Den kraftige, dydige syklusen i Kristi lære
Jeg oppfordrer deg til å etterleve Kristi lære gjentatte ganger, iterativt, og med hensikt hjelpe andre på veien.
For mange år siden var min hustru Ruth, vår datter Ashley og jeg sammen med andre turister på en utflukt med kajakk i delstaten Hawaii i USA. En kajakk er en kano-lignende båt som ligger lavt i vannet, der padleren sitter vendt fremover og bruker en tobladet padleåre til å padle først på den ene siden og deretter på den andre. Planen var å padle til to små øyer utenfor kysten av Oahu og tilbake igjen. Jeg var selvsikker fordi jeg som ung mann hadde padlet kajakk over fjellvann. Overmot lover aldri godt, gjør det vel?
Guiden vår ga oss instruksjoner og viste oss havkajakkene vi skulle bruke. De var annerledes enn de jeg tidligere hadde padlet. Jeg skulle sitte høyt i kajakken, istedenfor nede i den. Da jeg kom om bord i kajakken, var tyngdepunktet høyere enn jeg var vant til, og jeg var mindre stabil i vannet.
Da vi begynte, padlet jeg fortere enn Ruth og Ashley. Etter en stund lå jeg langt foran dem. Selv om jeg var stolt av mitt heroiske tempo, sluttet jeg å padle og ventet på at de skulle ta meg igjen. En stor bølge – omtrent 13 centimeter1 – traff siden på kajakken og veltet meg ut i vannet. Da jeg hadde fått snudd kajakken og strevde med å komme meg om bord igjen, hadde Ruth og Ashley passert meg, men jeg var for oppkavet til å fortsette å padle. Før jeg fikk igjen pusten, slo en annen bølge, denne var virkelig enorm – minst 20 centimeter2 – kajakken og veltet meg igjen. Innen jeg hadde klart å rette opp kajakken, var jeg så andpusten at jeg fryktet at jeg ikke ville klare å klatre om bord.
Da guiden så situasjonen min, padlet han bort til meg og stabiliserte kajakken min, noe som gjorde det lettere for meg å klatre om bord igjen. Da han så at jeg fremdeles var for andpusten til å padle på egenhånd, festet han et slepetau til kajakken min og begynte å padle og slepe meg etter seg. Snart fikk jeg igjen pusten og begynte å padle tilstrekkelig på egenhånd. Han fjernet tauet, og jeg kom til den første øya uten ytterligere hjelp. Da jeg kom frem, slengte jeg meg ned på sanden, utslitt.
Etter at gruppen hadde hvilt, sa guiden lavmælt til meg: “Herr Renlund, hvis du bare fortsetter å padle og opprettholder ditt momentum, tror jeg du kommer til å klare deg.” Jeg fulgte rådet hans da vi padlet til den andre øya og så tilbake til startpunktet. En eller to ganger padlet guiden forbi og fortalte meg at jeg gjorde det bra. Enda større bølger traff kajakken min fra siden, men jeg veltet ikke.
Ved konsekvent å padle kajakken, opprettholdt jeg momentumet og fremdriften, noe som reduserte virkningen av bølgene som traff meg fra siden. Det samme prinsippet gjelder i vårt åndelige liv. Vi blir sårbare når vi slakker av og spesielt når vi stopper.3 Hvis vi opprettholder åndelig momentum ved stadig å “padle” mot Frelseren, er vi tryggere og sikrere fordi vårt evige liv avhenger av vår tro på ham.4
Åndelig momentum skapes “gjennom et helt liv når vi gjentatte ganger omfavner Kristi lære”.5 Ved å gjøre det, underviste president Russell M. Nelson, frembringes den “kraftigste dydige syklus”.6 Faktisk er elementene i Kristi lære – som tro på Herren Jesus Kristus, omvendelse, inngåelse av et paktsforhold med Herren gjennom dåp, å motta Den hellige ånds gave og å holde ut til enden7 – ikke ment å oppleves som engangshendelser. I særdeleshet er “å holde ut til enden” ikke egentlig et eget trinn i Kristi lære – som om vi fullfører de første fire trinnene, og deretter setter oss ned, biter tennene sammen og venter på å dø. Nei, å holde ut til enden er gjentatte ganger og iterativt å anvende de andre elementene i Kristi lære. Dette skaper den “kraftigste dydige syklus” som president Nelson beskrev.8
Gjentatte ganger betyr at vi opplever elementene i Kristi lære om og om igjen gjennom hele livet. Iterativt betyr at vi bygger videre på og forbedrer oss for hver gjentagelse. Selv om vi gjentar elementene, snurrer vi ikke bare i sirkler, men vi går fremover. I stedet kommer vi nærmere Jesus Kristus hver gang gjennom syklusen.
