Våre norske pionerer
Gunvor Johansen, Utdrag av minneord for Gunvor Johansen
Vi er samlet for å minnes og hedre Gunvor Johansen som døde 4. mars i 2022, 83 år gammel. Hun ble født i Stavanger i september 1938, mindre enn to år før krigen kom til Norge. Hennes foreldre, Arvid og Audny, kom begge fra familier med gårdbrukerbakgrunn. Bilder fra Gunvors liv viser en meget fornøyd og vakker ung norsk pike. Noe Gunvor syntes var litt leit i barndommen var at hver gang hun ble bedt om å si navnet sitt og forsøkte å svare på voksent vis, altså med etternavnet, oppstod det misforståelser. Gunvor Aase. Og hva var etternavnet?
Gunvor hadde en tante som hadde sluttet seg til Jesu Kristi Kirke av Siste Dagers Hellige, og Gunvors mor ble også døpt få år etter at Gunvor ble født. Gunvor fant tidlig sin plass i Kirken. Hennes dåp ble utsatt noen år til hennes bror Jan Kristian skulle utvandre til Amerika. Han hadde tidligere sluttet seg til Kirken, og nå ga hennes far tillatelse til hun kunne la seg døpe. Hun var da 15 og kunne spille piano, hvilket var verdsatt i menigheten. Jan Kristian reiste til Nevada i USA, dagen efter artium, med en håndkoffert. Han var 18 år. Faren fulgte ham til Kristiansand hvorfra han reiste med båt. Han bor i dag i Twin Falls, Idaho. Øystein, 4 år yngre enn Gunvor, minnes at han selv fikk navnet “bror til Gunvor” av lærerne på realskolen, samme skole som Gunvor gikk på. Gunvor utmerket seg nemlig på skolen med sine karakterer og imponerte lærerne. Hun arbeidet like iherdig med skolearbeid som med pianoet gjennom hele uken for å kunne spille salmer på søndager. For å få sitt navn tilbake som Øystein og ikke bare “bror til Gunvor”, byttet han skole da han begynte på gymnaset. Hevder han.
Gunvor ville bli lærer. Men dette ble hun frarådet på grunn av sin kirketilhørighet. Noen mente at hun kunne bli nektet å undervise i Kristendomskunnskap pga. fordommer. Gunvor fant veien til Oslo, der det ble farmasistudier. Hun ble kanskje en litt motvillig farmasøyt, men ikke mer motvillig enn at hun holdt kontakt med sitt kull og deltok på kulltreff når mulighetene bød seg. Og i flere år tidlig i hennes ekteskap arbeidet hun på Vestbys opprinnelige apotek. Hun gjenopptok også dette yrket senere i livet. Men tilbake til studietiden. Gunvor levde et nøkternt studentliv i Oslo der hun møtte Egil - han var ett år eldre - og var en del av ungdomsmiljøet i kirken. Egil var tannlegestudent og fikk avtjene sin verneplikt som tannlege i marinen i Kristiansand. Vanligvis dro han hjem til foreldrene i Oslo når han hadde perm, men en helg dro han til Stavanger på overraskelsesbesøk til Gunvor som hadde praksis på et apotek der. Han visste ikke hvilket, men tok frem gule sider i telefonboken, laget liste og gikk til fots. Det første apoteket var blink. Der jobbet Gunvor. Han ble tatt godt imot, også av Gunvors foreldre. Det gikk som det skulle, de ble gift og flyttet til Vestby der Egil fikk tannlegepraksis. Året var 1962.
