Hvordan overvinne faren ved tvil
Av eldste Hugo Montoya
i De sytti
Selv store trær kan bukke under for sopp som vi ikke har sett. Det samme gjelder tro – hvis vi lar tvilen vokse, kan den få åndelige røtter til å råtne helt til vi velter.
Fotografier fra Getty Images
Under Frelserens jordiske virke ble han prøvet av Satan.
“Og da han hadde fastet i førti dager og førti netter, ble han til sist sulten.
Og fristeren kom til ham og sa: Er du Guds Sønn, så si at disse steiner skal bli til brød” (Matteus 4:2–3; uthevelse tilføyd).
Motstanderen fristet Frelseren ved å trekke hans guddommelighet i tvil. Han brukte den betingede setningen “Er du Guds Sønn.”
Men ved hjelp av den styrken som kommer av kunnskap om Skriftene, avviste Herren fristelsen. “Det står skrevet”, sa han, “Mennesket lever ikke av brød alene, men av hvert ord som går ut av Guds munn” (Matteus 4:4).
Denne samtalen mellom Jesus Kristus og Satan gir oss et klart bilde av hvordan motstanderen frister oss til å bringe snikende tvil inn i vårt hjerte og vår forstand.
En skjult invasjon
Der jeg vokste opp i Sonora, Mexico, er det store trær som kalles cubafiken. De blir nesten 30 m høye, med store stammer og velutviklede grener og løvverk. Nylig ble mange av disse trærne rammet av en sykdom som kalles Texas-rotråte. Når denne soppen går til angrep, ser man ikke virkningen på flere år. Soppen får imidlertid gradvis røttene på de vakre trærne til å råtne, og de begynner å dø. Bladene blir gule og faller av. Deretter tørker stammen og grenene ut, og trærne må hugges ned.
I likhet med soppen som kommer inn i disse trærne, kan tvil trenge seg inn i våre tanker. Hvis vi lar den vokse, kan den etter hvert påvirke våre røtter og få vår trosgrunnvoll til å råtne til vi også kan bli hugget ned.
Såkalte venner kan så tvil ved å stille sårende spørsmål. Nettsteder kan vekke tvil ved å presentere informasjon tatt ut av sammenheng. Men tvilen forsterkes særlig når vi selv stiller spørsmål ved byrdene vi bærer, når vi føler oss forlatt eller overveldet. Det naturlige menneskes innvendinger, som for eksempel “Hvorfor meg, Herre?” eller “Hvis jeg er din tjener, hvorfor tillater du …” kan bli hvisket i våre ører av løgnens far. Han har en lumsk hensikt – å svekke vår visshet om at vi er Guds barn.
For å motvirke en slik tvil, må vi huske at Faderens plan er fullkommen. Istedenfor å dvele ved negative spørsmål, skulle vi be om styrke, slik Joseph Smith gjorde: “Kom dine lidende hellige ihu, O vår Gud, og dine tjenere vil fryde seg i ditt navn for evig” (L&p 121:6). Vi må også stole på at Herren vil redde oss (se 1 Korinterbrev 10:13).
Ranet med pistol
Jeg husker en personlig opplevelse som hjalp meg å lære å erstatte tvil med håp. Jeg var stavspresident den gangen. Barna var små. Min hustru og jeg hadde hadde et foretak som laget tortillaer, og vi hadde lange arbeidsdager.
En av disse nettene, da min hustru og jeg måtte lage tortillaer fra midnatt til kl. 03.00, kom tre unge menn til butikken vår. Alle tre var i narkotikarus. To av dem hadde på seg finlandshetter og lange regnfrakker. Regnfrakkene skjulte våpnene deres. De truet oss, stengte oss inne i butikken og låste døren. Én sto vakt utenfor, og ropte flere ganger: “Drep dem! Drep dem!”
En av de unge mennene presset sitt våpens munning mot tinningen min, og tvang meg til å legge meg ned. Den andre presset våpenet sitt mot min hustrus bryst. Jeg ba om at mine barn ikke måtte bli foreldreløse, og Herren beskyttet oss. Ranerne låste oss til slutt inne på toalettet og kjørte av sted i bilen min.
Vi kom oss ut og ringte etter hjelp. Politiet kom, og det samme gjorde min bror. Så snart som mulig kjørte vi min hustru hjem. Så dro min bror og jeg ut for å lete etter bilen min, uten hell. Jeg var svært lei meg da jeg kom hjem kl. 05.00.
Hvor var familien min?
Til min overraskelse var ikke min hustru og mine barn der. En nabo fortalte meg at min fire år gamle datter hadde magesmerter, og at de hadde kjørt henne til sykehuset i all hast. Jeg visste at vi ville ha desperat behov for penger til behandlingen hennes, så jeg følte at jeg ikke hadde noe annet valg enn å dra tilbake til tortillabutikken og fylle dagens bestillinger. Siden min hustru og jeg var de eneste som arbeidet der, var jeg alene og måtte arbeide som en gal med å elte, sette deigen i beholderen, justere størrelsen, løpe frem og tilbake for å fullføre tortillaer, og betjene kunder.
Nå var klokken 08.00. Jeg begynte å tenke på det som hadde hendt den natten. Jeg stilte meg selv spørsmålet: “Hvorfor skjer alt dette med deg når du er stavspresident?”