Momentum innebærer både hastighet og retning.9 Hvis jeg hadde padlet kajakken kraftig i feil retning, kunne jeg ha skapt betydelig momentum, men jeg ville ikke ha nådd det tiltenkte målet. På samme måte må vi i livet “padle” mot Frelseren for å komme til ham.10
Vår tro på Jesus Kristus må næres daglig.11 Den gis næring når vi ber daglig, studerer Skriftene daglig, reflekterer over Guds godhet daglig, omvender oss daglig og følger Den hellige ånds tilskyndelser daglig. På samme måte som det ikke er sunt å vente med å spise all maten til søndag for så å fråtse i den ukentlige tildelingen av næring, er det heller ikke åndelig sunt å begrense vitnesbyrdsnæringen til én dag i uken.12
Når vi tar ansvar for vårt eget vitnesbyrd,13 får vi åndelig momentum og utvikler gradvis klippefast tro på Jesus Kristus, og Kristi lære blir sentralt i hensikten med livet.14 På samme måte bygger vi opp momentum når vi streber etter å adlyde Guds lover og omvende oss. Omvendelse er gledesfylt og lar oss lære av våre feiltrinn, og det er slik vi har evig fremgang. Vi vil utvilsomt ha stunder når kajakkene våre velter, og vi befinner oss på dypt vann. Ved omvendelse kan vi komme oss om bord igjen og fortsette, uansett hvor mange ganger vi har falt ut.15 Det viktigste er at vi ikke gir opp.
Det neste elementet i Kristi lære er dåp, som innbefatter dåp med vann og, gjennom bekreftelse, dåp med Den hellige ånd.16 Selv om dåpen er en enkeltstående begivenhet, fornyer vi vår dåpspakt gjentatte ganger når vi tar del i nadverden. Nadverden erstatter ikke dåpen, men den knytter de første elementene i Kristi lære – tro og omvendelse – sammen med mottagelsen av Den hellige ånd.17 Når vi samvittighetsfullt tar del i nadverden,18 innbyr vi Den hellige ånd inn i vårt liv, akkurat som da vi ble døpt og bekreftet.19 Når vi holder pakten som er beskrevet i nadverdsbønnene, blir Den hellige ånd vår ledsager.
Når Den hellige ånd utøver større innflytelse i vårt liv, utvikler vi progressivt og iterativt Kristus-lignende egenskaper. Vårt hjerte forandrer seg. Vår tilbøyelighet til å gjøre ondt avtar. Vår tilbøyelighet til å gjøre godt øker til vi bare ønsker “stadig å gjøre godt”.20 Og derved får vi tilgang til den himmelske kraft som trengs for å holde ut til enden.21 Vår tro har økt, og vi er klare til å gjenta den kraftige, dydige syklusen igjen.
