Å forstå frelsesplanen ga meg fred
Artikkelforfatteren bor på Filippinene.
Da mor fikk diagnosen uhelbredelig kreft, kunne jeg ikke se annet enn sorg i min fremtid. Og så bar hun sitt vitnesbyrd om frelsesplanen.
For noen år siden, på mor og fars bryllupsdag, fikk mor diagnosen kreft i bukspyttkjertelen i stadium 4. Resultatene av CT-undersøkelsen viste at kreften var livstruende, og kroppen var i forfall. Det var i samme øyeblikk jeg visste at mor ikke ville leve mye lenger.
Jeg var ikke klar for dette. Jeg så for meg hvordan livet uten mor ville være. Alt var mørkt, dystert og trist. Det var ikke mer glede og latter ‒ og ingen varme klemmer fra mor som ville trøste meg. Det virket ikke som om det ville være noe liv i det hele tatt.
Månedene gikk, og fysisk ble mor stadig svakere. Det som overrasket meg mest, var imidlertid hennes ønske om å gå i kirken, delta i familiens skriftstudium hver dag, holde leksjoner på familiens hjemmeaften og til og med le sammen med oss.
En dag spurte jeg henne: “Har du ikke spurt himmelske Fader? Har du ikke lurt på hvorfor du må ha kreft?” Mor smilte og bar sitt vitnesbyrd om frelsesplanen. Hun sa at jeg måtte forstå frelsesplanen for å kjenne den virkelige lykken den gir. Hun sa at hvis jeg forsto hvor vi kommer fra, hva som er hensikten med dette livet og hvor vi skal hen, ville jeg forstå at vi alltid vil være sammen, at jeg aldri egentlig ville miste henne. Hun oppmuntret meg til å fortsette å forberede meg til misjon og dele Jesu Kristi evangelium og frelsesplanen med andre, slik at de også kunne motta velsignelsene ved trygghet og lykke.
Jeg skjønte at mor hadde rett. Hvorfor skulle jeg frykte å miste henne her på jorden når jeg visste at så lenge jeg holdt mine pakter og gjorde Faderens vilje, ville jeg få se henne i neste liv? Jeg følte fred.
En liten stund senere døde mor. Under mors likvake – en feiring av livet hennes som vi hadde før begravelsen – virket alt fredelig, selv om det var vanskelig og jeg var trist, kunne jeg fortsatt føle mors nærvær. Til og med menneskene rundt meg syntes å bli oppbygget. Jeg visste at jeg følte den sanne velsignelsen ved å forstå Guds guddommelige plan.
Senere, da tiden var inne til å bringe mor til kirkegården, kom en ung gutt bort til meg og spurte hvorfor jeg ikke gråt. Jeg husket at jeg hadde tenkt på mors død tidligere og bare hadde sett en masse sorg og elendighet. Jeg smilte og knelte ned til hans nivå. Jeg sa: “Jeg vet at jeg vil få se mor igjen hvis jeg fortsetter å følge Guds bud.” Gutten smilte også, og jeg visste at han følte den samme freden som jeg følte.
Mor var borte, men mørket, dysterheten og sorgen som jeg trodde ville fylle livet mitt, var ikke tilstede. Jeg tok farvel med henne og sa at vi ville se hverandre igjen i neste liv. Jeg følte meg trøstet til tross for savnet. Det var en velsignelse som kom av å forstå frelsesplanen.