Evangeliets klassikere
Rekk ut en reddende hånd
Gordon B. Hinckley ble beskikket som Kirkens 15. president 12. mars 1995. Han tok initiativet til å bygge små templer og kunngjorde 79 nye templer i sin tid som president. President Hinckley blir også husket for å ha besøkt siste-dagers-hellige i mer enn 60 land. Følgende artikkel er et utdrag fra en generalkonferansetale han holdt 6. oktober 1996. Hele talen finnes på conference.lds.org.
Vi trenger alle å bli påminnet om fortiden. Det er fra historien at vi får kunnskap som kan forhindre at vi gjentar feil, kunnskap som vi kan bygge videre på for fremtiden …
Vi går tilbake til generalkonferansen i oktober 1856. På lørdagen under den konferansen ankom Franklin D. Richards og noen få andre til [Saltsjødalen]. De hadde reist fra Winter Quarters med sterke oksespann og lette vogner og hadde gjort unna reisen på kort tid. Bror Richards oppsøkte straks president Young. Han meldte at det var hundrevis av menn, kvinner og barn spredt langs den lange ruten fra Scottsbluff til denne dalen. De fleste trakk håndkjerrer. De ble ledsaget av to vogntog som var blitt satt til å assistere dem. De var kommet til det området hvor de måtte over North Platte-elven. Foran dem lå en rute som var stigende helt til det kontinentale vannskille, og mange, mange mil videre …
Neste morgen kom [president Young] til det gamle tablernaklet som sto på [Temple Square]. Han sa til folket:
“… Mange av våre brødre og søstre befinner seg ute på slettene med håndkjerrer, og sannsynligvis er mange nå mer enn tusen kilometer unna, og de må bli bragt hit. Vi må sende dem hjelp …
«Dette er min religion. Dette er påbudet fra Den hellige ånd som jeg besitter. Det er å redde folket.
Jeg vil kalle på biskopene i dag. Jeg venter ikke til i morgen, heller ikke til dagen etter, på 60 gode muldyrspann og 12 eller 15 vogner. Jeg ønsker ikke å sende okser. Jeg ønsker gode hester og muldyr. De finnes her i dette territoriet, og vi må ha dem. Også 12 tonn mel og 40 gode kjørekarer i tillegg til dem som fører spannene.
Jeg sier dere alle at deres tro, religion og bekjennelse av religion aldri vil frelse en sjel av dere i Guds celestiale rike, med mindre dere iverksetter nettopp slike prinsipper som jeg nå lærer dere. Gå og bring hit de menneskene som nå befinner seg på slettene!»1
Om ettermiddagen ble mat, sengetøy og klær i store mengder samlet inn av kvinnene.
Neste morgen ble hester skodd og vogner reparert og lastet.
Neste morgen, tirsdag, dro 16 muldyrspann ut og satte kursen østover. Ved slutten av oktober var 250 spann på vei for å komme til unnsetning.
Strålende taler har vært holdt fra denne talerstolen, mine brødre og søstre. Men ingen har vært mer veltalende enn president Young i denne situasjonen.
… Historiene om deres redning trenger å gjentas om og om igjen. De dreier seg om selve kjernen i Jesu Kristi evangelium …
… Det er noen av våre egne som roper i smerte og lidelse og ensomhet og frykt. Det er vår store og høytidelige plikt å strekke oss ut og hjelpe dem, oppmuntre dem, gi dem mat hvis de er sultne, gi deres ånd næring hvis de tørster etter sannhet og rettferdighet.
Det er så mange unge som vandrer formålsløst omkring og slår inn på den tragiske vei med stoff, gjenger, umoral og alt det onde som følger dette. Det finnes enker som lengter etter et vennlig ord og slik god omtanke som vitner om kjærlighet. Det finnes noen som en gang var sterke i troen, men hvis tro har blitt kald. Mange av dem ønsker å komme tilbake, men vet ikke helt hvordan de skal gjøre det. De trenger vennlige hender som strekker seg ut mot dem. Med litt innsats kan mange av dem bringes tilbake for igjen å fryde seg ved Herrens bord.
Mine brødre og søstre, jeg håper, jeg ber om at hver enkelt av oss … vil bestemme seg for å finne frem til dem som trenger hjelp, som befinner seg i en fortvilet og vanskelig situasjon, og føre dem kjærlig inn i Kirkens fellesskap, hvor sterke hender og kjærlige hjerter vil varme dem, trøste dem, støtte dem og føre dem på veien til lykke og et produktivt liv.
Mine kjære venner, mine medarbeidere i denne strålende sak, jeg gir dere mitt vitnesbyrd om at dette verk, Den allmektiges verk, menneskehetens Forløsers verk, er sant.
Håpets daggry: A. D. Shaw