Vi kan gjøre det bedre: Å ønske andre velkommen i flokken
Her er fire måter du kan hjelpe nye og tilbakevendende medlemmer å føle tilhørighet.
Innen en måned etter at Melissa (alle navnene er forandret) ble døpt i Midtvesten i USA, holdt hun åpningsbønnen på nadverdsmøtet. Hun var nervøs for å be offentlig, men “hadde full tillit til min evne til å snakke med min himmelske Fader”, forteller hun. “Jeg hadde tross alt bedt i mange år, spesielt mens jeg undersøkte Kirken, og kunne føle Den hellige ånd hjelpe meg.”
Så hun ble svært forbauset da hun fikk en e-post fra et medlem av menigheten som “svært detaljert” beskrev hvordan bønnen hennes var feil. Skam, forlegenhet og en strøm av tvil raste gjennom Melissa til hun følte seg tilskyndet til å ringe den hjemvendte misjonæren som hadde undervist henne. “Han forsikret meg straks om at det var helt upassende av medlemmet å kritisere meg på en slik måte”, sier hun. “Han sa også at biskopsrådet aldri ville be et annet medlem om å gi meg denne formen for tilbakemelding, slik jeg hadde antatt.”
Beroliget, forble Melissa aktiv i menigheten, tok imot kall og fortsatte å blomstre i sin tro. Men det tok flere måneder å komme over smerten og den svekkede selvtilliten etter denne nedslående e-postmeldingen.
Dessverre er ikke Melissas historie unik. Mange nye og tilbakevendende medlemmer møter betydelige, men ofte unngåelige, utfordringer som følge av at de føler at de ikke passer inn. Noen ganger strever til og med de som har et sterkt vitnesbyrd, med å holde seg trofaste når de føler seg utelatt. I en ny videoserie med tittelen Enhet i mangfold tar Kirkens ledere opp dette temaet, og oppfordrer medlemmene til å være mer følsomme, inkluderende og kjærlige i vår omgang med andre.
Følgende historier bidrar til å illustrere hvordan vi som medlemmer kan anvende disse prinsippene og vise ekte vennskap og følelsesmessig støtte til dem som hungrer etter å bli oppriktig mottatt i Herrens kirke.
Vær en venn i troen
“Når noen kommer inn i en kirkesal, skulle de umiddelbart føle seg omfavnet og elsket og løftet og inspirert … til å gå og bli bedre fordi de vet at Herren elsker dem, og fordi de har venner i sin tro.”
– Carol F. McConkie, førsterådgiver i Unge kvinners generalpresidentskap
Melissa trengte ekte venner, særlig i menigheten, som hun kunne komme til når hun trengte råd eller hjelp. Hennes mann og datter hadde ikke sluttet seg til Kirken sammen med henne.
“Når jeg kom til kirken og så alle familiene, følte jeg meg svært alene”, sier hun. Alle var vennlige, men til og med lykken deres fikk henne til å føle at “jeg aldri ville oppnå mormonenes typiske glød fordi jeg var den eneste med problemer”.
I tillegg til den hjemvendte misjonæren som hadde undervist henne, var Melissa velsignet med Cindy, en Internett-venn som hadde presentert Kirken for henne. “Det var vanskelig å se Melissa streve på sitt hjemsted uten at jeg kunne gjøre noe,” forklarer Cindy. “Så jeg opprettet en egen Facebook-gruppe med noen fantastisk jordnære, kjærlige og forskjellige medlemmer som hjalp henne og var venner med henne på måter jeg aldri kunne ha klart alene.”
Gruppen ga ikke bare Melissa en følelse av tilhørighet mens hun fant seg til rette i menigheten, men svarte også på spørsmål om livsstil og kulturelle bekymringer. “Jeg vokste opp i singleter og korte shorts,” sier Melissa. Hun satte pris på Internett-venner som svarte med bilder av antrekk hun kunne ta en titt på i lokale butikker. Dette oppmuntret henne til å be søstrene i menigheten om filmanbefalinger etter at hun ikke lenger følte seg vel med noen av dem hun hadde i samlingen sin.
En viktig side ved vennskapene hun utviklet, fremhever Melissa, er at hun søkte råd. Uønskede råd føles som påtrenging snarere enn inkludering, en krenkelse av privatlivets fred som kan være sårende for dem som ikke er forberedt på det.
