tok han en kalk, takket og sa: Ta dette og del det mellom dere!

For jeg sier dere: Fra nå av skal jeg aldri mer drikke av vintreets frukt før Guds rike kommer.»6

Deretter kunngjorde Jesus at det var en som kom til å forråde ham. Han sa: «Det er ham som jeg gir det brødstykket jeg nå dypper. Han dypper så stykket, og tar og gir det til Judas, Simon Iskariots sønn.

Og etter at han hadde fått stykket, fór Satan inn i ham. Jesus sier så til ham: Det du gjør, gjør det snart!

Men ingen av dem som satt til bords, skjønte hva han mente med det han sa til ham.»7

Så fulgte nadverden:

«Mens de holdt måltid, tok Jesus et brød. Han velsignet det og brøt det, gav dem og sa: Ta det! Dette er mitt legeme.

Og han tok en kalk, takket og gav dem, og de drakk alle av den.

Og han sa til dem: Dette er mitt blod, paktens blod, som blir utgytt for mange.»8

Etter at de hadde sunget en salme, gikk de ut til Oljeberget gjennom Kedrondalen. Da de kom til den første skråningen opp til Oljeberget, tok han Peter og de to Sebedeus-sønnene med seg. Deretter utbrøt han: «Min sjel er bedrøvet inntil døden! Bli her og våk med meg.

Og han gikk et lite stykke frem, falt på sitt ansikt og bad: Far! Er det mulig, så la denne kalk gå meg forbi! Men ikke som jeg vil, bare som du vil…

Så gikk han bort og bad for annen gang: Min Far! Kan ikke denne kalk gå meg forbi uten at jeg må drikke den, da skje din vilje!»9

«Og han kom i dødsangst og bad enda mer inntrengende, og svetten hans ble som bloddråper som falt ned på jorden.»10

I Lære og pakter finner vi en mer utførlig beskrivelse: «Hvilken lidelse fikk meg, ja, Gud, den største av alle, til å skjelve av smerte og til å blø fra hver pore og lide, både på legeme og ånd, og ønske at jeg ikke måtte drikke den bitre kalk, og vike tilbake.»11

Hans lidelse ble videre beskrevet som «svære» og «intense».12

Judas visste hvor han kunne finne Frelseren. Han hadde ofte vært der sammen med disiplene. Frelseren kunne se vaktstyrken og tjenerne som kom gjennom porten med lamper og fakler og våpen. Han kunne høre klirringen av rustninger og kunne kanskje følge hvert steg der de kom nedover skråningen, gikk over den lille bekken i bunnen av Kedrondalen og inn i hagen.

«Jesus visste om alt det som skulle skje med ham. Han gikk frem og sa til dem: Hvem leter dere etter?

De svarte ham: Jesus fra Nasaret. Jesus sier til dem: Det er meg! Men også Judas, som forrådte ham, stod der sammen med dem.

Da han sa til dem: Det er meg, vek de tilbake og falt til jorden. [De ble uten tvil overveldet av situasjonen.]

Da spurte han dem igjen: Hvem leter dere etter? Og de sa: Jesus fra Nasaret.

Jesus svarte: Jeg sa dere at det er meg! Er det da meg dere leter etter, så la disse gå…

Vakten og høvedsmannen og jødenes tjenere grep da Jesus og bandt ham.»13

Jesus forhøres

Da Jesus først ble forhørt, svarte han: «Jeg har talt fritt ut til all verden. Jeg har alltid lært i synagoger og i templet, der alle jøder kommer sammen. I det skjulte har jeg ikke talt.»14

Den rettslige forundersøkelsen fant sted for Kaifas og rådet. Om denne står det skrevet: «For mange vitnet falskt mot ham, men deres vitnesbyrd stemte ikke overens.»15

Og det er ikke uvanlig i retten.

«Men Jesus tidde. Og ypperstepresten sa til ham: Jeg tar deg i ed ved den levende Gud at du skal si oss om du er Messias, Guds Sønn!»16

«Og Jesus sa: Jeg er. Dere skal se Menneskesønnen sitte ved Kraftens høyre hånd og komme med himmelens skyer.

Ypperstepresten sønderrev da sine klær og sa: Hva skal vi nå med vitner?

Dere har hørt gudsbespottelsen. Hva mener dere? De dømte ham alle å være skyldig til døden.»17

Den formelle rettergang og domfellelse er kort beskrevet. Anklagen lød igjen på gudsbespottelse.

