Heber J. Grants liv og virke
Under Jesu Kristi Kirke av Siste Dagers Helliges generalkonferanse i oktober 1899 sa eldste Heber J. Grant, som da var medlem av De tolv apostlers quorum: «Intet hinder er uoverkommelig når Gud befaler og vi adlyder.»1 Dette enkle uttrykket var et tilbakevendende tema i Heber J. Grants liv og virke. Han ble ikke spart for motgang, men han ga seg i kast med hver hindring med tro, lydighet, flid og entusiasme.
En tid med forandringer og fremgang
President Heber J. Grant levde i en tid med spesielt store forandringer. Han ble født i 1856 i en verden med oksekjerrer og hest og vogn, da mange reiser tok måneder. Da han døde i 1945, forlot han en verden med biler og fly, da reiser tok timer. Hans ungdoms diligence ga tapt for andre kommunikasjonsmidler: telefonen, radioen og luftpost.
Heber J. Grant ble født 26 år etter at Kirken ble organisert og 9 år etter at pionerene kom til Saltsjødalen, og han var vitne til stor fremgang for Guds rike på jorden. Hele livet hadde han nær kontakt med Kirkens presidenter, og han var også med på å forberede menn som skulle etterfølge ham i dette kallet. I sin ungdom besøkte han ofte hjemmet til president Brigham Young. Som medlem av De tolv apostlers quorum virket han under presidentene John Taylor, Wilford Woodruff, Lorenzo Snow og Joseph F. Smith. Han virket i De tolvs quorum sammen med tre andre som kom til å bli Kirkens presidenter: George Albert Smith, David O. McKay og Joseph Fielding Smith. Mens Heber J. Grant var Kirkens president, ordinerte han eldstene Harold B. Lee, Spencer W. Kimball og Ezra Taft Benson til apostler. Og i 1935 ansatte han og hans rådgivere i Det første presidentskap en ung hjemvendt misjonær ved navn Gordon B. Hinckley som ut- øvende sekretær for Kirkens komité for radio, informasjon og misjonslitteratur.
Et kjærlig forhold mellom mor og barn
Heber Jeddy Grant ble født 22. november 1856 i Salt Lake City, Utah. Han var det eneste barnet til Rachel Ridgeway Ivins Grant og Jedediah Morgan Grant, som var annenrådgiver for president Brigham Young. Ni dager etter at Heber ble født, døde hans far av en kombinasjon av tyfoidfeber og lungebetennelse.
I en stor del av barndommen kjempet Heber og hans mor, som var enke, for å overleve økonomisk. De opplevde «stormfulle kvelder uten ild på peisen, måneder uten sko, aldri mer enn ett hjemmelaget antrekk om gangen og, med unntak av en tilstrekkelig forsyning av brød, en mager kost som inneholdt bare noen pund smør og sukker for et helt år».2
Rachel var fast bestemt på å forsørge seg selv og den lille sønnen. Hun arbeidet som sydame og tok inn losjerende. Brødrene hennes tilbød henne et liv i komfort hvis hun ville forlate Kirken, men hun forble trofast mot sin tro. Denne hengivenheten og dette offeret gjorde et varig inntrykk på Heber, som senere mintes:
«Min mors brødre, som var velstående, tilbød henne regelmessig pengestøtte resten av livet hvis hun ville gi avkall på sin religion. En av brødrene sa til henne: ”Rachel, du har vanæret navnet Ivins. Vi ønsker aldri å se deg igjen hvis du blir værende sammen med de fryktelige mormonene,” – dette var da hun skulle reise til Utah – ”men,” fortsatte han, ”om du kommer tilbake om et år, om fem år, om ti eller tyve år, uansett når du kommer tilbake, så vil døren stå åpen, og du vil få din del av velstand og komfort.”
