Ta en kopp
Ikke lenge etter at vi hadde sluttet oss til Kirken, var min mann og jeg på ferie i Bermuda. Mens vi var der, deltok jeg en ettermiddag i en sosial sammenkomst på hotellet. Jeg kastet et blikk på de delikate kakene og kjente duften av te. Jeg syntes den var så forlokkende at jeg i mitt indre syntes å høre: «Ta en kopp.»
Jeg hadde trofast rettet meg etter Visdomsordet etter dåpen. I mitt indre sa jeg: «Nei, jeg vil ikke.»
«Å, kom igjen,» syntes en beroligende stemme å svare. «Du kjenner ingen her, og du er langt hjemmefra.»
Med enda sterkere overbevisning svarte jeg igjen i mitt indre: «Nei, jeg vil ikke!»
Igjen kom den lokkende, overtalende stemmen: «Ingen vil noen gang få vite det.»
Bestemt svarte jeg: «Jeg vil vite det!»
På dette tidspunktet sto jeg ved siden av en kelner som skjenket te. Resolutt gikk jeg videre. Da jeg så etter et bord, ble jeg overrasket over å høre noen rope navnet mitt. Til min forundring så jeg det smilende ansiktet til en tidligere sjef som jeg ikke hadde sett på mange år. Han kom bort til meg, og idet vi gikk mot et bord, sa han: «Jeg har hørt at du har blitt medlem av Jesu Kristi Kirke av Siste Dagers Hellige. Fortell meg alt om den.»
Jeg var glad for å imøtekomme hans ønske og fortalte ham om noen av evangeliets prinsipper, om hvor glad jeg var for å være medlem av Jesu Kristi Kirke av Siste Dagers Hellige, og bar mitt vitnesbyrd. Min tidligere sjef fortalte at han hadde forsket på sitt familienavn og hadde dokumentert mange generasjoner slektshistorie. Han var oppriktig interessert i det jeg hadde å fortelle om Kirken, og jeg følte Ånden i sterk grad mens vi snakket sammen.
Mens vi pratet sammen, fikk jeg en tanke: «Kunne du hatt denne samtalen hvis du hadde satt en kopp te på brettet ditt?» Jeg visste svaret. Hvis jeg hadde gitt etter for fristelsen, ville jeg ha gått glipp av en minneverdig åndelig erfaring og en anledning til å bære vitnesbyrd.