Herren veileder sin kirke i henhold til vårt språk og vår forståelse

Richard Neitzel Holzapfel

Misjonæravdelingen

Gjennom historien har Herren åpenbart endringer i retningslinjer angående ordinanser og tilbedelse i evangeliet.

Artikkelforfatteren bor i Utah i USA.

Bilde

Åpen antikk Bibel med gotisk skrift

Foto: Mary Alice Grover-Bacher

I Mormons bok avslutter Nephi sin opptegnelse med viktig innsikt om hvordan Herren underviser og instruerer sitt folk: “Gud Herren gir lys til forståelse, for han taler til menneskene på deres eget språk så de kan forstå” (2 Nephi 31:3; uthevelse tilføyd).

På deres eget språk

De fleste av oss erkjenner at Gud taler til alle sine barn på sitt eget språk. Vi har sannsynligvis sett hvordan han kommuniserer med oss på vårt språk og hvordan han kommuniserer med andre på deres eget språk. Dette er spesielt merkbart hvis vi har hatt anledning til å bo i et annet land enn vårt eget. I utgangspunktet ble jeg oppmerksom på dette prinsippet som ung misjonær da min første ledsager og jeg underviste Jesu Kristi evangelium på vanlig italiensk, et språk som ikke var vårt morsmål.

I løpet av vår tid sammen i Lugano i Sveits, fant og underviste min ledsager og jeg en familie fra Sicilia i Italia. Vi snakket italiensk, men familien snakket siciliansk, som er så forskjellig fra vanlig italiensk at det regnes som et eget språk. Den lokale grenens medlemmer snakket en annen variant av italiensk som er enda mindre kjent: sveitsisk-italiensk. Likevel brukte grenens medlemmer sitt innfødte sveitsisk-italienske til å hjelpe oss å drive fellesskapsfremmende arbeid og undervise denne unge familien.

Til tross for forskjellene mellom vanlig italiensk, sveitsisk-italiensk og siciliansk, talte Herren til og gjennom hver enkelt av oss ved Den hellige ånd i henhold til vårt språk og vår forståelse. Til slutt gikk denne unge familien ned i dåpens vann og ble bekreftet som medlemmer av Kirken.

Slik han gjorde med min opplevelse i sørlige Sveits, taler Herren til hver enkelt av oss på vårt språk. Når Herren taler til en åtte år gammel grunnskoleelev i Lima i Peru, snakker han på det språket barnet forstår. Det samme gjelder når han taler til en universitetsprofessor i Tokyo i Japan. Han snakker på det språket professoren forstår.

Det som kanskje ikke er like kjent for oss, er at Herren også taler i den kulturelle rammen rundt livet og tiden til en person eller et folk. Han kommuniserer i henhold til deres forståelse.

“Så de kan forstå”

Jeg har oppdaget at til forskjellige tider og steder gjennom alle tidsaldre har Herren alltid talt til sine barn i henhold til deres språk og forståelse når han har delt sitt budskap, ordinanser og sannheter på folkets språk og i deres kultur. Selv om Guds barn er begrenset i sitt språk (intet språk er fullkomment) og begrenset i sin kulturelle forståelse (kulturer tilpasser seg, låner og forandrer seg over tid), nedstiger Herren velvillig for å formidle sin vilje på deres språk og i deres kultur slik at han kan undervise og hjelpe dem. I Lære og pakter 1:24 sier Herren:

“Se, jeg er Gud og har talt det. Disse bud er av meg, og de ble gitt til mine tjenere i deres skrøpelighet etter deres talemåte så de kunne forstå det” (uthevelse tilføyd).

Derfor, når en kultur forandrer seg dramatisk over tid, skulle vi ikke bli overrasket over at Herren, som er den samme i dag som han var i oldtiden (se Hebreerne 13:8), åpenbarer seg i en ny kulturell sammenheng basert på folkets tid, sted og forståelse.