Alt hun trengte å gjøre senere når fattigdom ble hennes lodd, var å reise østover igjen og la brødrene ta seg av henne – hvis hun ikke virkelig hadde visst at Joseph Smith var en Guds profet og at evangeliet var sant. Men heller enn å reise tilbake til sine velstående slektninger i øst, hvor hun ville ha fått rikelig av alt hun trengte, uten å behøve å streve for seg selv og sitt barn, foretrakk hun å klare seg selv blant dem som hun var mer knyttet til enn sin familie, som ikke delte hennes tro.»3
Rachel Grant og hennes sønn var fattige økonomisk sett, men de var rike når det gjaldt kjærlighet til hverandre og hengivenhet til Jesu Kristi gjengitte evangelium. President Grant sa: «Jeg skylder naturligvis min mor alt, siden min far døde da jeg var bare ni dager gammel, og min mors fine læresetninger, tro og integritet har vært en inspirasjon for meg.»4
Inspirert av sin mor tilegnet Heber J. Grant seg en egenskap som han kom til å bli kjent for i hele Kirken – utholdenhet. Hans flid og villighet til å arbeide hjalp ham å overvinne naturlige svakheter. Eksempelvis gjorde andre gutter narr av ham fordi han var klosset når han spilte baseball. Han tok igjen for deres erting ved å tjene nok penger til å kjøpe en baseball, og i timevis kastet han ballen mot en låve. På grunn av sin utholdenhet spilte han senere på et av de beste baseball-lagene. På skolen ertet noen av klassekameratene ham for den utydelige håndskriften hans. Han fortalte senere: Disse bemerkningene og andre, som ikke ble sagt for å såre meg, men kun for moro skyld, gjorde likevel svært vondt, og de fikk meg til å fatte en beslutning. Jeg bestemte meg for at jeg skulle klare å skrive kopier for alle på universitetet og bli lærer i skrivekunst og bokholderi ved denne institusjonen. Jeg begynte å bruke fritiden min til å øve meg i skrivekunsten og fortsatte med det år etter år helt til jeg ble omtalt som “den største «skribler» i verden”. Til sist vant han førsteprisen i skrivekunst i en konkurranse for hele territoriet og ble lærer i skrivekunst og bokholderi ved University of Deseret (nå University of Utah).5
«En finans- og industrileder»
Heber J. Grant begynte i forretningsverdenen i tidlig alder for å hjelpe til med å forsørge sin mor. Da han var 15 år, ble han ansatt som bokholder og sekretær i et forsikringsselskap. Han arbeidet også i bankvesenet og tjente penger etter arbeidstid på å skrive kort og innbydelser og lage kart.
Når han så fremover etter flere muligheter, hadde han «store ambisjoner om å få en universitetsutdannelse og en grad fra en kjent skole». Han mente at han hadde «svært lite håp om å oppnå dette, fordi han ikke hadde midler og fordi han tok seg av sin mor, som var enke», men han fikk tilbud om å studere ved United States Naval Academy (USAs marineakademi). Han mintes:
«For første gang i mitt liv sov jeg ikke godt. Jeg lå våken nesten hele natten og jublet over at mitt livs ambisjon var i ferd med å virkeliggjøres. Jeg sovnet like før daggry. Min mor måtte vekke meg.
Jeg sa: ”Mor, det er så flott at jeg skal få en utdannelse som er like god som den hvilken som helst ung mann i hele Utah har. Jeg fikk nesten ikke sove. Jeg lå våken nesten helt til det ble lyst.”
Jeg så på ansiktet hennes. Jeg så at hun hadde grått.
Jeg har hørt om personer som har sett hele sitt liv passere revy i løpet av få sekunder når de har holdt på å drukne. I mitt indre så jeg meg selv som admiral. Jeg så meg selv reise over hele verden om bord i et skip, langt fra min enslige mor. Jeg lo, la armene mine rundt henne, kysset henne og sa:
“Mor, jeg har ikke lyst på en utdannelse i marinen. Jeg skal bli forretningsmann og begynne på et kontor straks og ta meg av deg, så du slipper å ta inn losjerende for å forsørge oss.”