Da Gunvor og Egil ble gift fantes det et nesten helt nybygget tempel i Surrey utenfor London. Gunvor visste at hun ønsket seg dit. Så der gikk turen noen måneder etter vielsen. Denne gangen var det for tid og all evighet. Etter 23 år i Stavanger og Oslo syntes nok Gunvor at livet i Vestby fortonet seg noe bondsk. Men det var Vestby som ble scenen for det aller meste av Gunvors liv. Det ble hektiske dager, uker og år. På 14 år kom det følgende barn: Grete i 1963, Per-Erik i 1965, Aud i 1968, Ingjerd i 1972, Beate i 1974 og Knut Håkon i 1977. Gunvor sørget for hyppige familiebesøk hos svigerforeldre i Oslo, til bror Øystein med familie på Ski og Nordstrand, og til foreldre i Stavanger. Hun passet på at barna tok del i ukentlige aktiviteter i Kirken. En stund drev hun hjemme-Primær, en barneforening. Der var venner fra nabolaget velkomne. Andre høydepunkt i livet var godt planlagte sommerferier, store julefeiringer, og regelmessige hjemmeaftener. Per-Erik sier: “Det fantes sikkert andre familier med mer slalomutsyr, flere stereoanlegg, sydenturer, nye biler, dyre klær, moteriktig innredning, og slike ting som den gang og nå er ettertraktet av mange. Det var i hverdagen at Gunvor var i sitt ess, og hun tok seg av oss barna på en uovertruffen måte.” Beate minnes “eventyrlige kveldsmåltider med rykende ferske brød med smør og brunost, og kanskje tusenvis, av legendariske komler med dott.”
I 1978 begynte familien Johansen å kjøre til Moss menighet istedenfor Oslo på søndagene. Egil ble min rådgiver i biskopsrådet for nøyaktig 40 år siden og senere pålitelig finanssekretær. Gunvor ble brukt til alt. Egil sa hun var celestial. Leder og lærer i Unge kvinner, leder og lærer i Primærforeningen, leder og lærer i Hjelpeforeningen, medlem av menighetsrådet, pianist, organist, besøkende omsorgssøster, seminarlærer i hjemmet. Hun var samvittighetsfull, pålitelig, vennlig, trofast, omtenksom. Hun arbeidet også på Kirkens oversettelseskontor og har satt spor etter seg med fremragende språksans og stil i Kirkens salmebok, Kirkens standardverker og leksjonsmateriell i Det gamle og nye testamente. Da hun ble enke, fant Gunvor fort ut av hvor hun ønsket å bo. Det store huset ble solgt, og hun flyttet inn i en sentrumsleilighet. Der var hun meget fornøyd. Hun var en aktiv deltager i tempelreiser til Stockholm, og utmerket seg som høytleser for eldre i regi av frivillighetssentralen i kommunen. Det fant hun meget givende, og de eldre (for hun betraktet seg ennå ikke som en av dem!) så hver uke frem til den neste lesetimen. De siste årene forsynte seg dessverre raskt med Gunvors helse. Etterhvert var hun ikke i lenger i stand til å opprettholde vante aktiviteter. Sykkelen forsvant. Bilen ble parkert og solgt. USA-reiser tok slutt. Hun måtte på sykehjem. De aller siste ukene ble livet en kamp mot lidelse. Men ikke før hun hadde tatt avskjed med barn og barnebarn. Det var ingen tvil om hvor hennes hjerte lå.
Gunvor uttrykte ofte sitt vitnesbyrd om evangeliet og frelsesplanen, eller Guds plan for lykke. Hennes glede kom ikke fra eiendeler, men fra tilfredsstillelsen hun mottok fra sin tro og fra snille og veltilpassede barn. Det har vært Gunvors tro at hun vil møte Egil og sine foreldre, venner og naboer i Paradis, i åndeverdenen etter døden. Her vil de gode samtalene og sosialt samvær fortsette. Og på et senere tidspunkt vil det på mirakuløst vis skje en oppstandelse. Gunvor trodde at alle mennesker er Guds barn og dermed søsken i en himmelsk familie. Og at det er en vidunderlig mening med vårt liv på jorden og senere. Hennes store forbilde var Jesus Kristus. Og selv tok hun etter de kvinnelige disiplene til Jesus: Marta og Maria. På vegne av hennes seks barn og elleve barnebarn vil jeg uttrykke takknemlighet for den arven hun har latt dem få del i. Og som vi andre venner og naboer har nytt godt av. Vi lyser fred over hennes minne.