Refleksjoner og speilbilder
Klokker
Artikkelforfatteren bor i Utah, USA.
Den hellige ånd er omtrent som klokkene som min sønn var så fascinert av.
Da min sønn Joshua var omtrent to år gammel, ble han svært interessert i klokker. Hver gang vi gikk forbi en klokke i huset, ville han stoppe og se på den. Han likte spesielt å legge øret tett inntil klokken og lytte til tikkelyden den laget. Han gikk gjennom en fase der vi ikke kunne passere en klokke uten å stoppe for å høre den tikke.
Denne enkle aktiviteten lærte meg noe interessant. For det første tikket klokken hele tiden, ikke bare når vi viet den oppmerksomhet. For det andre, selv om vi visste at klokken laget en lyd, måtte vi komme tett på den og være veldig stille for å kunne høre den lave tikkingen.
Den hellige ånd er omtrent som klokkene som min sønn var så fascinert av. De av oss som har blitt døpt og mottatt Den hellige ånds gave, kan motta hans konstante veiledning hvis vi lever verdig til det. Den hellige ånd er alltid med oss, men noen ganger lar vi verdens larm overdøve de stille tilskyndelsene han gir oss. Akkurat slik min sønn og jeg måtte være stille for å høre klokkens lave tikking, må vi alle være stille for å høre, eller føle, de stille tilskyndelsene som Ånden gir.
President Boyd K. Packer (1924-2015), president for De tolv apostlers quorum, sa: “Åndens røst er beskrevet i Skriftene som hverken ‘høy’ eller ‘skarp’. Det er hverken en ‘tordenens røst, heller ikke… en larmende, støyende røst’. Det er ‘en lav røst som er fullkomment mild likesom en hvisken’, og den kan trenge ‘inn i selve sjelen’ og får hjertet ‘til å brenne’ (3 Nephi 11:3; Helaman 5:30; L&p 85:6-7) …
“Ånden,” sa president Packer, “vekker ikke vår oppmerksomhet ved å rope eller riste i oss med tung hånd. Den hvisker. Den kjærtegner oss så mildt at vi kanskje ikke føler den i det hele tatt hvis vi er opptatt med noe annet …
Fra tid til annen vil Ånden øve et tilstrekkelig sterkt press til at vi blir oppmerksomme. Men hvis vi ikke gir akt på denne milde følelsen, vil Ånden oftest trekke seg tilbake og vente til vi kommer for å søke og lytte” (“Herrens lys,” Lys over Norge, juli 1983, 30).
Når jeg nå hører den lave tikkelyden fra en klokke, kan jeg ikke unngå å huske enkel lærdom min sønn ga meg om å være stille for å høre Åndens stille tilskyndelser.