Jeg holdt stand mot mine arbeidskolleger
Kenneth Hurst, Alabama, USA
På arbeid en morgen fortalte fabrikksjefene alle de ansatte at i tillegg til timelønn ville vi begynne å få akkordlønn. Jo mer vi produserte, dess mer ville vi tjene. Dette skjedde fire måneder før jeg reiste på misjon, så nå kunne jeg tjene mer penger til å betale for den.
Produksjonen steg betraktelig, og det gjorde også lønnen. Jeg arbeidet sammen med to andre ved en gummikonserveringspresse, og hver gang en form kom ut av maskinen og utløste det automatiske telleverket, så jeg for meg at bankkontoen min vokste.
Men den nye premieringen av økt arbeidsinnsats åpnet også for muligheten til å jukse. En medarbeider snek seg ofte bak det automatiske telleverket, ga stangen noen ekstra dytt og returnerte til arbeidsplassen sin. Jeg trakk litt på smilebåndet når jeg så dette, ristet på hodet og fortsatte å arbeide. Jeg tenkte at så lenge jeg ikke selv forstyrret telleverket, var min integritet fremdeles intakt.
Men snart innså jeg at siden jeg fikk samme betaling som de andre på mitt lag, spilte det egentlig ingen rolle hvem som forstyrret telleverket. Jeg var like skyldig i å stjele fra firmaet som de andre. Skulle jeg finansiere misjonen med stjålne penger?
Jeg kjempet med hva jeg skulle gjøre. Det ekstra beløpet i lønnen vår var ikke stort. Mange ville si at det ikke var noe å bekymre seg for, men jeg var bekymret. Jeg visste at jeg måtte konfrontere mine medarbeidere.
«Tuller du med meg?» spurte Bob (navnene er endret), senior på laget. «Alle jukser. Også ledelsen. De venter det.»
Han så ikke noe behov for forandring. Hva mer kunne jeg gjøre? Selv uten å jukse med antallet vårt var vår presse den som produserte mest på vårt skift. Jeg hørte ofte arbeidere på andre presser si at de ønsket de arbeidet på vårt lag.
«Jeg kan bytte plass med Jack på den andre pressen,» foreslo jeg for Bob.
«Jeg synes du er tåpelig,» sa han, «men jeg kan arbeide sammen med Jack.»
Etter at Jack og jeg hadde byttet lag, minnet Bob meg ofte på hvor mye mer han tjente enn det jeg gjorde. Jeg kom til å tenke på noen ord fra «Så sikker en grunnvoll»: «Frykt ei, jeg er med deg. Vær kun ved godt mot!» Disse ordene hjalp meg å ignorere Bobs spydighet.
Ikke lenge etterpå kom Bob bort til meg. Han sa at Jack ikke gjorde godt arbeid, og laget ønsket meg tilbake. Jeg ble forbauset. Jeg sa til Bob at jeg ville komme tilbake, med det kunne ikke foregå noe juks. Dette gikk han med på. Mitt gamle lag ønsket meg varmt velkommen tilbake, og jukset opphørte.
Jeg hadde ventet å bli prøvet før jeg reiste på misjon, men ante ikke at min ærlighet og mitt mot ville bli satt på prøve. Jeg er takknemlig for at Herren oppholdt meg ved sin «allmektige hånd» da jeg trengte styrke til å gjøre det som var rett.1