Hun brøt sammen og gråt og sa at hun ikke hadde hatt blund på øynene, men bedt hele natten om at jeg måtte gi avkall på mitt livs ambisjon, slik at hun ikke skulle bli alene.»6
Da Heber gikk inn for sin interesse for næringslivet, oppnådde han suksess i ung alder, spesielt innen bank og forsikring. Han fikk ord på seg for å være en ærlig, hardtarbeidende forretningsmann. Heber M. Wells, den første guvernøren i delstaten Utah, sa: «Han kan spasere inn på kontorene til sjefene og direktørene i de største finans- og industriinstitusjoner i Amerika og bli tatt varmt og hyggelig imot av menn som er stolte over å ha ham som venn og leder innen finans og industri.»7 Et finanstidsskrift inneholdt i 1921 følgende hyllest til president Grant: «Herr Grant er i besittelse av en virkelig leders egenskaper – han er målbevisst, edel og ydmyk, viser entusiasme for alle saker han går inn for, og er utrettelig og flittig. Han er velkjent og respektert av forretningsmenn i USAs vestlige tredjedel, uansett religiøs tilhørighet.»8
Heber J. Grant lyktes ikke alltid i sine forretninger. I 1893 rammet for eksempel en økonomisk krise store deler av USA, og hundrevis av banker, jernbaneselskaper, gruveindustri med mer opplevde økonomisk ruin. Denne krisen, som ble kalt Panikkrisen i 1893, kom overraskende på eldste Grant, som da var medlem av De tolv apostlers quorum. Han kom ut av den med gjeld som det tok ham mange år å tilbakebetale. I denne vanskelige tiden gikk hele familien Grant sammen om å lette husholdningens anstrengte økonomi. «Så snart vi var gamle nok,» mintes en datter, «begynte vi å arbeide…, og det var en stor tilfredsstillelse i vår ungdom å føle at vi hjalp ham ved å klare oss selv.»9
Til syvende og sist gjorde president Heber J. Grant det godt økonomisk, og han brukte sine midler til å hjelpe enkeltpersoner, familier, Kirken og samfunnet. Han sa: «Selv om jeg har arbeidet hardt for penger, så vet dere, og det vet alle mine venner som har full kunnskap om mitt hjertes innerste følelser, at penger ikke har vært min gud, og at mitt hjerte aldri har vært opptatt av det, bare av å gjøre godt med det som jeg måtte komme i besittelse av. Jeg ønsker helt oppriktig at jeg alltid må føle på denne måten.»10
President Grant hadde stor glede av å gi bort bøker. Han ga bort tusenvis, og i de fleste skrev han en personlig hilsen. Han sa at han kjøpte disse bøkene for sine «sigarpenger», for han resonnerte som så at det pengebeløpet han brukte på vanen med å gi bort bøker, var omtrent det samme beløpet en som røkte, brukte på å tilfredsstille sin trang til sigarer.11 Når han ga bort så mange gaver, mistet han noen ganger oversikten over hva han hadde gjort. «En gang ga jeg en mann en bok,» sa han, «og han takket meg svært vennlig for den og sa: ”Bror Grant, jeg setter stor pris på denne boken. Dette er det tredje eksemplaret du gir meg.”» Etter dette førte president Grant en opptegnelse over bøkene han hadde gitt bort.12
Det ble sagt om president Grant at «han gir fordi han elsker det – det ser ut til å være et stort og generøst hjerte som driver ham».13 Hans datter Lucy Grant Cannon omtalte ham som «den mest gavmilde mann i verden» og fortalte om hans spesielle omtanke for enker og farløse – «han betalte deres huslån, fant arbeid til deres barn og så til at de syke fikk riktig medisinsk behandling». Selv «i de magre årene etter panikken i 1893», sa hun, «da det å gi fem cent var tyngre enn det hadde vært å gi fem eller ti dollar, hjalp far likevel dem som var i nød.»14
«En utrolig familiekjær mann»
President Grants datter Frances Grant Bennett sa: «Selv om [min fars] store karakterstyrke er velkjent, er det få som er klar over hvilken utrolig familiekjær mann han var.»15 Oppgavene i Kirken gjorde at han ofte måtte reise, men han holdt seg nær familiemedlemmene ved å skrive tusenvis av brev og kort til dem. Hans barnebarn Truman G. Madsen mintes: «Hans måte å takle avstanden på som hyppig reisevirksomhet medførte, var å skrive… På tog, i venteværelser, på hoteller og mens han satt på forhøyningen mellom møter, tok han pennen fatt for å gi dem del i hans opplevelser og inntrykk og for å svare på deres budskap.»16
