Institutt er for oss
Hvordan kan Kirkens religionsinstitutt være til velsignelse for deg?
Vi har mye på programmet. Noen av oss er studenter. Noen jobber lange dager. Noen av oss er borte fra venner og familie, eller har ansvar som er tungt å bære. Noen av oss prøver å tilpasse oss etter å ha kommet hjem fra misjon, eller har nettopp fullført videregående skole og er usikre på hva som blir det neste.
Det kan virke fornuftsstridig å legge Institutt på toppen av alt annet. Mange av oss har en eller annen gang lurt på om Institutt virkelig vil hjelpe oss.
Svaret er ja.
Tusenvis av unge voksne over hele verden, mange av dem i situasjoner som din, finner styrke, støtte, vennskap og åndelig berikelse på Institutt. Her er bare to eksempler på fantastiske unge voksne som, til tross for alle sine utfordringer, vet at Institutt er for dem.
Instituttet er bra for hjertet
Arics historie, Toronto, Ontario
Aric (avbildet øverst til høyre) er en doktorgradsstudent ved Universitetet i Toronto, og arbeider med hjertevev og regenerativ medisin.
Når han beskriver sin forskning, forklarer han: “Visse typer stamceller kan bli til hva som helst i kroppen. Vi kan legge stamceller i en petriskål og dyrke dem til en hjertecelle. Etter to uker vil de begynne å slå på egenhånd. Vi bruker så disse til å modellere forskjellige sykdommer og teste forskjellige medikamenter. Målet mitt er at jeg en dag kan dyrke et hjerte i et laboratorium som dette.”
Aric fikk sin egen forandring i hjertet under sin misjon i Belo Horizonte i Brasil. “Da jeg var på misjon, lærte jeg å lytte til og følge Ånden. Det hjalp meg å lære å studere og å anstrenge meg.” Han forandret seg så mye at han var bekymret for å komme hjem. “Jeg visste ikke helt hvordan jeg skulle oppføre meg eller hva jeg skulle gjøre,” innrømmet han. “Jeg måtte lære på nytt å omgås med andre i bestemte situasjoner. Det hjalp å gå på Institutt.”
Det sosiale nettverket ved Institutt er viktig for Aric. “Jeg har vært i stand til å bli venner med noen som trengte venner. Jeg har vært i stand til å trøste folk når de trengte trøst. Det er viktig for meg å hjelpe andre, men det er også viktig for meg å føle dette fra andre.”
Han spøker om hvor lenge han har gått på Institutt, men han fortsetter å gå. “Hver gang jeg går, føler jeg Ånden som finnes der. Og det hjelper meg å bli et bedre menneske, holde meg på gode steder og gjøre det bra i arbeidet mitt.”
Aric trekker en sammenligning mellom arbeidet sitt og Institutt. “Hvis vi legger en celle i et godt miljø, skjer det interne endringer i cellen som gjør den mer mottakelig for de positive endringene eller de positive signalene som vi ønsker å gi den. Med tiden forandrer cellen seg – den forvandles til noe bedre, noe som er større enn den selv. For meg er det veldig spesielt. Hvis jeg plasserer meg i det rette miljøet, blir jeg mer mottakelig for disse åndelige sidene av livet og mindre mottakelig for negative påvirkninger som finnes i verden.”
Han konkluderer: “Gud finnes virkelig. Det er noe jeg føler innerst inne. Jeg har ikke alltid følt hans kjærlighet i mitt liv. Jeg begynner å innse at det er på grunn av avgjørelser jeg har tatt. Jeg skjønner at han er der for å hjelpe meg, at han virkelig ønsker at jeg skal utvikle mine beste sider.”
Institutt hjelper meg å minnes Kristus
Veronicas historie, Madrid, Spania
Da Veronica (avbildet nedenfor) var 17, døde tvillingsøsteren i armene hennes. Tre år etter søsterens død, ensom og i en vanskelig situasjon i livet, begynte Veronica å gå turer for å takle sorgen. Hun hadde alltid trodd på Gud, så en dag mens hun gikk, ba hun: “Herre, hvorfor gjør du alt dette mot meg?”
Akkurat da kikket hun opp på en av Kirkens bygninger som hun bestandig hadde gått forbi. Det var første gang hun virkelig så den, så hun ble nysgjerrig. Hun gikk inn og presenterte seg for to søstermisjonærer, som underviste henne senere den uken.
Veronica sier at etter den første leksjonen “reiste jeg meg og sa: ‘Dere er gale alle sammen’, og gikk min vei”. Hun ville ikke ha noe av det, men etter hvert begynte hun å tenke seg om.
“Jeg tror det var første gang jeg hadde bedt så mye. Det føltes som om Gud fortalte meg: ‘Jeg sender deg denne muligheten slik at du kan bli bedre kjent med meg. Ønsker du ikke det?’”
Hun fant ut at hun virkelig ønsket det. Til tross for at hun mistet både hjemmet sitt og jobben sin på grunn av evangeliet, ble hun døpt. Selv om livet hennes fortsatte å være vanskelig noen ganger, stolte hun på Herren. “Før jeg visste om Kirken, kunne jeg gråte eller bli sint hvis jeg ikke visste hvordan jeg skulle betale husleien. Men nå vet jeg at Herren vil hjelpe.”
Veronicas patriarkalske velsignelse fortalte henne at hun skulle reise på misjon, men hun hadde ingen skjørt eller noen mulighet til å kjøpe noen. Et medlem av De sytti og hans hustru reiste gjennom området og fikk høre om hennes behov. Hustruen hadde følt seg inspirert til å pakke med ekstra skjørt til reisen, og hun ga mange av dem til Veronica. Hun oppfordret også Veronica til å delta på Institutt. Da Veronicas biskop satte i gang et Institutt-program i deres område, begynte hun å delta regelmessig.
Instituttet har gitt henne fred og lykke. “Jeg tror det jeg liker best ved Institutt er at vi har mange forskjellige oppgaver å gjøre i løpet av uken. Vi har søndagene til å fornye våre pakter med vår himmelske Fader. Men hva har vi på mandag, tirsdag, onsdag, torsdag og fredag? Jeg er takknemlig for at vi har Institutt minst en gang i uken, fordi det er en måte å minnes Jesus Kristus på. Institutt er én måte han hjelper meg å utvikle meg på.”
Og Veronica reiste på misjon. I oktober 2016 dro hun for å virke i Chile Osorno misjon.
Hun sier: “Jeg vet at jeg er her i dag på grunn av ham. Jeg vet at han har utarbeidet en fullkommen plan for hver enkelt av oss. Han vil gi oss muligheter gjennom hele livet. Jeg kan føle hans kjærlighet hver dag, selv om jeg noen ganger sier: ‘Fader, hvorfor skjer dette med meg?’ Men før jeg sovner, svarer han: ‘Dette skjer på grunn av dette. Sov nå.’ Og jeg elsker ham også. Kanskje jeg måtte gjennom alt jeg opplevde for å kunne føle så stor kjærlighet til ham.”