Jeg er takknemlig for føttene dine
Nicholas Nelson, Texas, USA
Illustrasjoner: Bradley H. Clark
Det var ikke noe spesielt interessant ved føttene mine, så jeg ble litt forvirret da Nieves, en ny konvertitt i Bolivia, sa hun var takknemlig for dem.
“Jeg er så takknemlig for føttene deres,” fortalte hun oss i ukene etter sin dåp.
Nieves hadde mottatt det gjengitte evangelium med letthet, men da vi oppfordret henne til å bli døpt, nølte hun.
Hun forklarte at hun hadde en smertefull hudlidelse. Når huden hennes kom i kontakt med kaldt vann, føltes det som om tusen nåler stakk gjennom porene hennes. Denne lidelsen hindret henne i alminnelige oppgaver, som å vaske grønnsaker eller skrubbe klær for hånd.
Vi forklarte at døpefonten kunne varmes opp, og vi forsikret Nieves om at hun ville bli døpt i varmt vann. Ansiktet hennes lyste opp, og hun valgte å bli døpt første juledag. Min ledsager og jeg fortalte grenspresidenten om hudlidelsen hennes, og han sa at fonten ville bli oppvarmet tidsnok til ettermiddagens dåp.
Da vi kom til møtehuset for dåpen, hadde imidlertid fonten nettopp blitt fylt med ekstremt kaldt vann! Grenspresidenten forklarte fortvilet at på grunn av misforståelser ville ikke vannet være klart før mye senere.
Min ledsager og jeg visste at Nieves ønsket å bli døpt den dagen, og vi trodde at Herren ønsket det samme. Vi fant et ledig rom og ba om at han ville hjelpe Nieves å bli døpt.
Vi følte oss beroliget etter bønnen, og bestemte oss for å gjennomføre møtet. De som talte før dåpen, underviste vakkert, men jeg ble plutselig nervøs da jeg fikk høre: “Eldste Nelson vil nå døpe søster Nieves.”
Jeg prøvde å skjule mitt ubehag da jeg varsomt gikk ned i det iskalde vannet. Nieves tok hånden min og senket foten ned mot vannet. Jeg stålsatte meg mot det verste, men Nieves hverken hylte eller rykket til. Hun gikk rolig ned trappen og smilte til meg.
Etter dåpsbønnen lente hun seg bakover i det kalde vannet. Da jeg løftet henne opp, kom hun smilende opp av vannet. Jeg ble fylt av takknemlighet. For meg var dåpen hennes et mirakel.
Den siste gangen jeg så Nieves, sa hun noe som oppklarte min forvirring om hennes interesse for føttene mine. Hun sa: “Jeg er så takknemlig for føttene deres, som gikk til døren min og bragte meg sannheten.”
Jeg tenker på Nieves og hennes enkle tro og takknemlighet hver gang jeg jeg hører disse ordene av Jesaja: “Hvor fagre er på fjellene hans føtter som kommer med gledesbud, som forkynner fred, som bærer godt budskap, som forkynner frelse, som sier til Sion: Din Gud regjerer!” (Jesaja 52:7; se også Mosiah 12:21).