Hans datter Lucy husket hvor fint det var når hun og hennes søsken var sammen med ham etter at han var kommet hjem fra oppdrag blant de hellige:
«For en herlig tid vi hadde når han kom hjem! Vi samlet oss rundt ham og lyttet til det han fortalte. Jeg kan se ham for meg der han gikk rundt i huset med et barn på hver fot, eller heiste barna opp på kneet sitt…
Jeg minnes turene vi tok bak hesten vår, gamle John. Selv om de to setene i vognen vår var fylt til trengsel, måtte vi alle være med. Far pleide ta den turen vi likte best, nedover West Temple [Street] og så til Liberty Park. Langs West Temple var det rader med popler. Hvis det var tidlig på våren og sevjen steg opp i trærne, stoppet far og skar en liten gren av treet og laget fløyter til oss. Vi så interessert på mens han tok barken forsiktig av og laget et snitt i treet og deretter la barken på igjen, og så var fløyten klar. Og slik som disse fløytene plystret når vi kjørte langsomt hjem. Det virket som alle var litt forskjellig stemt.»17
President Grant klarte å holde disiplin i hjemmet uten å ty til fysisk straff. Hans datter Lucy sa: «Jeg er redd vår far aldri betraktet uttrykket “spar riset, så skjemmer du bort barnet” som en alvorlig ment befaling… Jeg tror det var verre for oss å vite at vi hadde gjort noe som våre foreldre ikke likte, enn det hadde vært å føle riset svi.»18
President Grant bønnfalt foreldre om å «innrette sitt liv slik at deres eksempel vil være en inspirasjon for deres barn»,19 og han levde ifølge denne lære. Hans datter Frances fortalte om en gang da hun lærte av hans eksempel:
«Det hendte noe som gjorde så dypt inntrykk på meg at jeg har husket det hele mitt liv. Jeg sa noen ord som far ikke likte, og han sa at han måtte vaske slike ord ut av munnen min. Han skrubbet munnen min grundig med såpe og sa: “Nå er munnen din ren. Jeg vil ikke at du noen gang skal skitne den til igjen med slike ord.”
Ved frokostbordet noen dager senere fortalte far en historie, og da han siterte en annen, brukte han et stygt ord. Jeg reagerte raskt.
“Pappa,” sa jeg, “du vasket munnen min fordi jeg hadde brukt slike ord.”
“Ja, det gjorde jeg,” svarte han. “Og jeg skulle ikke bruke dem noe mer enn du skulle. Vil du vaske munnen min?”
Det ville jeg virkelig. Jeg tok såpepulveret og gjorde en grundig jobb.
Far kunne ha kommet med utflukter. Han kunne sagt at han egentlig ikke bannet, noe som naturligvis var sant. Men han var ikke slik. Et lite barn visste ikke forskjellen mellom et sitat og å banne på ordentlig, og det forsto han. Fra det øyeblikket av visste jeg at min far ville være absolutt rettferdig overfor meg, og jeg opplevde aldri noe annet. Etter det hørte jeg ham aldri sitere noe stygt engang. Han likte å fortelle en frisk historie og sa gjerne: “John sa, med ettertrykk, så og så,” men han sa aldri ordene. Han trodde sterkt på å undervise ved eksempel og ba oss aldri gjøre noe som han ikke ville gjøre selv.»20
Lucy husket farens ømhet for hennes mor, som døde i en alder av 34 år: «I de årene da mor var syk, som var en lang periode, var han hele tiden så oppmerksom og omsorgsfull at ikke bare familien og nære venner bemerket det, men også fremmede som fikk se denne hengivenheten. Jeg var sammen med min mor i seks måneder mens hun fikk behandling på et sykehus i California, og så ofte som mulig var han hos oss. Det kom ofte blomster, frukt, godsaker, nye klær – alt han kunne sende henne. Nesten hver dag fikk hun brev, og hvis det av en eller annen grunn var forsinket, la til og med sykepleierne merke til det. Jeg husker at oversøster (vi var på et katolsk sykehus) sa til mor at i alle sine år som sykepleier hadde hun aldri sett en mann behandle sin hustru så omsorgsfullt som mor ble behandlet.»21
