Kun digitalt
Etterlever du evangeliet halvhjertet?
Vår holdning til våre ansvarsoppgaver i Kirken utgjør virkelig en forskjell.
“Må jeg?”
Har du noen gang tenkt dette før? Jeg har tenkt dette mange ganger. Og jeg har lært at en tanke som kan virke så ubetydelig som denne, er en viktig indikasjon på min holdning. Vi kan alle strekke oss ut og yte omsorgstjeneste til andre, vi kan ta imot og oppholde våre kall i Kirken, og vi kan delta på våre møter i Kirken. Selv om det gjøres halvhjertet, kan disse tingene utgjøre en forskjell i vårt liv. Men begrenser det Guds evne til å bruke deg? Begrenser det Guds evne til å forandre deg? For min del tror jeg at det gjør det.
Denne konklusjonen får meg til å tenke på Laman og Lemuel som reiste fra Jerusalem, som dro tilbake etter platene, som hjalp til med å bygge skipet, som var lydig mot en rekke ting – men de gjorde disse tingene motvillig og halvhjertet. De tillot ikke sine erfaringer å forandre dem til det bedre. Istedenfor klaget de alltid og hadde negative holdninger uansett hvilke omstendigheter de befant seg i. Og etter å ha blitt klar over dette, vil jeg virkelig ikke være en Laman eller en Lemuel.
Bruk et øyeblikk på å virkelig tenke over hva som motiverer dine handlinger. Når du ut til andre med fokus på velsignelsene som venter deg? Eller når du ut til andre fordi du virkelig ønsker å dele lys og kjærlighet med dem? Gjør du alt som kreves i ditt kall fordi det forventes av deg? Eller gjør du det fordi du ønsker å tjene Herren og dem rundt deg?
Dette er den slags spørsmål jeg prøver å stille meg selv fra tid til annen. Gjør jeg alt jeg kan for å leve som en sann Kristi disippel med ærlig hensikt? Eller er ikke mitt hjerte fullstendig oppriktig? Jeg synes biskop Gérald Caussé, presiderende biskop, sa det best: “Er vi aktive i evangeliet, eller har vi det bare travelt i Kirken?” (“Det handler om mennesker”, Liahona, mai 2018, 112).
Aktive vs. travle
I mitt tilfelle når jeg bare er “travel” i Kirken sniker likegyldighet seg inn i mitt sinn. Denne likegyldigheten kan komme av en uengasjert holdning eller av mindre viktige oppgaver på min agenda som kommer i veien for dem som virkelig betyr noe. Denne likegyldigheten sniker seg inn når jeg sitter på nadverdsmøtet og ikke følger med, når jeg sier kveldsbønnen min og tankene vandrer til andre ting, når jeg skumleser Skriftene uten å grunne på dem, eller når jeg strekker ut en hånd til noen bare for å si at jeg har gjort det istedenfor å oppriktig prøve å bli venn med dem.
Noen ganger føler jeg meg til og med frustrert når jeg ikke ser noen fremgang i mitt liv – når jeg bare er likegyldig og “travel” i evangeliet – og disse følelsene vedvarer frem til jeg innser hva problemet er. Noen ganger må jeg lene meg tilbake, koble til på nytt og spørre: “Gir jeg dette kallet eller denne personen eller denne bønnen eller dette skriftstedet min fulle oppmerksomhet og hele mitt hjerte nå?
Det er når denne typen innsikt treffer meg, at forandring virkelig skjer i mitt liv. Når jeg virkelig ber om å se andre slik vår himmelske Fader ser dem, når jeg ber om anledninger til å tjene, når jeg ber om veiledning i mitt kall, i min karrière og i mitt daglige liv, og aller viktigst, når jeg handler i henhold til de tilskyndelsene han gir meg, når mine handlinger avspeiler mitt indre ønske om å bli bedre – da er jeg aktiv i evangeliet. Da føler jeg en sann forandring i min holdning, i mitt hjerte og i min sjel. Da ser jeg mirakuløse ting utfolde seg. Da føler jeg sann glede komme inn i mitt liv. Da prøver jeg virkelig å forandre meg til det bedre.
Handlinger vs. følelser
Jeg tror at vi alle kan se tilbake på noen øyeblikk i vårt liv når våre handlinger var dydige, mens følelsene bak dem ikke var det samme. Noen ganger er livet travelt, noen ganger vil vi ikke alltid være helt fornøyde med våre omstendigheter, og noen ganger vil ikke ting skje slik vi ønsker at de skal. Vi er ikke perfekte, men hvis vi ber vår himmelske Fader om hjelp til å gjøre de oppgavene vi er blitt bedt om å gjøre som noen ganger er kjedelige eller tidkrevende, med et oppriktig hjerte, vil vi kunne lære å gjøre dem på en mer Kristus-lignende måte.
Jeg kan huske ganger når jeg motvillig sa ja til å gjøre et tjenesteprosjekt, for så å få hjertet bløtgjort og endret etter erfaringen. Eller når jeg fikk et kall og klaget på at det tok for mye av min tid, for så å bryte sammen i bittersøte tårer når jeg ble avløst, fordi jeg hadde lært å elske det.
Vi kan dele lys, oppfylle våre ansvarsoppgaver og motta svar på våre bønner mer effektivt hvis vårt hjerte er på rett sted. Hvis vi tar tiden til å evaluere holdningene og intensjonene bak våre handlinger, og gjør alt vi kan “av et oppriktig hjerte [og] med ærlig hensikt” (Moroni 10:4), vil vi være bedre i stand til å gjenkjenne vår himmelske Faders veiledning, finne større glede og utgjøre en mye større forskjell i vårt og andres liv.