Åndelig momentum driver oss også fremover til å inngå ytterligere pakter med Gud i Herrens hus. Flere pakter trekker oss nærmere Kristus og knytter oss sterkere til ham. Gjennom disse paktene har vi større tilgang til hans kraft. For å være tydelig, dåp og tempelpakter er ikke, i og av seg selv, kilden til kraft. Kilden til kraft er Herren Jesus Kristus og vår himmelske Fader. Å inngå og holde pakter skaper en formidling av deres kraft i vårt liv. Når vi lever i henhold til disse paktene, blir vi til slutt arvinger til alt som vår himmelske Fader har.22 Det momentum som skapes ved å etterleve Kristi lære, gir ikke bare energi til forvandlingen av vår guddommelige natur til vår evige fremtid, men motiverer oss også til å hjelpe andre på passende måter.
Overvei hvordan turguiden hjalp meg etter at jeg veltet i kajakken. Han ropte ikke langt bortefra et unyttig spørsmål som for eksempel: “Herr Renlund, hva gjør du i vannet?” Han padlet ikke opp og irettesatte meg og sa: “Herr Renlund, du ville ikke vært i denne situasjonen hvis du var i bedre fysisk form.” Han begynte ikke å slepe kajakken min mens jeg prøvde å komme meg om bord i den. Og han korrigerte meg ikke foran gruppen. I stedet ga han meg den hjelpen jeg trengte da jeg trengte den. Han ga meg råd da jeg var mottagelig. Og han gjorde en stor innsats for å oppmuntre meg.
Når vi yter tjeneste til andre, trenger vi ikke stille unyttige spørsmål eller uttrykke det åpenbare. De fleste som strever, vet at de strever. Vi skulle ikke være dømmende. Vår dom er hverken nyttig eller velkommen, og er som regel feilinformert.
Å sammenligne oss med andre kan føre til at vi gjør skadelige feil, spesielt hvis vi konkluderer med at vi er mer rettferdig enn dem som strever. En slik sammenligning er som å drukne håpløst på tre meters23 dyp, se noen andre drukne på fire meters24 dyp, dømme ham som en større synder og føle godt for deg selv. Når alt kommer til alt, strever vi alle på vår egen måte. Ingen av oss kan gjøre oss fortjent til frelse.25 Det kan vi aldri. Jakob, i Mormons bok, underviste: “Husk at etter at [vi] er forsonet med Gud, er det bare i og gjennom Guds nåde at [vi] blir frelst.”26 Vi trenger alle Frelserens altomfattende forsoning, ikke bare en del av den.
Vi trenger all vår medfølelse, empati og kjærlighet når vi omgås dem som er rundt oss.27 De som strever “trenger å oppleve Jesu Kristi rene kjærlighet som gjenspeiles i [våre] ord og handlinger.”28 Når vi yter tjeneste, oppmuntrer vi andre ofte og tilbyr hjelp. Selv om noen ikke er mottagelige, fortsetter vi å yte tjeneste slik de tillater. Frelseren underviste: “For slike skal dere fortsette å betjene, for dere vet ikke om de vil vende tilbake, omvende seg og komme til meg av hele sitt hjerte, og jeg skal helbrede dem. Og dere skal være et middel til å bringe dem frelse.”29 Frelserens oppgave er å helbrede. Vår oppgave er å vise kjærlighet – å vise kjærlighet og yte tjeneste på en slik måte at andre blir trukket til Jesus Kristus. Dette er en av fruktene av den kraftige, dydige syklusen i Kristi lære.
Jeg oppfordrer deg til å etterleve Kristi lære gjentatte ganger, iterativt, og med hensikt hjelpe andre på veien. Jeg vitner om at Kristi lære står sentralt i vår himmelske Faders plan. Det er tross alt hans lære. Når vi utøver tro på Jesus Kristus og hans forsoning, blir vi drevet fremover langs paktens sti og motivert til å hjelpe andre å bli trofaste Jesu Kristi disipler. Vi kan bli arvinger i vår himmelske Faders rike, som er kulminasjonen av trofast å etterleve Kristi lære. I Jesu Kristi navn. Amen.