Lucy fortalte også om farens stadige omsorg for sin egen mor: «Jeg har aldri sett en mer omsorgsfull og kjærlig sønn. Det var nesten en lidenskap for ham å se til at hun var lykkelig på sine gamle dager, og han var villig til å dele alt han hadde med henne og sørge godt for henne. Hver dag når vi hadde familiebønn og det var hans tur til å be, knelte han ned ved siden av bestemor og ba slik at hun kunne høre det, selv da hun var tunghørt. Han snakket til henne, og hun kunne høre hans stemme da hun ikke lenger var i stand til å høre andres… De siste syv årene bestemor levde, bodde hun i mitt hjem, og jeg kan ikke minnes at én dag gikk uten at far, når han var hjemme, kom på besøk eller ringte eller fikk høre hvordan det sto til med bestemor. Han var alltid så stolt av henne fordi hun var så yndig og svært åndelig og hadde et vakkert, gledestrålende ansikt – et ansikt som viste at hun var fornøyd og hadde fred.»22
Et liv i hengivenhet og tjeneste for Kirken
Stavspresident
Like før Heber J. Grant fylte 24 år, ble han kalt til å forlate sitt hjem i Salt Lake City og flytte til Tooele i Utah for å være stavspresident der. Han mintes om denne tiden: «Jeg hadde ingen erfaring, og jeg følte sterkt min svakhet.»23 Men han viet seg selv helt til sitt nye ansvar. Han sa senere: «Det falt meg aldri inn annet enn at jeg skulle bli værende [i Tooele] resten av livet. Jeg trodde aldri noe annet.»24
Den 30. oktober 1880 ble medlemmene i Tooele Utah stav overrasket da 23 år gamle Heber J. Grant, faktisk en fremmed, ble presentert for dem som deres nye stavspresident. Han presenterte seg for forsamlingen med en kort tale. Selv om talen var kortere enn han likte, ga den folket et glimt av den mannen som skulle være deres prestedømsleder. Mange år senere gjenfortalte han hovedbudskapet i talen:
«Jeg erklærte i en tale som varte i syv og et halvt minutt, at jeg ikke ville be noen i Tooele være mer ærlig med hensyn til å betale tiende enn jeg ville være, at jeg ikke ville be noen gi mer av sine midler i forhold til hva vedkommende hadde, enn jeg ville gi. Jeg ville ikke be noen etterleve Visdomsordet bedre enn jeg ville etterleve det, og jeg ville gi det beste som var i meg, til fordel for menneskene i denne Sions stav.»25
President Grant virket trofast som stavspresident i to år før han ble kalt til det hellige apostelembedet.
Apostel
Den 16. oktober 1882 ble eldste Heber J. Grant ordinert til apostel av president George Q. Cannon, førsterådgiver til president John Taylor. I løpet av sine 36 år i De tolvs quorum ytet eldste Grant tjeneste i Kirken som leder, lærer, forretningsmann og misjonær. Han var medlem av generalbestyrelsen for Unge menns organisasjon i Kirken og var en av grunnleggerne av Kirkens tidsskrift Improvement Era. Han var også administrerende direktør for Improvement Era.
Som apostel tilbragte eldste Grant fem år som heltidsmisjonær. Etter å ha blitt kalt til det av Det første presidentskap, organiserte og presiderte han over den første misjonen i Japan og senere over Den britiske misjon og Den europeiske misjon. Han gjentok ofte to temaer når han veiledet misjonærene som virket sammen med ham. For det første formante han dem til å overholde misjonsreglene og holde budene. For det annet oppfordret han dem til å arbeide hardt. I Den britiske misjon slo han an tempoet ved å arbeide flere timer hver dag enn noensinne. Over hele misjonen økte produktiviteten sterkt selv om misjonærstyrken ble innskrenket litt fra år til år.
Jesu Kristi Kirke av Siste Dagers Helliges president
President Joseph F. Smith døde 19. november 1918. Han visste at Heber J. Grant ville etterfølge ham som Kirkens president. President Smiths siste ord til president Grant var: «Herren velsigne deg, gutten min, Herren velsigne deg. Du har fått et stort ansvar. Husk alltid at dette er Herrens verk og ikke menneskeverk. Herren er større enn noe menneske. Han vet hvem han vil skal lede hans kirke, og gjør aldri noen feil. Herren velsigne deg.»27
Det første presidentskap ble oppløst, og De tolv apostlers quorum ble Kirkens øverste myndighet, med president Heber J. Grant som president for dette quorumet. Den 23. november ble president Grant beskikket som president for Jesu Kristi Kirke av Siste Dagers Hellige. Han beholdt de rådgiverne som president Smith hadde hatt: President Anthon H. Lund som førsterådgiver og president Charles W. Penrose som annenrådgiver.