«Er du Messias, så si oss det. Men han sa til dem: Om jeg sier dere det, så vil dere slett ikke tro det.

Og om jeg ville spørre, ville dere på ingen måte svare meg eller la meg gå.

Men fra nå av skal Menneskesønnen sitte ved Guds krafts høyre hånd.

De sa da alle: Du er altså Guds Sønn? Han sa til dem: Dere sier det, jeg er det.

Da sa de: Hva skal vi nå med vitnesbyrd? Vi har jo selv hørt det fra hans munn.»18

Da han først ble forhørt av Pilatus, lød anklagen på noe annet, nemlig oppvigleri.

«Pilatus spurte ham da: Er du jødenes konge? Han svarte ham og sa: Du sier det.»19

«Men Pilatus sa til yppersteprestene og folket: Jeg finner ingen skyld hos denne mann.»20

Etter dette ble Jesus ført frem for Herodes. «Da Herodes fikk se Jesus, ble han meget glad. For han hadde i lang tid ønsket å få se ham, for han hadde hørt om ham. Nå håpet han å få se et tegn av ham.

Han spurte ham da med mange ord, men Jesus svarte ham intet.

Yppersteprestene og de skriftlærde stod der og anklaget ham heftig.

Også Herodes med sine krigsfolk hånet og spottet ham. De la en skinnende kledning om ham og sendte ham tilbake til Pilatus.

Denne dag ble Herodes og Pilatus venner. For tidligere hadde det vært fiendskap mellom dem.»21

Da Jesus ble ført frem for Pilatus for annen gang, fant den romerske hersker i Judea igjen at Jesus var uskyldig. Jesus ble så pisket og spottet. «De kledde av ham, og la en skarlagenrød kappe om ham.

Og de flettet en krone av torner og satte på hans hode, og gav ham en rørstav i høyre hånd. De falt på kne for ham og hånte ham og sa: Vær hilset, du jødenes konge!»22

Jesus korsfestes

Simon fra Kyréne, en landsmann, ble tvunget til å bære korset.23

På dette tidspunktet var den skarlagenrøde kappen tatt fra Jesus, og han hadde fått sitt eget tøy på igjen. Han ble ført til Golgata – «Hodeskalle-stedet» – for å bli korsfestet. To røvere ble korsfestet sammen med ham, en på høyre side og en på venstre, og over hodet hans var følgende klagemål skrevet: «Dette er Jesus, jødenes konge».24

«Men Jesus sa: Far, forlat dem, for de vet ikke hva de gjør.»25

«Da de hadde korsfestet ham, delte de klærne hans mellom seg ved loddkasting.

Og de satt der og holdt vakt over ham.»26

Fra den sjette til den niende time var det mørkt. Jesus ropte på arameisk: «Eli, Eli, lama sabaktani? Det betyr: Min Gud, min Gud, hvorfor har du forlatt meg?»27

«Og Jesus ropte med høy røst og sa: Far, i dine hender overgir jeg min ånd! Og da han hadde sagt dette, utåndet han.»28

De romerske soldatene som sto der, fikk et gryende vitnesbyrd:

«Men da høvedsmannen og de som holdt vakt over Jesus sammen med ham, så jordskjelvet og det som skjedde, ble de grepet av redsel og sa: I sannhet, dette var Guds Sønn!»29

Johannes skriver om at Jesus ble stukket i siden – om at soldatene, som oppdaget at han allerede var død, ikke brakk hans ben slik skikken var for å fremkalle døden før sabbatsdagen.30

Josef fra Arimatea, en disippel av Mesteren, gikk til Pilatus og ba om få Jesu legeme.31

Pilatus samtykket i det. Nikodemus kom også og hadde med seg omkring hundre pund myrra og aloe.32

Det ble satt ut vakter ved graven.33

«Og se, det ble et stort jordskjelv. For en Herrens engel steg ned fra himmelen, gikk frem og rullet steinen til side og satte seg på den.

Han var som lyn å se til, og hans klær var hvite som snø.

De som holdt vakt, skalv av redsel for ham, og de ble som døde.»34

Jesu oppstandelse

Det var nå søndag. Den jødiske sabbat var over. Tidlig om morgenen kom Maria Magdalena, Johanna og Maria, Jakobs mor, og noen andre kvinner til graven. De så at stenen var rullet bort og at Herren Jesu legeme var borte.

