Velsigne dem som er mindre aktive
Av eldste Terence M. Vinson
i De sytti
Når vi lever i harmoni med Ånden og søker Herrens hjelp, vil han velsigne våre anstrengelser for å bringe hans bortkomne får tilbake til hjorden.
Helbredelse, av J. Kirk Richards
Vi oppdager mange av livets vakre sannheter gjennom våre åndelige sanser fremfor gjennom våre fysiske sanser. Faktisk er det mange viktige ting – herunder evige ting – som kan føles, men ikke sees.
Apostelen Paulus underviste dette prinsippet til de hellige i Korint: “Vi har ikke det synlige for øye, men det usynlige. For det synlige varer en kort stund, men det usynlige er evig” (2 Korinterbrev 4:18).
Kjærlighet læres og føles hovedsakelig gjennom de åndelige sanser. På samme vis er medfølelse, vennskap, langmodighet og tro Åndens frukter (se Galaterne 5:22). Vår himmelske Fader bruker disse følelsene fra Ånden til å velsigne sine barn, også dem som har kommet bort.
Jeg har bodd i Stillehavsområdet mesteparten av livet. Mange i Stillehavsområdet har en dyp forståelse av betydningen av de usynlige tingene som Paulus beskriver, og mange prioriterer helt klart åndelige ting fremfor fysiske behov.
Dette området av Kirken er mangfoldig, med utviklede og avanserte nasjoner som Australia og New Zealand, så vel som landbruks- og fiskerinasjoner som Tonga og Samoa, der Kirkens medlemmer utgjør en stor andel av befolkningen. Så er det utviklingsland som Papua Ny Guinea og Salomonøyene, hvor innbyggerne opplever betydelige utfordringer.
Dette mangfoldet gir muligheter til å lære.
Det haster å besøke de mindre aktive
Én slik erfaring skiller seg ut. Som områdesytti hadde jeg fått i oppdrag å presidere ved en stavskonferanse i New Zealand. Bare noen måneder før hadde president Thomas S. Monson holdt en kraftfull tale til alle verdens syttier. Talen fokuserte på å redde dem som hadde veket bort fra evangeliets ordinanser.
Som følge av president Monsons tale og den påfølgende utfordringen han ga oss, følte jeg et presserende behov for å besøke og invitere dem som ikke fullt ut tok del i evangeliet, til å vende tilbake til de frelsende pakter og ordinanser. Jeg ba stavspresidenter om å ta meg med under stavskonferansehelgene for å besøke mindre aktive medlemmer. Disse besøkene var alltid fantastiske.
En lørdag i løpet av en stavskonferansehelg besøkte stavspresidenten og jeg flere familier. Mannen og hustruen i en av disse familiene hadde vært gift i ca 10 år, og hadde blitt beseglet i templet, men var nå mindre aktive. De tok godt imot oss, og vi hadde et åndelig besøk. Da tiden for å gå nærmet seg, følte jeg meg tilskyndet til å spørre mannen om han ønsket en velsignelse, og deretter be ham om å gi sin hustru en velsignelse.
Dette var en uvanlig tilskyndelse. Jeg hadde lært at som gjest i andres hjem skulle jeg innta en underordnet rolle, og at husstandens overhode skulle være den som bestemmer hva som skal gjøres. Denne mannen var imidlertid takknemlig for tilbudet om en velsignelse, og han var synlig beveget da stavspresidenten og jeg var ferdige.
Da han reiste seg, spurte han imidlertid om en av oss ville velsigne hans hustru. Han fortalte oss at til tross for at de hadde vært gift i 10 år, hadde han aldri gitt henne en velsignelse, og følte det ubehagelig å skulle gjøre det.
“Vi skal hjelpe deg,” sa jeg for å oppmuntre ham.
Illustrasjoner: Brian Call
Etter at vi hadde forklart hvordan man gir en velsignelse og hjulpet ham å øve på hva han skulle si på begynnelsen og slutten, ga han sin hustru en fantastisk velsignelse. Da han avsluttet, hadde vi alle tårer i øynene, og han og hans hustru takket ja til vår oppfordring om å vende tilbake til evangeliet.
Som følge av denne gripende opplevelsen, følte stavspresidenten seg inspirert i sin tale til stavens medlemmer dagen etter, til å utfordre prestedømsbærerne til å dra hjem etter stavskonferansen og gi velsignelser til familiemedlemmer.
Tilskyndet til å velsigne
Da søndagens hovedmøte ble avsluttet, følte jeg en annen tilskyndelse – denne gangen til å snakke med en ung søster som satt ca 10 rader bak i kirkesalen, og spørre om hun trengte en velsignelse. Jeg kjente henne ikke, men tilskyndelsen var uimotståelig.
Paff sa søsteren nølende: “Nei takk.”