President Grants første generalkonferanse som Kirkens president var i juni 1919, etter at konferansen var blitt utsatt i to måneder på grunn av en influensaepidemi som gikk over hele verden og virket inn på livet i Saltsjødalen. Noe av hans første konferansetale som Kirkens president var en gjentakelse av den første talen han holdt som president for Tooele stav:
«Jeg føler ydmykhet, utover det Gud har gitt meg evne til å uttrykke, her jeg står foran dere i formiddag i den stillingen dere nettopp har vist ved stemmetegn at dere vil oppholde meg i. Jeg minnes at jeg sto foran en forsamling i Tooele etter å ha blitt oppholdt som president for den staven, da jeg var en ung mann på 23 år. Jeg lovet forsamlingen å gjøre mitt aller beste. I dag står jeg her i all ydmykhet og erkjenner mine svakheter, min mangel på visdom og kunnskap og min manglende evne til å innta den høye stillingen som dere har vist ved stemmetegn at dere vil oppholde meg i. Men jeg sier her i dag det jeg sa som gutt i Tooele: at ved og med Herrens hjelp skal jeg gjøre det beste jeg kan for å oppfylle enhver forpliktelse som vil hvile på meg som president for Jesu Kristi Kirke av Siste Dagers Hellige, jeg skal anstrenge meg til det ytterste.
Jeg vil ikke be noen om å være mer gavmild med sine midler enn jeg er med mine, i forhold til det vedkommende eier, til å fremme Guds rike. Jeg vil ikke be noen etterleve Visdomsordet bedre enn jeg selv gjør det. Jeg vil ikke be noen være mer pliktoppfyllende og rask til å betale tiende og offergaver enn jeg vil være. Jeg vil ikke be noen være mer rede og villig til å komme tidlig og gå sent og arbeide med sinnets og kroppens fulle styrke enn jeg selv vil, alltid i ydmykhet. Jeg håper på og ber om Herrens velsignelser og erkjenner åpent og ærlig at uten Herrens velsignelser vil det være umulig for meg å lykkes i det høye kall jeg er blitt kalt til. Men i likhet med oldtidens Nephi vet jeg at Herren ikke krever noe av menneskenes barn uten at han vil åpne en utvei for dem, slik at de kan utføre det han har krevd [se 1. Nephi 3:7]. Med denne kunnskapen i mitt hjerte aksepterer jeg det store ansvaret uten frykt for konsekvensene, for jeg vet at Gud vil støtte meg slik han har støttet alle mine forgjengere som har hatt denne stillingen, forutsatt at jeg alltid vil arbeide i ydmykhet og med flid, og alltid søke hans Hellige ånds veiledning, og dette skal jeg strebe etter å gjøre.»28
President Grant var Kirkens president i nesten 27 år – lenger enn noen Kirkens president bortsett fra Brigham Young. I denne tiden opplevde Kirkens medlemmer, sammen med millioner andre over hele verden, ettervirkningene etter den første verdenskrig, den økonomiske nøden forbundet med den store depresjonen og den annen verdenskrigs prøvelser og grusomheter. Selv om dette var en tid med motgang, var det også en tid for glede. Siste-dagers-hellige markerte 100-årsdagene for Det første syn og for organiseringen av Jesu Kristi Kirke av Siste Dagers Hellige. De gledet seg over innvielsen av templer i Laie på Hawaii, Cardston i Alberta og Mesa i Arizona. Og fra og med oktober 1924 kunne de som var ute av stand til å overvære generalkonferansen i Salt Lake tabernakel eller omkringliggende bygninger, høre de siste dagers profeters ord via radio.