Et hellig kyss og hilsen

For eksempel, da apostelen Paulus skrev til de hellige i Roma, Korint og Tessalonika, oppfordret han dem til å “hils[e] hverandre med et hellig kyss” (Romerne 16:16, se også 1 Korinter 16:20; 2 Korinter 13:12; 1 Tessaloniker 5:26). Denne instruksjonen ga fullkommen mening i den gamle middelhavskulturen hvor menneskene hilste på hverandre med et kyss.

Å hilse på noen i alle kulturer – i gamle dager så vel som i vår tid – har alltid vært et tegn på hengivenhet, vennskap, anerkjennelse og ærbødighet. Den nøyaktige formen for disse hilsenene avhenger imidlertid ofte av hva som er passende eller forventet for den konkrete anledningen og kulturen. Noen ganger og på noen steder kan dette være en form for bukking, håndhilsning, klemming, kyssing på leppene eller kinnet eller å gni neser.

Paulus’ formaning til de hellige om å hilse på hverandre “med et hellig kyss” ville ha føltes som et behagelig og kjent tegn på fellesskap i hans gamle middelhavssammenheng. Men i Amerikas vestlige kulturelle sammenheng på 1800-tallet inspirerte Herren Joseph Smith til å tilpasse denne befalingen fra Det nye testamente om å “hilse hverandre med en hellig hilsen”,¹ kanskje som en måte å anvende dette prinsippet på sitt folk som levde på et annet tidspunkt og sted hvor kyssing ikke ble sett på som en behagelig form for hilsen i et kirkesamfunn.

Når situasjonen for Guds barn forandrer seg over tid, kan denne sammenhengen være én måte Herren taler til sitt folk på, slik at “de kan forstå”.

Endringer i kulturell sammenheng

Dette kan også delvis forklare hvorfor vi kan finne visse historier fra Skriftene vanskelige å forstå, selv om Skriftene har blitt oversatt til vårt eget språk. Vår kulturelle sammenheng er ofte så dramatisk forskjellig fra den gangen hendelsen i Skriftene fant sted, at resultatet kan bli at det er vanskelig å forstå historien i vår tid (se 2 Nephi 25:1).

Når Herren oppretter sine pakter og ordinanser med sitt folk, er det i sammenheng med en bestemt kultur i en bestemt tid og på et bestemt sted. “Justeringer som gjøres i ordinanser og fremgangsmåter, forandrer ikke de hellige pakter som inngås.”² Herren bevarer alltid sine løfters evige natur som finnes i hans pakter med sine barn.

Brigham Young Universitys professor Mark Alan Wright sier: “Språk er ikke begrenset til ordene vi bruker, men innebærer også tegn, symboler og kroppslige gester som er gjennomsyret av kulturene som skapte det.”³ Skriftene gir eksempler på hvordan dette fungerer.

Eksempler fra Det gamle testamente

I gammeltestamentlig sammenheng i oldtidens nære Østen er det ikke overraskende å oppdage at det å legge hånden under låret på en annen person for å avlegge ed, er nevnt i 1 Mosebok 24:9 og 47:29. Den gangen var denne praksisen en kulturelt passende måte å gi et løfte eller sverge lojalitet til noen på, blant annet mellom en far og en sønn.

En annen vanlig praksis i oldtidens nære Østen var å dele dyr og fugler i to slik at folk kunne gå mellom dem når de inngikk en pakt – en rituell gest som Abraham og andre i Det gamle testamente gjorde.⁴

I tillegg omfattet Abrahams pakt omskjærelse, et tegn på pakten (se 1 Mosebok 12–17).

I den gammeltestamentlige verden åpenbarte Herren ofte sin evige pakt i form av og terminologi som ligner på avtalene i det omkringliggende oldtidens Midtøsten. Dette gir mening siden Herren taler til sitt folk i deres kulturelle sammenheng, slik at “de kan forstå”.

