Hvordan etterlatte leges

Av Kirkens familiekontor

Bilde

woman kneeling at bed

Når noen velger å gjøre slutt på smerten gjennom selvmord, begynner en komplisert og unikt smertefull sorgprosess for de pårørende (ofte omtalt som etterlatte). Følelsen av forvirring, skyld, utenforskap, avvisning og sinne forsterkes. De ubesvarte spørsmålene Hvorfor? Hva var det jeg overså? Hvorfor fikk jeg ingen tilskyndelse? Hvordan vil dette påvirke evige belønninger? osv., kan forårsake enorm uro og tanker om at de på en eller annen måte kan ha vært ansvarlig for sin kjæres død.

Det er en tendens til at etterlatte trekker seg bort fra andre i skam på grunn av frykt for å bli klandret, dømt og stigmatisert. Etterlatte kan også få traumerelaterte reaksjoner, spesielt vedkommende som finner legemet. Etterlatte kan til og med få selvmordstanker selv i sin sorg.

Til tross for disse dype smertene og kvalene, “steg [Frelseren] ned under alt” (se L&p 88:6; 122:8) “så han i kjødet kan vite hvordan han skal hjelpe sitt folk i forhold til deres skrøpeligheter” (Alma 7:12) “for at vi kan … finne nåde til hjelp i rette tid” (Hebreerne 4:16).

Til de sørgende:

Ikke klandre andre, og særlig ikke deg selv.
Ta vare på deg selv åndelig: Stol på handlefrihetens gave, gi rom for ukjente faktorer (se 1 Nephi 9:6), og stol på Herrens kraft til å helbrede og gi fred (se Filipperne 4:7).
Ta vare på deg selv fysisk: Oppretthold en rutine for godt kosthold, hvile og trening.
Få støtte av dem du stoler på (familie, venner, biskopen), og la andre hjelpe deg gjennom denne krisen.
Delta i sunne aktiviteter som gir adspredelse.
Snakk med en profesjonell rådgiver og/eller delta i en støttegruppe for selvmord.
Vær tålmodig i helbredelsesprosessen.

For dem som tar seg av en som er i sorg:

Vær medfølende, og ikke klandre eller døm noen. Forstå hvordan “Herren … avpasse[r] etter [sin] barmhjertighet” (L&p 46:15).
Ta kontakt, og spør de etterlatte hvordan du kan hjelpe til, selv om det er helt enkle oppgaver, eller ledsage dem når de skal gjøre noe.
Vær tålmodig, lytt og godta følelsene de deler i eget tempo.
Unngå klisjeer og falske forsikringer som “Det ordner seg”, “Det kunne vært verre”, “Jeg vet hvordan du føler deg”, “Jeg forstår”, “Det er Guds vilje”, “Tiden leger alle sår” og så videre.
Ikke prøv å gi svar på deres uutgrunnelige spørsmål.
Ikke sammenlign deres sorg med din, selv om den var knyttet til et selvmord.
Snakk med dem om deres kjære på lignende måter som du ville gjort om en som døde på en annen måte.
Forsikre berørte barn om at de ikke er ansvarlig for det inntrufne.
Tilby deg å hjelpe dem å finne andre ressurser for sorgprosessen (rådgivning, støttegrupper osv.).