I sine budskap til de hellige understreket president Grant gjentatte ganger hvor viktig det var å holde budene. Han sa: «Jeg lover dere, som tjener for den levende Gud, at hver mann og kvinne som er lydig mot Guds bud, skal ha fremgang, at hvert løfte Gud har gitt, skal oppfylles på deres hoder, og at de vil vokse i visdom, lys, kunnskap, intelligens og fremfor alt i vitnesbyrdet om den Herre Jesus Kristus.»29 Da han talte om nødvendigheten av å holde budene, viet han ofte Visdomsordet og tiendeloven spesiell oppmerksomhet. I en konferansetale forkynte han:
«Djevelen er rede til å blinde våre øyne med det som hører verden til, og han vil gladelig berøve oss evig liv, den største av alle gaver. Men dette er ikke djevelen gitt, og ingen makt vil noensinne gis ham til å overvinne en siste-dagers-hellig som holder Guds bud. Ingen makt er gitt menneskesjelenes motstander til å ødelegge oss hvis vi gjør vår plikt. Hvis vi ikke er absolutt ærlige overfor Gud, da lar vi vår beskyttelse falle, da har vi ødelagt en del av festningsverket som beskytter oss, og djevelen kan komme inn. Men intet menneske som har hatt kunnskap om sannheten, som har utført sine plikter, som har holdt Visdomsordet, som har betalt sin tiende, som har utført sine kall og oppgaver i sitt embede og sine kall i Kirken, har noen gang tapt vitnesbyrdet om evangeliet eller noen gang vendt seg til høyre eller venstre.
Det er enkelte som alltid ber om å få vite hva Herren ønsker av dem, og som ser ut til å nøle av den grunn. Jeg er helt overbevist om at alt Herren ønsker av deg og meg og enhver annen mann og kvinne i Kirken, er at vi skal utføre hele vår plikt og holde Guds bud.»30
Under den store depresjonen i 1930-årene, da folk over hele verden kjempet med arbeidsledighet og fattigdom, var president Grant og hans rådgivere, president J. Reuben Clark jr. og president David O. McKay, bekymret for de siste-dagers-helliges velferd. Den 20. april 1935 innkalte de Harold B. Lee, en ung stavspresident hvis stav med hell hadde tatt seg av de fattige og trengende, inn på sitt kontor. President Lee mintes:
«President Grant … sa at Kirken ikke kunne gjøre noe viktigere enn å ta seg av sine trengende, og at så vidt det angikk ham, måtte alt annet ofres [for at] fyldestgjørende hjelp [kunne] gis vårt folk. Jeg ble forbløffet over å oppdage at de, fordi de hadde tenkt og planlagt og på grunn av inspirasjon fra Den allmektige Gud, i mange år hadde hatt en plan, en genial plan, som ventet og var klar til bruk på et tidspunkt da de siste-dagers-helliges tro, etter deres skjønn, var slik at de var villige til å følge veiledningen fra de menn som leder og presiderer i Kirken.»31
Etter å ha rådført seg med president Lee og med generalautoriteter, forretningsmenn og andre, introduserte Det første presidentskap i april 1936 Kirkens sikkerhetsplan, som nå er kjent som Kirkens velferdsprogram. Under generalkonferansen i oktober 1936 forklarte president Grant formålet med dette programmet: «Vår primære hensikt var å etablere, så langt det var mulig, et system som ville fjerne lediggangens forbannelse og forsorgsvesenets onder, og gjeninnføre uavhengighet, flid, nøysomhet og selvrespekt blant våre medlemmer. Kirkens mål er å hjelpe medlemmene til å hjelpe seg selv. Arbeid skal gjenvinne sin posisjon som det styrende prinsipp i livet til Kirkens medlemmer.»32
President J. Reuben Clark jr. bar følgende vitnesbyrd: «Velferdsplanen er basert på åpenbaring… Dette systemet er et resultat av en åpenbaring til president Grant ved Den hellige ånd.»33 Eldste Albert E. Bowen, som ble ordinert til apostel av president Grant, forklarte programmets visjon: «Det faktiske og langsiktige formål med velferdsplanen er å bygge opp karakteren hos Kirkens medlemmer, hos dem som gir og hos dem som mottar, for således å berge alt det fineste og edleste dypt i deres indre og få åndens latente rikdom til å blomstre og bære frukt.»34