Med tiden ble Melissa kalt til å undervise i Hjelpeforeningen. Kallet ga henne muligheter til å omgås andre i menigheten. Melissa fortalte søstrene om sine vanskeligheter, ikke bare med å tilpasse seg som nytt medlem, men også med å ta seg av et autistisk barn, noen personlige helseproblemer, og “Hunden min er forresten døende”. Opplevelsen av å ha andre søstre som lyttet og svarte med sine egne problemer i klassen og i private samtaler, viste seg å være svært legende. Disse forbindelsene hjalp Melissa å føle at hun endelig hadde sanne venner i troen.
Inkludér alle
“Frelseren befalte sine tilhengere å ‘elske hverandre … som jeg har elsket dere’ (Johannes 13:34; uthevelse tilføyd). Så vi ser på hvordan han elsket oss… Hvis vi har ham som vårt forbilde, skulle vi alltid prøve å nå ut for å inkludere alle.”
– Eldste Dallin H. Oaks i De tolv apostlers quorum
Robert, en undersøker i Canada, har deltatt på mange forskjellige møter og aktiviteter i Kirken. Han har undersøkt forskjellige religioner, men fortsetter å studere Kirken på grunn av inspirasjonen han har funnet i dens lære og i Mormons bok. Han går på Institutt for å lære mer, og opplever det sosiale miljøet som “forfriskende sunt og vennlig, med en virkelig god stemning”, sier han. “Mormoner er verdens hyggeligste mennesker.”
Som selverklært introvert, ønsker Robert å omgås andre, men sier: “Jeg har en tendens til å holde meg på sidelinjen, usikker på hvordan jeg kan bli del av gruppene; noen av dem har vært venner i kirken lenge og later ikke til å trenge flere.” Men det skal ikke mye til for å lindre denne følelsen av isolasjon. Under en aktivitet, forteller han, “kom det noen bort til meg etter middagen og oppfordret meg til å bli for å se filmen. Hadde det ikke vært for dette, ville jeg ha dratt, men i stedet storkoste jeg meg. Jeg trengte bare å vite at noen ville ha meg der.”
I likhet med Melissa, setter han pris på venner i Kirken som forklarer læren, men ikke er så detaljerte med hensyn til hvordan den skal etterleves. Venner som lytter mer enn de formaner, er som “en som går ved siden av deg, i motsetning til å dytte deg bakfra for å få deg til å gå fortere. Mesteparten av tiden bare snubler og faller du.”
Robert har slitt med å slutte å røyke. Hans ubehag illustrerer hvordan de som er nye, er smertelig klar over hvordan de skiller seg ut. “Ikke ett medlem har noensinne nevnt at jeg lukter røyk”, sier han. “Men hvis klærne mine ikke er helt nyvasket, holder jeg meg hjemme fra Institutt eller kirken.”
Vi kan skape en sterkere følelse av tilhørighet når vi beroliger og inkluderer dem som er nye i Kirken. Eldste D. Todd Christofferson i De tolv apostlers quorum sier: “Det gjør meg trist når noen som er svært sårbare, kommer og sier… ‘Jeg ønsker å være her’, og så møter en kald skulder eller mangel på interesse. Det er tragisk…Vi må være bedre enn som så” (“Is There a Place for Me?” [video], lds.org/media-library).
By på deg selv
“Når du velger å by på deg selv, er du til velsignelse for andre… Kan du se etter ham eller henne som sitter på utsiden, eller på sidelinjen?… Når du har åpnet hjertet for andre mennesker, ser du at vi alle hører til.”
– Jean B. Bingham, Hjelpeforeningens generalpresident
Etter at Elsa ble medlem av Kirken i Nederland, opplevde hun et ekte bånd til en kjærlig himmelsk Fader. Men som ung enslig voksen, kjempet hun også med ensomhet når familiemedlemmer og venner følte seg utilpass med hennes nye religiøse tro og vaner. “Det beste medlemmer har gjort for meg”, sa hun, “er å være venner med meg utenfor kirken. Noen blir med meg til templet for å utføre dåp, selv om de har mottatt sin begavelse. Jeg trenger å omgås medlemmer mer enn på søndag for å få styrke og holde ut til enden.”