«Og det skjedde, mens de sto der i villrede om dette, se, da sto to menn hos dem, kledd i skinnende klær.

Kvinnene ble forferdet og bøyde seg med ansiktet mot jorden. Da sa mennene til dem: Hvorfor søker dere den levende blant de døde?

Han er ikke her, han er oppstått! Kom i hu hvordan han talte til dere mens han ennå var i Galilea.»35

Kvinnene skyndte seg da avsted og fortalte alt dette til de elleve apostlene. Peter og Johannes kom og så selv den tomme graven. De fant linklærne, og svetteduken, som hadde vært på hodet hans, var lagt på et sted for seg selv.36

Så viste Jesus seg for Maria Magdalena. «Jesus sier til henne: Kvinne, hvorfor gråter du? Hvem leter du etter? Hun trodde det var hagevokteren, og sa til ham: Herre, dersom du har båret ham bort, da si meg hvor du har lagt ham, så vil jeg ta ham!

Jesus sier til henne: Maria! Da vender hun seg og sier til ham på hebraisk: Rabbuni! Det betyr Mester.

Jesus sier til henne: Rør ikke ved meg! For ennå er jeg ikke faret opp til Faderen! Men gå til mine brødre og si til dem: Jeg farer opp til min Far og deres Far, min Gud og deres Gud.»37

Den oppstandne Jesus viste seg for de to disiplene på vei til Emmaus, i Jerusalem for Simon Peter og for de andre ti apostlene og de som var sammen med dem.38

Som et spesielt vitne bekrefter jeg og bærer vitnesbyrd om disse hendelsene og Jesu guddommelige kall som vår Herre, Frelser og Forløser. Jeg vitner om at han lever, at han elsker oss og at dette er hans hellige verk. Jeg bærer vitnesbyrd om at han har det evig livs ord. Jeg bærer vitnesbyrd om at hans verk og hans herlighet – å tilveiebringe de trofaste og lydige udødelighet og evig liv39

– blir fullført ved hjelp av Kirken.

IDEER FOR HJEMMELÆRERE

Etter at du har studert budskapet ydmykt, gir du det ved å benytte en metode som oppmuntrer dem du underviser, til å delta. Her følger noen eksempler:

  1. Les de første tre setningene, og drøft hva president Faust sier om å motta et vitnesbyrd om Kristus. Fortell og drøft en eller flere av beretningene om disiplene som mottar sine vitnesbyrd. Les sammen det siste avsnittet, og bær selv vitnesbyrd om Frelseren.

  2. Drøft hva president Faust sier om påske (se det som står under «Intet større vitnesbyrd»). Hvordan kan vårt vitnesbyrd styrkes når vi fokuserer på korsfestelsen og oppstandelsen? Oppfordre familiens medlemmer til å planlegge meningsfylte måter å minnes Frelseren på gjennom påskehøytiden.

NOTER

  1. Johannes 3:27.

  2. 2. Peter 1:16.

  3. Johannes 1:35-36, 41-42.

  4. Johannes 6:67-69.

  5. Johannes 11:21, 23-27, 43-45.

  6. Lukas 22:14, 17-18.

  7. Johannes 13:26-28.

  8. Markus l4:22-24.

  9. Matteus 26:38-39, 42.

  10. Lukas 22:44.

  11. L&p 19:18.

  12. Se L&p 19:15.

  13. Johannes 18:4-8, 12.

  14. Johannes 18:20.

  15. Markus l4:56.

  16. Matteus 26:63.

  17. Markus l4:62-64.

  18. Lukas 22:67-71.

  19. Markus l5:2.

  20. Lukas 23:4.

  21. Lukas 23:8-12.

  22. Matteus 27:28-29.

  23. Se Matteus 27:32, Lukas 23:26.

  24. Se Matteus 27:31, 33, 37-38.

  25. Lukas 23:34.

  26. Matteus 27:35-36.

  27. Matteus 27:46.

  28. Lukas 23:46.

  29. Matteus 27:54.

  30. Se Johannes 19:31-36.

  31. Se Matteus 27:57-58.

  32. Se Johannes 19:39.

  33. Se Matteus 27:62-66.

  34. Matteus 28:2-4.

  35. Lukas 24:4-6.

  36. Se Johannes 20:3-7.

  37. Johannes 20:15-17.

  38. Se Lukas 24:13-48, Johannes 20:19-28.

  39. Se Moses 1:39.