Nadverdens praksis

Under Frelserens jordiske virke åpenbarte han sin pakt på en ny måte. I dette tilfellet tok Jesus påskehøytidens symboler og ga dem ny betydning under det siste måltid. Disse symbolene omfattet usyret brød og vin, som de drakk av ett enkelt beger (se Matteus 26:20–29).

I en tid og et sted som var vesentlig forskjellig fra hans jordiske virke i det første århundres østlige middelhavsverden, åpenbarte Herren følgende for Joseph Smith i den nord-amerikanske verden på 1800-tallet:

“Lytt til Jesu Kristi røst, han som er deres Herre, deres Gud og deres Forløser, hvis ord er levende og kraftig. For se, jeg sier dere at det ikke er avgjørende hva dere spiser eller drikker når dere tar del i nadverden, såfremt dere gjør det med øyet fullt og helt vendt mot min ære og minnes for Faderen mitt legeme som ble nedlagt for dere, og mitt blod som ble utgytt til deres synders forlatelse” (Lære og pakter 27:1–2).

Usyret brød og vin var ikke lenger nødvendig for nadverden. Bruken av ett felles beger fortsatte imidlertid. Justin Bray fra Church History Department sa at bruk av ett beger var typisk den gangen: “Utover religiøse sammenhenger var det vanlig å dele ett beger i 1800-tallets Amerika. Drikkefontener på offentlige skoler, parker og jernbanevogner kom ofte med et fastlenket beger eller en øse som alle drakk av.”⁵

Til slutt inspirerte Herren sine profeter og apostler til å slutte å bruke ett felles beger til nadverden i 1912.⁶ Selv om det var en vakker symbolikk av enhet og solidaritet i å drikke av det samme begeret, hvor alle delte nadverden sammen uavhengig av sine forskjeller, hadde kulturen forandret seg. Herren talte igjen til sitt folk “i deres svakhet … så de kunne forstå.”⁷

Frelserens og hans tilhengeres roller

Likevel advarer Herren menn og kvinner og sier at det ikke er deres sak å endre midler eller ord i hvordan vi inngår hellige pakter som han har åpenbart.⁸

Bare Jesus Kristus har rett til å endre ordinansene og fremgangsmåtene som gjør at vi mottar hans pakter basert på hans folks tid, sted og omstendigheter. Vi har bare rett til å godta disse paktene, ikke til å forandre dem eller ordinansene. Som følge av dette aksepterte Herrens folk hans rett til å avslutte omskjærelse og alle dyreofringer. ⁹ De aksepterte hans endring av sabbatsdagen fra lørdag til søndag som et tegn på den kristne pakt. På samme måte er det vår mulighet til å følge ham slik han åpenbarer gjennom sine profeter at hans verk skal utføres i dag.

Åpenbaring til levende profeter, herunder i tempeltilbedelse

Vi har vært vitne til hvordan Herren har inspirert sin profet i vår tid, president Russell M. Nelson, til å åpenbare sine læresetninger, pakter og ordinanser på vårt “språk” i henhold til vår “forståelse”, herunder med vitner ved dåp¹⁰ eller alderen for ordinasjon til Det aronske prestedømme.¹¹ Dette gjelder særlig tempelarbeid.

Inspirerte tilpasninger gjort av Det første presidentskap i de senere år – i henhold til våre omstendigheter, sted og tid – ble åpenbart “for å forbedre tempelopplevelsen for medlemmene og hjelpe alle som kommer dit å føle et tettere bånd til Gud i disse hellige rommene.”¹²

Når vi ydmykt har mottatt den unike velsignelsen av himmelsk inspirasjon og åpenbaring gjennom en profet i vår tid, måtte vi med større takknemlighet huske den niende trosartikkel som lyder: “Vi tror på alt som Gud har åpenbart, alt som han nå åpenbarer, og vi tror at han fortsatt vil åpenbare mange store og viktige ting angående Guds rike” (uthevelse tilføyd).