Lege eller eldste?
Mukandila Danny Kalala, Liberia
Illustrasjoner: Bradley H. Clark
Da jeg fullførte videregående skole, visste jeg at jeg måtte vente minst to år før jeg kunne reise på misjon. Jeg bestemte meg for å begynne studiene, og anslo at jeg kunne gjøre meg ferdig med medisinstudiet på omtrent seks år hvis jeg gjorde mitt aller beste. Jeg planla å reise på heltidsmisjon etterpå.
Etter å ha avsluttet medisinstudiene da jeg var 24 år, begynte jeg i en klinisk læretid som fremmet mine karrieremuligheter. I denne perioden oppsto et dilemma: Skulle jeg virkelig dra på misjon, eller skulle jeg fortsette å arbeide? Mor og far, min eldre bror (som nylig hadde kommet hjem fra misjon), min biskop og en rådgiver i det lokale misjonspresidentskapet oppfordret meg alle til å reise.
Jeg trodde de hadde rett, men det var vanskelig å utsette min lovende legekarriere. Jeg fastet og ba om inspirasjon. Jeg leste også min patriarkalske velsignelse, som anbefalte at jeg skulle reise på heltidsmisjon og lovet velsignelser som følge av dette.
En dag mens jeg tok kollektivtransport hjem fra min læreplass, traff jeg stavens patriark. Vi gikk av på det samme stoppested, og merkelig nok begynte vi å gå i samme retning. Han gjenkjente meg som medlem av Kirken.
Mens vi gikk sammen, spurte han meg hva jeg hadde tenkt å gjøre med livet mitt. Jeg forklarte at jeg var lege, og var urolig med hensyn til valget mellom min karriere og misjon. Han fortalte meg med bestemt røst at jeg skulle tjene Herren ved å reise på misjon, og la til at jeg ville bli velsignet som følge av dette. For meg syntes svaret hans å komme fra Herren.
Like etter kom jeg til å tenke på følgende skriftsted: “Søk først Guds rike og hans rettferdighet, så skal dere få alt dette lagt til” (3 Nephi 13:33).
Jeg var sikker på at Herren hadde svart meg. Uten å nøle mer bestemte jeg meg for å utsette min yrkeskarriere og reise på heltidsmisjon. De andre legene trodde jeg ville glemme legeferdigheter etter å ha vært borte i to år. De plaget meg, men jeg sto fast på min avgjørelse.
Jeg la legetittelen bak meg og virket i to år i Kongo Kinshasa misjon.
Fem år senere laget jeg en liste over de store velsignelsene som fulgte min tjeneste. For det første fant jeg en hustru – et trofast medlem av Kirken, og min største glede. Vi har to barn så langt. Familien er beseglet for evigheten. I templet har vi utført stedfortredende ordinanser for våre avdøde forfedre. Jeg har en sikker jobb, slik at min familie kan være selvhjulpen. Dette er bare noen av velsignelsene vi har mottatt fra Herren.
Jeg vet at vår himmelske Fader aldri lyver, og at han til slutt oppfyller alle sine løfter til oss hvis vi setter vår lit til ham og holder hans bud.