I februar 1940 ble president Grant rammet av et slag som svekket taleevnen hans og midlertidig lammet venstre side av kroppen. Dette hindret ham ikke i å fortsette i Herrens verk. Han arbeidet noen timer hver dag, og han fortsatte å holde korte taler under generalkonferansene de neste to årene. Den 6. april 1942 talte han for siste gang på en generalkonferanse. Etter dette ble talene hans lest opp av andre. Den siste generalkonferansetalen hans, som ble lest av Joseph Anderson 6. april 1945, ble avsluttet med følgende vitnesbyrd:
«Det mest storslåtte som noensinne har hendt i verdens historie siden Frelseren selv levde på jorden, er at Gud fant det beleilig å besøke jorden sammen med sin elskede, enbårne Sønn, vår Forløser og Frelser, og vise seg for gutten Joseph. Det er tusenvis og hundretusenvis som har hatt et fullkomment og personlig vitnesbyrd og fullkommen kunnskap om denne evige sannhet. Evangeliet i sin renhet har blitt gjengitt til jorden, og jeg vil understreke at vi som et folk har en overordentlig viktig ting å gjøre, og det er å kalle verden til omvendelse og være lydige mot Guds bud. Og det er vår aller fremste plikt å gå ut hjemme og utenlands, slik tid og omstendigheter tillater det, og forkynne den Herre Jesu Kristi evangelium. Det er også vår plikt å være oppmerksomme på de av vår Faders barn som har gått foran oss i døden uten kunnskap om evangeliet, og åpne frelsens dør for dem i våre templer, hvor vi også har forpliktelser å utføre.
Jeg bærer vitnesbyrd for dere om at jeg virkelig vet at Gud lever, at han hører og besvarer bønner, at Jesus er Kristus, verdens Forløser, at Joseph Smith var og er en profet for den sanne og levende Gud, og at Brigham Young og de som har etterfulgt ham, likeledes var og er Guds profeter.
Jeg har ikke ordforråd til å uttrykke min takknemlighet til Gud for denne kunnskapen jeg er i besittelse av. Om og om igjen har jeg blitt varm om hjertet, mine øyne har felt takknemlighetens tårer på grunn av kunnskapen om at han lever og at dette evangelium som kalles mormonisme, virkelig er livets og frelsens plan, at det virkelig er den Herre Jesu Kristi evangelium. Det er min konstante og oppriktige bønn at Gud må hjelpe dere og meg og alle til å etterleve det, og at han må hjelpe dem som ikke kjenner sannheten, slik at de kan motta dette vitnesbyrdet, og jeg ber om det i Jesu Kristi navn. Amen.»35
President Grants helse ble stadig svakere, og han døde 14. mai 1945. Begravelsen fant sted fire dager senere. President Joseph Fielding Smith mintes: «Da kortesjen kjørte forbi, sto tusener med bøyd hode langs mange kvartaler. Han ble hedret av representanter for andre kirker, og det ble ringt med kirkeklokken i den katolske kirken… Fremtredende menn kom langveisfra for å vise ham heder, mange av byens forretninger stengte sine dører, og man sørget fordi en stor mann var tatt hjem etter et langt og begivenhetsrikt liv.»36
President J. Reuben Clark jr. og president David O. McKay, som hadde vært president Grants første- og annenrådgivere, talte i begravelsen. Deres hyldest ga uttrykk for følelsene til hundretusenvis av siste-dagers-hellige som hadde oppholdt president Heber J. Grant som sin profet.
President Clark sa at president Grant «levde rettskaffent og nøt de velsignelser fra vår himmelske Fader som kommer til dem som holder og adlyder hans bud».37
President McKay sa: «Han var utholdende i sin gjerning, oppriktig, ærlig, rettskaffen i all sin ferd, positiv i sine ytringer, dynamisk i handling, kompromissløs overfor ondskap, medfølende med de uheldig stilte, storsinnet i aller høyeste grad, trofast i alle saker i livet, øm og hensynsfull overfor sine kjære, lojal mot venner, mot sannheten, mot Gud – slik var vår ærede og kjære president – en utmerket leder, et verdig forbilde for Kirken og for menneskeheten over hele jorden.»38