Alt annet enn tortillaer
Jeg dyttet den skadelige tanken til side og ba om styrke. Så hørte jeg en stemme bak meg: “President.” Det var min biskop og en mann fra menigheten, hjemmelærerne mine.
Biskopen sa: “Vi kan ikke lage tortillaer, så vi kan ikke hjelpe deg her. Men du trenger ikke å bekymre deg med hensyn til bilen, din hustru, din syke datter eller de andre barna. Bli her, så hjelper vi deg med resten.” Jeg gråt av takknemlighet.
De tok seg av alt bortsett fra tortillaene. Da jeg kom hjem den ettermiddagen, fant jeg huset rent og ryddig, skjortene mine strøket, og maten sto klar. Ingen var hjemme, men jeg visste at Hjelpeforeningen hadde vært der. Politiet hadde funnet bilen min, og noen fra menigheten hadde betalt for få hentet den ut.
Jeg dro snart for å besøke min hustru og datter. Biskopen hadde vært der og hadde gitt min datter en velsignelse. Hun hadde blindtarmbetennelse, men alt var under kontroll.
Da min hustru og jeg snakket sammen, var vi imponert over at biskopen ikke hadde brukt fasteoffermidler eller varer fra biskopenes lagerhus til å hjelpe oss. I stedet hadde han benyttet seg av medlemmenes ressurser og barmhjertighet.
Noen dager senere, mens min datter kom seg og min hustru hjalp meg i tortilla-butikken, kom det tre kvinner. Det var mødrene til de unge tyvene som hadde kommet for å be om unnskyldning. De forklarte at politiet hadde tatt sønnene deres. Senere praktisk talt slepte disse mødrene sønnene sine til butikken for å be om tilgivelse, og vi tilga dem.
De tvilte ikke
De åndelige røttene i mitt slektstre har blitt styrket i seks generasjoner på grunn av min oldefars urokkelige tro.
Et annet eksempel i min slektshistorie minner meg om ikke å tvile. I Mexico i 1913 forkynte eldste Ernest Young og hans ledsagere evangeliet for min tipp-oldemor Maria de Jesus de Monroy, som var enke, hennes tre døtre, Natalia, Jovita og Guadalupe, og hennes eneste sønn, Rafael – min oldefar. De ble døpt 10. juni. To måneder senere forlot amerikanske statsborgere landet på grunn av den meksikanske revolusjonen.
29. august 1913, den dagen president Rey L. Pratt og alle amerikanske misjonærer skulle dra, kom Rafael Monroy, en 34-åring som hadde blitt medlem to måneder tidligere, til misjonshjemmet for å uttrykke sin bekymring. “Hva kommer til å skje med oss?” spurte han. “Det er ingen organisert gren i San Marcos, og vi har ikke prestedømmet.” President Pratt lyttet til Rafaels bekymringer, og ba ham sette seg. Han la hendene på Rafaels hode, overdro Det melkisedekske prestedømme til ham, ordinerte ham til eldste og beskikket ham som president for San Marcos gren.
Rafael, som forsto at dåpspakten var hellig og evig, forsto også at han skulle dele evangeliet med andre. På 23 måneder bidro han og hans rådgiver, Vicente Morales, til at mer enn 50 personer omvendte seg og ble døpt. De forkynte for mange flere.
Så, 17. juli 1915, kom revolusjonen til San Marcos. Revolusjonssoldater anklaget Rafael og Vicente for å tilhøre og støtte motstanderens hær, skjule våpen og tilhøre en fremmed religion. De tok dem til fange, torturerte dem og hengte dem til de besvimte. Deretter ga soldatene dem en siste sjanse til å redde livet. De ville bli spart hvis de ville gi avkall på sin religion. Rafael svarte: “Jeg kan ikke gjøre det, for jeg vet at det jeg har mottatt, er sant.”
Rafael og Vicente tvilte ikke. De handlet i samsvar med sin kunnskap og sitt vitnesbyrd. På slutten av den dagen ble de henrettet av Den sørlige frigjøringshær, og ga sitt liv for det de trodde på.1
Fortsatt sant i dag
La oss ikke tvile på at dette verk er sant. Når vi settes på prøve av tvil, la oss tenke på våre åndelige opplevelser. Dette vil hjelpe oss å utslette tvilen. Dette gjelder særlig dem som har kommet hjem fra heltidsmisjon og deretter latt tvilen få snike seg inn, gamle medlemmer som har blitt trette av å holde ut, og nye konvertitter som først følte stor glede, men ikke har gitt næring til sin tro.
Hvis dette er din situasjon, vil jeg gjerne si: Hvis evangeliet var sant da du sendte inn din misjonærsøknad (og det var det!), hvis det var sant da du dro til templet (og det var det!), hvis det var sant da du ble omvendt og døpt, eller da du hjalp andre å omvende seg og bli døpt (og det var det!), hvis det var sant da du ble beseglet (og det var det!), så det er like sant i dag!
Jesus viste ved eksempel at vi kan få styrke fra Skriftene. Joseph Smith viste at det å spørre i bønn, vil gi lindring. De som har gitt sitt liv uten å tvile, har vist at selv i møte med døden, har vi håp.
Vi må ikke gi etter for fortvilelse, for prøvelser og fristelser er midlertidige. Vi kan alle finne håp i Frelserens erklæring: “Se hen til meg i enhver tanke, tvil ikke, frykt ikke” (L&p 6:36).