Til vi ses igjen
Lignelsen om banantreet
Banantrær er vanlige der jeg bor i Sri Lanka. De har myke stammer som er lette å skjære i med kniv, men ingen skader banantreet, for det gir god frukt.
For mange år siden da jeg var liten, var det et fryktelig uvær. Da det endelig ga seg, gikk jeg ut og så at ett av banantrærne våre var blåst ned. Det var revet opp med roten og hadde ingen blader igjen. Jeg tenkte det ville være morsomt å skjære i stammen på det ødelagte treet og gikk inn og fant en kniv. Men akkurat da jeg skulle til å kutte, stanset min bestefar meg.
«Du må ikke skade banantreet,» sa han.
«Men hvorfor ikke?» spurte jeg. «Det er ikke til noen nytte lenger, og det vil være morsomt.»
Bestefar sa ikke noe, men gjorde tegn til at jeg skulle følge ham. Han ba meg skjære til en stor stokk. Så førte han meg tilbake til hagen der banantreet lå. Selv om det virket nytteløst, satte vi i gang for å trekke det opp. Da vi fikk det til å stå rett, støttet vi opp det spinkle treet med stokken.
«Anton,» sa bestefar, «jeg vil at du skal se etter dette banantreet hver dag og forsikre deg om at det står rett. Du må vanne og gjødsle det hver dag.»
Så jeg sjekket banantreet hver morgen for å se til at stammen sto rett. Hver dag fylte jeg en bøtte med vann og helte det forsiktig rundt røttene. Jeg ga flittig treet den næring det trengte.
Snart blomstret det, og kort tid etterpå bar det bananer. Da frukten var moden, rakte bestefar en banan til hvert familiemedlem. Jeg så med glede på da de skrelte og spiste dem. Ingen bananer har noen gang smakt så godt som disse, og det gjorde meg glad å se familien nyte dem.
Dette er mange år siden, lenge før jeg fant Jesu Kristi Kirke av Siste Dagers Hellige. Men det jeg lærte da jeg stelte banantreet, kan anvendes på mitt liv i dag. I mine kall i Kirken så vel som i min legepraksis ser jeg ofte folk i vanskelige situasjoner. I likhet med banantreet er disse menneskene gitt opp, berøvet skjønnhet og ferdige – også i sine egne øyne. Når jeg tenker på å gi dem opp, husker jeg den gode frukten til dette banantreet og finner mot til å hjelpe dem opp, støtte dem, gi dem næring og pleie dem daglig slik Frelseren ville gjort.
Bananene min familie nøt, var søte, men Mormons bok forteller om en annen slags frukt – en som er «meget søt» og «mer ønskelig enn all annen frukt» (se 1 Nephi 8:11-12). Vi kan finne glede når vi hjelper dem som strever for å finne vei gjennom den mørke tåken, og leder dem til å spise av frukten som er søtere enn all annen frukt – det evige livs frukt.
Banantreet som var herjet av uværet, så ut til å dø. Men med noe kjærlighet, pleie og daglig næring ikke bare kom det seg, men det bar også frukt.
Foto © Superstock