Jeg var på en måte takknemlig for svaret, men jeg følte at jeg hadde fulgt Åndens veiledning. Jeg gikk foran i kirkesalen igjen for å hilse på medlemmer, da denne samme unge kvinnen plutselig kom frem og spurte meg om jeg fortsatt var villig til å gi henne en velsignelse. Jeg sa: “Selvsagt,” og foreslo at hun skulle gå til stavspresidentens kontor, hvor vi ville møte henne snart.
Mens stavspresidenten og jeg var på vei til kontoret hans, spurte jeg om henne. Han forklarte at hun nettopp hadde kommet tilbake til kirken etter å ha vært borte i omtrent 10 år. Hun bodde alene, men i disse 10 årene hadde hun levd et liv som var i strid med evangeliets normer.
Før velsignelsen fortalte denne unge søsteren oss at hun følte seg uverdig. Mens hun var borte fra Kirken, sa hun, hadde hun ganske enkelt gjort det hun ville, uten tanke på åndelige saker. Hun hadde siden våknet for evangeliet igjen, men følte at hun hadde kommet så langt etter i sin åndelige utvikling at hun ikke hadde noe håp om noensinne å ta det igjen.
Vi lærte henne at arbeiderne som kommer inn i vingården sent – og de som kommer tilbake til vingården etter å ha forlatt den en stund – fremdeles vil motta den samme lønn som dem som har arbeidet der lenge (se Matteus 20:1-16). Så ga vi henne en prestedømsvelsignelse.
Søstre i vingården, av J. Kirk Richards
Som den som uttalte velsignelsen, ble jeg overveldet av den utgytelse av kjærlighet som jeg følte at Herren hadde til henne. Det var en sterkere følelse enn jeg noensinne hadde følt – en som gjorde meg oppmerksom på at jeg var sammen med en spesielt edel ånd. Da vi avsluttet velsignelsen, reiste søsteren seg fra stolen. To svarte streker med maskara rant fra øynene hennes. Jeg var også rørt til tårer.
Herren hadde latt meg se at denne enestående unge damen var i de tidlige stadiene av en prosess som vi alle må gjennom for å oppnå vårt potensial her på jorden. Når vi går oss vill åndelig, og når vi begår synd, må vi alle ydmyke oss og omvende oss.
Slik apostelen Paulus underviste galaterne, er dette liv tiden ånden har til å underlegge seg kjødet. “For kjødet begjærer imot Ånden, og Ånden imot kjødet. De to står hverandre imot, for at dere ikke skal gjøre det dere vil” (Galaterne 5:17).
Om vi oppfyller vårt potensial avhenger av om ånden styrer kroppen, eller med andre ord om vi vinner over “det naturlige menneske” (Mosiah 3:19). I dagens samfunn synes mange å ikke være motivert for denne kampen. Kjødets lyster styrer deres liv, og kjødet kuer ånden.
Denne unge kvinnen var nå på en vei som ville gjøre det mulig for ånden hennes å underlegge seg kjødet. Hun hadde innledet en strid hun var fast bestemt på å vinne.
“Vandre i Ånden”
Da jeg forlot staven den dagen, ba jeg stavspresidenten om å gi meg kontaktopplysninger til dem jeg hadde møtt i helgen, slik at jeg kunne oppmuntre dem til å fortsette på evangeliets vei og huske forpliktelsene de hadde inngått.
Den unge søsteren fortsatte å utvikle seg, og gjorde det raskt. Ved sin tro begynte hun å “vandre i Ånden” og “leve i Ånden” (Galaterne 5:16, 25). Hun holdt kontakten og fortalte meg om de betydelige utfordringene hun hadde overvunnet og de hun har stått overfor siden. Hun har blitt en god venn av familien vår, og vi har sett hennes åndelige styrke etter hvert som hun har kommet nærmere Frelseren.
Hun nyter nå templets velsignelser, har virket som ordinansarbeider, og utstråler de åndelige gavene nestekjærlighet og godhet. Hun har siden giftet seg med en verdig ung mann i templet.
Det åndelige har helt klart overvunnet det timelige i denne unge damen. Vi har sett henne bli ren, og hun har ikke “lyst til å gjøre ondt mer, men til stadig å gjøre godt” (Mosiah 5:2).
Kanskje Herrens kunnskap om hennes edle sjel var årsaken til tilskyndelsen jeg fikk den dagen. Denne tilskyndelsen har velsignet meg med evnen til å se vår himmelske Faders kraft og nåde tilkjennegitt i hennes liv.
Vi har alle et ansvar for å hjelpe våre mindre aktive brødre og søstre, og vi kan alle bli tilskyndet med hensyn til hvordan vi kan velsigne dem. Når vi lever i harmoni med Ånden og søker Herrens hjelp, vil han velsigne vår innsats for å bringe dem tilbake til hjorden (se “Kjærlig er Herren vår hyrde,” Salmer, nr. 145; se også Alma 26:4).