Elsa føler at hennes største utfordring som ny konvertitt, er “forventningen om at man plutselig skal forstå alt”, sier hun. “Alle forkortelsene, arrangementene og kallene. Det kan være litt overveldende, og jeg er noen ganger redd for at andre dømmer meg for at jeg ikke lærer raskere.” I likhet med mange andre, opplever hun også sosial angst, noe som gjør at “jeg føler meg vel med å sitte bakerst i kirkesalen og sjelden snakke med noen”. Store grupper er skremmende, og hun lurer på om andre dømmer henne for hennes manglende deltakelse. “Det er ikke det at jeg ikke ønsker å ta del i undervisningen eller synge salmer åpenlyst eller holde en offentlig bønn”, forklarer hun. “Det er bare det at jeg er redd jeg faktisk kan briste i gråt foran disse menneskene som jeg ikke helt kjenner ennå.”
Søster McConkie sier: “Jeg kjenner folk som kommer til kirken hver søndag for å bli inspirert og oppbygget, og som føler seg dømt og uelsket når de drar – som om det ikke er behov for dem eller plass til dem i kirken. Vi må gjøre dette på en annen måte.”
Medlemmer som ikke dømmer, hjelper henne mest, sier Elsa. “De lytter til mine dilemmaer og blander seg ikke inn i mitt privatliv. De opptrer med oppriktighet og tålmodighet mens jeg selv lærer hva det innebærer å være medlem.” Til tross for sin angst, går hun ut sammen med misjonærene og hjelper nye medlemmer og undersøkere. “Jeg vet hvordan det føles å være ny”, forklarer hun, “og ønsker å sørge for at ingen vender seg bort fra evangeliets gaver, som reddet meg fra håpløshet.”
Etterlev evangeliet, bli disipler
“Folk kan komme med forskjellige gaver og perspektiver. Det brede spekteret av erfaringer, bakgrunner og utfordringer som mennesker står overfor, vil vise oss hva som virkelig er viktig i Kristi evangelium. Og mye av det andre som kanskje har blitt ervervet over tid og er mer kulturelt enn doktrinært, kan svinne hen, og vi kan virkelig lære å være disipler.”
– Eldste D. Todd Christofferson i De tolv apostlers quorum
Til tross for at han tidligere hadde vært kritisk til Kirken, ble Jim medlem fordi han fikk “et ubestridelig åndelig vitnesbyrd fra Den hellige ånd som vitnet om evangeliets sannhet og dens lære.” En av hans største utfordringer var imidlertid å tilpasse seg siste-dagers-hellig kultur.
Etter dåpen oppdaget han at mye av det som var allment akseptert adferd blant medlemmene, var kulturelt snarere enn doktrinært. “Selv om dette skjer i alle organiserte religioner”, forklarer han, “følte jeg at hvis jeg ikke tilpasset meg på bestemte måter, ville jeg bli beskyldt for ikke fullt ut å ha tatt imot evangeliet. Jeg hadde ikke noe problem med evangeliet eller læren, men med et konformitetsnivå som bare føltes kulturelt.”
Som eldste Christofferson forklarer, trenger vi at våre nye konvertitter, undersøkere og andre hjelper oss å kvitte oss med ikke-doktrinær praksis som har vokst frem over tid, og bli sanne disipler.
Idet han fremhever fordelene ved å kommunisere med mennesker med forskjellig bakgrunn, oppfordrer eldste Oaks siste-dagers-hellige til å unngå å fokusere på forskjeller og i stedet begynne med å spørre: “Hvor kommer du fra? Hva er dine grunnleggende verdinormer? Hva ønsker du å oppnå?” Denne typen åpenhet og aksept hjelper i sin tur de nye blant oss å føle seg inkludert, oppbygget, elsket og beredt til å omfavne frelse i Kristi legeme.
I likhet med Kirkens ledere i dag, bekymret apostelen Paulus seg for splid i Kristi kirke i oldtiden. Han oppfordret medlemmer med sterke meninger til å unngå å fornærme andre hellige med hensyn til praksis som til syvende og sist egentlig ikke betydde noe, og forklarte at “kunnskapen oppblåser, men kjærligheten oppbygger” (1 Korinterbrev 8:1). Han etterlyste “at det ikke må være splittelse blant dere”, og at de måtte fokusere på “Jesus Kristus, og ham korsfestet” istedenfor hvordan medlemmer var forskjellige (1 Korinterbrev 1:10; 2:2).
I dag oppfordrer vår tids apostler og profeter oss til å finne enhet i mangfold, til å gjøre plass til alle medlemmer av Kristi kirke som en viktig del av vår hensikt å komme til “enhet i tro på Guds Sønn og i kjennskap til ham … til aldersmålet for Kristi fylde” (Efeserne 4:13).